til dere som ga meg kritikk når jeg lå nede
Ja, så sitter jeg her å lager blogginnlegg om natten.. Uten å ha planlagt det eller tenkt meg særlig om. Men jeg fikk bare lyst til å forklare meg litt, og da spesielt til de som ga meg kritikk når jeg hadde kjærlighetssorg...
______________________________________________
Det er ikke slik at man bestemmer form og humør når man har det vondt. Det kan variere opp og ned, og man klarer ikke helt å kontrollere følelsene man kjenner. En dag kan være helt forferdelig, men så kan den inneholde noen gode timer der alt føles litt lettere, før man går under igjen. Det var en jævla berg og dal-bane som dere sikkert skjønte. Jeg visste ikke helt hvordan det kom til å bli, hva som kom til å bli av oss, og jeg var egentlig forvirret hele tiden. Om dere trodde dere var forvirret, så skulle dere bare vært i mitt hode.
Og det at noen skriver at jeg ikke burde skrive noe når jeg ikke kan si alt, er bare veldig tåpelig. Jeg kan si a, men likevel velge å ikke skrive b. For i den perioden der jeg er veldig, veldig lei meg, så tar jeg ikke hensyn til blogglesere. Jeg skriver ikke for å underholde. Jeg skriver for meg selv. Jeg skriver fordi jeg trenger det. Også er dere, bare en stor bonus, om det skulle hjelpe noen der ute å føle at de ikke er alene - eller at dere velger å bruke tiden på å gi meg en oppmuntring enten i kommentarfeltet eller på melding. Men alt i alt, så er ikke de vonde, dype og personlige innleggene tenkt til at dere skal bli underholdt. Det er en slags terapi. Det er en slags hjelp til meg selv. Når jeg skriver oppskrifter, tipser om serier eller viser dere et kult antrekk - da er det noe annet. Da ønsker jeg å inspirere, underholde og gi dere noen minutter med noe kjekt og gøy. De innleggene er til dere 100 %! Selv om jeg selvfølgelig får veldig, veldig mye ut av de. Jeg elsker det jo.. Men de personlige innleggene er annerledes. Jeg liker at dere leser, men hadde jeg vært en som kun var her for å lage drama eller være en slags sladder-blogg, så hadde jeg selvfølgelig fortalt hele historien. For det hadde nok hatt en stor underholdningsverdi.
jeg har på meg;
øredobber H&M, kjole H&M, sko København, kimono her, armbånd her, her, og her
Håper ikke noen tar dette innlegget som noe kjeft fra meg. Jeg ville bare forklare hvorfor jeg ikke forteller alt 100 %. Jeg hadde gjort det, om det hadde hjulpet på noe måte. Men jeg føler ikke det gjør det.. Om jeg en dag ombestemmer meg, eller vi har kommet til et stadiet der vi er over det, så kan jeg kanskje fortelle..
Jeg vil gjerne avslutte med å si at vi må være snille mot hverandre. Verden er allerede så kjør og hard. La oss ikke gjøre det verre for hverandre...