VI MÅ SLUTTE Å DØMME HVERANDRE

Det spiller ingen rolle hvordan du velger å leve livet ditt - du vil alltid bli dømt av andre mennesker. Om du velger å ta ett friår etter VGS eller hopper rett på utdanning, får barn når du er 16 eller 30 år, blir sammen med en fra utlandet eller byens Don Juan - noen vil alltid dømme deg!

For meg har frykten for å bli dømt skapt begrensninger store deler av livet mitt. Jeg har alltid vært redd for å bli dømt, sett stygt på eller at noen skal baksnakke meg - det verste som kunne skje 12 år gamle Marta; Rykter. Helt siden slutten av barneskolen hvor jenter gjorde narr av hvordan jeg gikk kledd til nå nylig hvor jeg valgte å opprette en blogg som jeg blottlegger meg helt på har folk dømt meg. Og jeg sikkert dem. For når jeg tenker meg om, så har jeg vært en av de. Men jeg har vokst opp, liker jeg å tro i hvertfall. Jeg har lært at de som dømmer er usikre, negative og mislykkede mennesker som ikke har det bra med seg selv. Vi ser ikke ting som de er, vi ser ting gjennom slik vi selv er.

Et godt eksempel er jeg med bloggingen min. Hvorfor sa ingen til Marta 16 år at det er okei å blogge? Hvorfor var jeg så jævlig redd for å være meg selv? Hvorfor satte jeg slike begrensninger når jeg liker å skrive, ta bilder og dele med verden hva jeg gjør og hva jeg mener? Blogging gjør meg glad. Jeg har alltid vært så redd for hva andre skal tro og mene om meg. Jeg har mange ganger gått hjem for å tenke hvordan jeg kan bli bedre, bedre til å passe inn eller være den personen alle vil at jeg skal være. For noen av de som kjenner meg, vil nok ikke dette komme overens med den Marta'en de kjenner - for hun gjør jo som hun vil og sier det hun mener og tenker. Ja, nå i senere tid stemmer det. Men det har ikke alltid vært sånn. Og de gangene jeg har prøvd å vike unna redselen for å bli dømt så har jeg brent meg. For folk forteller meg at det ikke er lov å gjøre sånn - for da vil de tenke og dømme deg deretter.

Selv om de fleste av dere lesere og de fleste av mine venner er positive eller nøytrale til min blogging og mitt liv så husker jeg alltid på dem som dømmer og dem som er negative. Hvorfor husker jeg så mye bedre den ene stygge kommentaren når det var ti positive? Jeg banker meg selv hver dag for at jeg lar det gå alt for innpå meg. Jeg tenker alt for mye over den ene venninnen som ikke tålte min livsstil istedenfor å være takknemlig over de tjue andre som bare støtter meg og er glade på mine vegne.

Vi dømmer hver dag. "Sjekk hva hun går med" "Hørte du hva hun sa?" "Så du hva hun skrev på den bloggen?" "Kjæresten hennes er han derre..." Vi aner ikke hvilken historie andre mennesker rundt oss har, hva de har opplevd eller vært i gjennom. Vi har jo alle våre harde tak hver dag, våre problemer og vi frykter vel alle for noe. Vi burde gjøre det lettere for oss. Vi burde støtte hverandre mer. Det å dømme andre hjelper ingen.

Å slippe frykten for å bli dømt er den beste gaven vi kan gi til oss selv! For innerst inne vet jeg at den eneste som kan stoppe meg fra å si meningen min eller stoppe meg fra å lykkes - er meg selv!

Marta Alise

Liker

Kommentarer