Takknemlig

Midt oppi alt dette med leilighet, baking og juleforberedelser så går ofte tankene mine på hvor heldig jeg er og at det snart er min tur til å oppleve noe grusomt. Jeg synes verden bare blir styggere og styggere, og flere og flere får kjenne på hvor urettferdig livet kan være. Så jeg tenker ofte på, når er det min tur?

Jeg er så utrolig fornøyd med livet mitt. Jeg vet at jeg ikke har en kjempe lysende fremtid med Audun akkurat nå, men de fem årene han skal sone er så lite i forhold til hva andre opplever og må gjennom. Jeg er i et lykkelig kjærlighetsforhold og har mer enn jeg trodde jeg skulle ha i en alder av 23 år. Det er klart jeg har perioder hvor jeg bare tar armene over hodet og synes synd på meg selv for jeg ser så mørkt på de neste årene, men jeg klarer også å se at andre har det så mye verre. Jeg har aldri opplevd å miste noen veldig nære, bortsett fra at jeg har en liten sorg i at pappa aldri har vært den jeg kunne ønske at han skulle være. Selv om han ikke er død, så kunne jeg ønske at han var den pappaen vi hadde fortjent. Det er så mange flotte pappaer der ute, men som ikke får leve mer enn 50 år fordi de får kreft eller noe annet tragisk skjer.

Tenker ofte på alle som blir rammet av sykdom, av andre som skader dem eller er veldig uheldig og er på feil sted til feil tid. Jeg kan aldri si at jeg vet hvordan det er å miste noen sånn ordentlig, og det knyter seg i magen til det blir min tur. Men jeg prøver å sette meg inn i det og blir så lei meg om noen jeg er glad i, plutselig ikke skulle være her lenger. I mitt hodet skal min familie, Audun og alle de snille vennene mine leve uendelig og derfor er det så fremmed om jeg skulle miste noen. Jeg er så heldig og takknemlig men samtidig så redd for at jeg ikke alltid skal være det..

Hjemme hos mamma har vi alltid lært at vi aldri skal gå å legge oss sure, vi skal ordne opp om vi har kranglet og det har alltid vært "glad i deg" på slutten av telefonsamtalen. Man gir aldri for mange klemmer og det er viktig å vise at man setter pris på hverandre. Man vet aldri når det er siste gang man sees, selvom det er fælt og alltid tenke "hva om", men det er greit å ha det i bakhodet; at de man bryr seg om skal vite hvor mye de betyr og at man er glad i de.

Jeg har alltid vært redd for alle andre. Det har vært spesielt mamma og mine to lillesøstre. Siden vi er så liten familie så har det vært ekstra forferdelig å tenke på om vi skulle gå fra fire jenter til tre. Jeg har alltid vært frisk og tatt helsen som en selvfølge. Det har vært noe jeg har tatt litt for gitt, men når jeg ble syk som 19 åring og måtte operere meg, så skjønte jeg at jeg også var dødelig og kanskje måtte sette pris på at det kun var det og ikke noe verre.

Det er ingenting som heter "det perfekte liv" og jeg vet at alle må gjennom sitt. Men synes likevel at mange går gjennom mer enn andre og jeg kan forstå hvorfor de opplever det som urettferdig. Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men det er ofte dette mine tanker går til, spesielt når jeg ligger våken om natten. Jeg er ikke en negativ person, tvert imot. Tror de fleste opplever meg som en jente som alltid smiler og er glad. Men jeg kan ofte tenke litt negativt for jeg er så redd for at noe skal skje utenfor min kontroll og om noe skulle skje, så vet jeg ikke om jeg er sterk nok til å takle det.

Marta Alise

Liker

Kommentarer