Reise & ferie, Audun

Reisebrev fra Audun i Afrika

En barndomsdrøm jeg alltid hadde, var å dra til det ukjente og dyrerike Afrika. Oppleve jungelen og se alle de ville dyra på nært hold uten at de var i fangenskap og led der. Jeg har drømt om det så lenge jeg kan huske, og så lenge jeg har lest bøkene til den kjente eventyreren Roald Dahl som beskrev opplevelsene sine fra jungelen på 1800 tallet på en barnevennlig måte 😁

____________________________________________________________________________________________________________________

For å lage en lang historie kort så reiste vi fra Cape Town etter 2 dager her, og til Johannesburg. CT må være et av de vakreste stedene jeg noen gang har sett. Særlig veien fra selve byen og kjøringen langs havet, og oppover de lange klippene som strekker seg langs hele kystlinjen og timen frem til det kjente landemerket Cape The Good Hope, som mang en sjømann måtte passere på 1800- tallet før Suez kanalen som går igjennom Egypt og Det Indiske hav, og inn til Middelhavet (1860-tallet), altså en stor "short cut", ble bygget. Historien om den kjente myten om "Den flyvende hollender" stammer herfra.

(fra vingård turen vår i Cape Town)

Vi valgte kanskje den verste dagen av de alle å fly på, og havnet midt oppi en gigantisk storm 6000 meter der oppi flyet vårt på vei til Johannesburg. Det hadde ikke regnet her på over to og et halvt år. Flyet hadde store problemer, alle om bord merket hvordan stormen " tok" tak i flyet, og har aldri opplevd liknende. Det endte med at vi måtte nødlande i Durban, en kystby- 50 minutters flytur fra Johannesburg. Etter 3 timers venting på flyet så lettet vi, og greide å lande til slutt. Vi ble hentet grytidlig om morgenen dagen etter og fraktet med en mini buss ca 6 timer innover i landet mot grensene til Swasiland og Zimbabwe som ikke ligger langt unna. Ikke langt fra de fantastisk og berømte Victoria falls elvene som ligger der. Det blir en annen reise og et annet eventyr. Landskapet som jeg hadde sett for meg skulle være "jungel aktig" , frodig og grønt, var preget av tørken som har herjet her de siste årene. På turen innover dette unike landet passerte vi mange fattige landsbyer som boder langs veien som de solgte frukt og håndlagde figurer de hadde lagd av ting fra naturen. Vi kjøpte en fantastisk ting av stein, som Marta helt sikkert kommer til å vise en dag. Helt fantastisk håndarbeid. Elvene som rant forbi, akkurat slik man ser på film fra junglen, var brune. Tenkte da på hvor heldige vi er i Norge. Vi kjørte forbi et jorde fullt av store aper eller "bambooes" som de kalles her. De bare satt der nysgjerrig uti åkrene og så på oss nysgjerrig der vi kjørte forbi. En helt unik opplevelse. Desto lengre vi kom inn i landet, jo flere dyr dukket opp langs veien og fra skogen. Skjønte litt mer da, hvordan vi mennesker med vår stadig utvidelse og nybebyggelse fører dyrene lengre og lengre vekk fra de naturlige gjemmestedene deres. Vi tok av fra hovedveien og kjørte direkte via humpete og hullete veier ca en time innover jungelen. Jeg merket for hver kilometer hvordan adrenalinet pumpet mer og mer, og hvordan barndomsdrømmen min om Afrika, jungelen og alle de ville dyra begynte for alvor å gå i oppfyllelse. Plutselig dukket lange halser opp fra sidene av veien. De flekkete, perfekt fargede dyra var ikke til å ta feil av. Ville Sjiraffer som strakk seg majestetisk, mange, mange meter over bakken mens de tygde på blader som de strakk seg etter i trærne. Det var trå gjerder mellom veien og "jungelen", men det hindret ikke vill svina i å grave seg under der. Så vi passerte noen av dem der vi kom kjørende. Vi ankom etter en liten stund den lokale "jungel baren" men til en liten skuffelse så ble vi hentet med en gang av en annen bil og losjert videre. Ølen måtte vente. Damen som plukket oss opp i en fjellvant stor bil var fra Zimbabwe, helt hvit dame. Det er litt merkelig, for mange av forstillingene man har av Afrika så tenker man at det kun er mørke som bor her. Men fra kolonitiden særlig på 1600-1700 tallet så kom det mange hvite kollonister/settlere å bosatte seg her, og mange dyrket land og valgte det afrikanske eventyr istedenfor den stressende og uvisse hverdagen hjemme i Europa. Hun fortalte oss at hun var født i Zimbabwe, men at hun og alle de hvite beboerne en dag på 90-tallet, måtte forlate hus, biler og alt de eide og hadde, sette seg på togene og komme seg fort som f... til nabolandene. De ble jaget bort av de mørke og regjeringen. Mange hvite familier ble slaktet brutalt ned, det var de som var født i landet og nektet å oppgi sitt hjemland. Hun hadde sammen med sin mann forsøkt å flyttet tilbake igjen i 2009 men økonomien i landet var ødelagt og stadig fallende pga noen egoistiske diktatorer som stikker alle pengene i lommen istedenfor å dele pengene med resten av den lidende befolkningen. Hun gav opp og startet da dette safari stedet for noen år tilbake. Vi kjørte igjennom noen enorme porter for å komme inn i natur reservatet her. Vi ble møtt av et stort hovedhus med skikkelig <<jungelfølelse>>. Takene er lagd av siv og resepsjonen er bygd av flintstein med bilder av dyr overalt. Det første vi ble nødt til, var å signere en kontrakt på at hvis vi ble spist opp av farlige dyr så fraskriver selskapet seg alt ansvar. Adrenalinet pumpet ekstra og Afrika følelsen vokste. Fra der bongolaoen vår lå nede med elven så er det cirka 5 minutter å gå igjennom en svingete jungelvei. Vi ble fortalt at på reservatet så var det både leoparder, neshorn, hyener osv, så om dagen kunne vi gå frem og tilbake fra oss og til resepsjonen, MEN vi måtte aldri finne på å gjøre det om kvelden. Da var det jakt tid, og vi var et naturlig bytte for dyrene om vi gikk der da. Trygt, tenkte vi! Jeg elsket tanken, men merket at Marta ble litt redd. Og det er veldig forståelig. Hvem hadde ikke blitt skremt av dette liksom. Bongoloen vår var fantastisk fin. Det var himmelseng og veggen var halvveis lagd med netting så vi hørte alle skrikene fra ville dyr. Jeg hørte flere løve brøl den første natten Greide ikke å sove for jeg var så spent og lykkelig for å være der. Det er ikke noe hindringer eller gjerder mellom oss og dyra, så vår nærmeste nabo var en stor flodhest. 5 meter unna holdt den til uti elven. Jeg hørte den plasket i vannet. Men ting er trygt bare en ikke oppsøker faren og gjør dyrene usikre. Det er litt som med oss mennesker føler jeg. Selv om det er flodhesten som dreper flest mennesker per år i Afrika, så føler jeg meg helt trygg. Tror flesteparten av angrepene skjer når mennesker trenger seg direkte innpå deres territorium og de føler seg truet. Her er det mer harmoni og den er vant til det.

(kontrakt før man kommer inn på området)

Glemte å si at da vi ble kjørt ned til stedet vårt langs eleven så var det første jeg så en hel del lekende aper som hoppet etter hverandre opp på nabohuset. Vi skulle på vår første safaritur med åpen bil allerede samme dag i fire tiden. Vi kjørte nå en typisk åpen safari bil, og ut i et nytt reservat. Et reservat fordi som ikke vet det, er som regel et enormt område (størrelse med Arendal) som er fredet for alle mulige dyr og som de kan gå trygt vilt rundt. Det er helt ulovlig med jakt her. Jeg håpet å se løver, sjiraffer og andre farlige skapninger. Men til vår store undring så var det ganske tomt for dyr i skogen. Han som ledet oss mente at det var på grunn av regnet som plutselig hadde kommet. Vi kjørte rundt i noen timer uten å se noe mer minneverdig enn et par skilpadder og antiloper. Da skumringen kom, kom også dyrene vandrende fra alle retninger. Vi så plutselig nå at alt av dyr kom frem. Ganske fascinerende, og skjønner veldig godt hvorfor de innfødte her sier at det er farlig å gå ut etter mørket begynner å falle. Vi fikk et fint eksempel på hvor lydløse dyrene kan være da vi satt og spiste middag på rangen seinere på kvelden. Vi hadde tent bål ved siden av og et stort lang bord utenfor hovedhuset og det var helt mørkt ellers. Plutselig så lyser han ene ansatte ut i mørket rett forbi et svømmebasseng som ligger der ca 10 meter fra oss. Og der står en flokk mellom 10-12 sebraer og stirrer lydløst på oss. Et utrolig unikt syn der vi sitter og spiser maten vår. Men også en oppvekker om hvordan spesielt kattedyrene som utgjør den største trusselen mot oss, kan snike seg lydløst innpå oss.. Bare en uke tidligere hadde en leopard angripet en gnu som stod 5 meter fra hovedhuset vårt. Vi fikk derfor beskjed om å ikke vise noen svakheter feks drikke oss fulle og sjangle eller løpe. Rovdyrene plukker alltid ut det svakeste dyret i en flokk til å angripe. "Surviving of the fittest". - altså som Darwin fortalte det i evolusjonsboken sin.

Neste dag var vi i den berømte Krűger nasjonal parken. Den er så stor at hvis du hadde startet med bil fra første inngang i sør og kjørt til lengste inngang i nord så måtte du ha kjørt over to-tre dager i strekk. Igjen, så kunne en merke dyrenes fravær. Noen mente at det skyldes regnet som hadde kommet "med oss" for første gang på noen år som jeg fortalte om. Men dyr som sjiraffer, gnuer,villsvin, antilope og liknende skapninger i alle størrelser sprang regelmessig foran oss på veien og ikke minst på sidene våre langs veien. Mens nærværet fra katte-familien manglet helt. Siste timen var helt fantastisk. Vi fikk se både neshorn og elefanter, og da vi kom kjørende nedover en smal bakke, lå den vakre leoparden der. Hengende med begge beina ned på hver sin side og slappet av mens den nysgjerrig så ned på oss fra greina ca 10 meter oppi treet. Helt fantastisk syn. Midt oppi dette så krysset plutselig en elefant-familie veien, omtrent 80-100 meter lengre oppe. Det synet jeg så først var en diger elefant og en nyfødt elefant unge på 2-3 uker som vandret uredde rett over bil veien. Opplevelsen var stor. Vi kjørte videre og så to enorme neshorn. Disse har overlevd siden dinosaur tiden, og jeg skjønner godt hvorfor. Et mer pansret og kompakt dyr full av muskler finner man ikke. Rett ved hovedinngangen, så rusler det plutselig en hyene svirrende foran oss på veien. Kanskje det mest undervurderte dyret i skogen. Disse har en bitt styrke som er sterkere enn en krokodille. De spiser opp alt på bytte dyret de fanger..Også skjelettet. Derfor er avføringen deres også helt hvit mange ganger. Jeg ville heller møtt en løve på åpen mark enn 2-3 hyener. Men satser på at jeg aldri måtte ta dette valget 😉

Vi kommer oss hjem til campen vår som ligger ca 40 min fra Krűger park. På vei nedover fra hovedhuset og til Bongowloen vår ved elven, så står det en enorm sjiraff midt i en smale og kronglete veien vi kjører i mørket. Den ser uforstyrret ut og sender oss et blikk som sier :"Ser dere ikke at jeg står her og spiser heller, move on" Denne natten blir jeg vekket i 4tiden av noen helt forferdelige høye brøl. Det føles som det er noen som slår på trommer rett ved siden av sengen vår. Dette er en flodhest- av alle navn så kaller de lokale den for Gjertrud(??), haha, utrolig morsomt. Den har favoritt plassen sin rett ved siden av plassen vår.


Den siste dagen på safari var helt, helt sinnssykt spennende. Vi kjører en slags åpen safari-bil, uten vegger eller tak. Vi ser alle de store dyrene som passerer uredde bare få meter fra oss. De enorme neshorna på mange tonn går kun 3 meter fra bilen vår. En "liten" neshorn unge kommer tassende ved siden av. Jeg merker Marta blir redd og klamrer seg til meg. Men ser også at hun syntes at dette er like fascinerende som meg. Vi ser skinnet og konturen av det som en gang var en gnu, som bare dager tidligere har blitt angrepet og spist av sannsynligvis løver. Men dessverre nærmere kommer vi ikke "skogens konge", selv om vi stadig vekk er rett i hælene på dem. Men for noen utrolige opplevelser vi har hatt på Safari. Kan trygt anbefale dette til alle.

PS: Jeg glemte forresten å skrive om skorpionen. Jeg stod og ventet (do-kø) ved hovedhuset. En vi hadde blitt kjent med fra Belgia gikk inn på do. 30 sekunder seinere så kom plutselig en hvit skorpion fra under en annen dør, den greide å snike seg under toalett døren. Jeg husket at han som gikk inn kun hadde på seg sandaler. Jeg banket hardt på. Han svarte litt irritert :"What is it"? Jeg bare :" Its a fucking scorpion just crawled into you". Han ":WHAT?" Har aldri sett noen svare og låse opp en dør fortere samtidig. Han skjønte ikke med en gang hva det var men så skorpionen etterhvert. Jeg ble nødt til å tråkke på den ettersom jeg ikke ante hvor giftet den var eller om andre kunne bli stukket av den på do. Meget spesielt!

Marta Alise

Liker