vi har fått innkalling

Dagen vi fikk innkallingen hadde vi hatt en skikkelig fin dag. Vi hadde vært med svigermor, gått tur og bare kost oss her hjemme med lunch og litt pleie. Klokken seks ble svigermor hentet og da bestemte Audun for å komme seg ned på trening i samme slengen. Jeg begynte å rydde litt, men 2 minutter etter at Audun hadde gått så kom han tilbake. Jeg trodde han hadde glemt noe, men han hadde et brev i hånden og han så veldig nedfor ut også sa han; "vi har fått innkallelse, det lå i postkassen". Jeg ble helt satt ut og jeg er sikker på at 10 kniver i hjertet hadde gjort like vondt. Han kom inn og vi leste det lett sammen før vi diskuterte litt dato og sted før han dro igjen. Når jeg satt igjen her så hadde jeg så vondt men mest av alt av Audun. Jeg så hvor lei seg han var og han er virkelig den personen som ALDRI er lei seg, sur, eller er deppa på noen måte. Det var hjerteskjærende, men jeg tror det hjalp for han å dra på trening. Når han kom opp igjen så var han mye lettere i sinnet og fikk igjen den "vi skal klare det"-motivasjonen.

I mens han var på trening så satt jeg her hjemme å leste gjennom dokumentene som var lagt ved og jeg fikk en slags ro i meg helt til jeg begynte å lese om Nederland. Tenk at Audun er i målgruppen for å bli sendt ned dit. Vi har hele tiden visst det, men det var et slag i trynet. Norsk, ugift, barnløs - perfekt kandidat. At dommen hans er over 2 år er også en viktig faktor. Men vi må ikke ta sorgene på forskudd, vi skal kjempe med nebb og klør om de vil sende han ned dit. Ingen kan bli nektet ut av riket, står det i grunnloven. Men jeg vet at mange har blitt tvunget ned dit og at "godene" som de lokker med ned dit, ikke blir holdt. Jeg er forsatt medlem av pårørende gruppe og der har jeg fått kontakt med så mange forskjellige damer som har vært gjennom det vi skal gjennom og ting fungerer ikke som de skal. Så jeg håper virkelig at Audun får bli i Norge. Jeg er villig til å flytte overalt men jeg må si at Nord-Norge eller midt på landet frister mer enn en liten by nord i Nederland der jeg ikke kjenner noen. Må også huske på at det ikke bare er jeg som er pårørende mtp Audun, han har også en stor familie som vil få en stor utfordring om han ikke blir i Norge. Jeg har vært i kontakt med flere fengselsbetjenter som har lest bloggen og de hater Nederland-ordningen. De synes ikke noe om at nordmenn med familie og et støttenettverk blir sendt ned dit, mens de som ikke har statsborgerskap her og kommer hit uten familie - de får sone i Norge. Men alt dette skal jeg oppdatere dere på når tiden kommer.

I løpet av de siste dagene så har jeg snakket litt med venninner og familie om innkallingen og alle spør om jeg ikke er lettet. Jo, jeg er kjempe lettet. Vi har ventet på dette helt siden vi ble sammen i begynnelsen av 2014. Først en rettssak, også en til, også ett år til. Det ligger mange timer, dager og tårer bak hele greia. Jeg skal ærlig si at selv om jeg er lettet, så er jeg veldig lei meg og jeg gruer meg. Jeg gruer meg til vi blir en del av systemet der alt er så svart/hvitt, der vi må søke bare for å få innvilget en time ekstra med besøk og der du føler at ting jobber mot istedenfor med deg. Jeg gruer meg selvfølgelig til å våkne uten Audun.. Ikke kunne klemme han når jeg vil og kun lage mat til én person.. Det er så sårt å tenke på. Og enda verre er det når jeg tenker på hvordan han kommer til å ha det.