Pensjonisttilværelsen i en alder av 22 år

Til alle dere som lurer på hvor mine penger er fra. Hvorfor jeg ikke jobber. Hva jeg gjør i Arendal. Hvorfor og hvordan.

Bloggingen har virkelig tatt meg med storm. Allerede nå tre mnd etter "oppstart" har bloggen gitt meg så mye! Det er så kjekt å ha funnet noe meningsfylt, noe jeg liker og noe jeg trives med. Jeg får så mye inspirasjon og glede av dette. Ofte jeg skriver noe også poster jeg det ikke. Jeg er så redd for å bli dømt og stemplet som noe jeg ikke er. Med bloggen har det også kommet en del spekulasjoner og spørsmål. Har prøvd å svare best mulig nedenfor.

Hele livet har jeg fulgt en slags skreddersydd plan. Og jeg vil si jeg har gjort det "riktige", eller det samfunnet synes er riktig. Jeg fullførte videregående når jeg skulle, enda det virket som et helvete der og da. Jeg hadde akkurat gjort det slutt med kjæresten min. Eller rettere sagt, han hadde gjort det slutt med meg. Akkurat da følte jeg at å fullføre ville være det vanskeligste på jord for meg. Jeg følte sånn press både fra meg selv og mamma. Hun har aldri tvunget meg til noe, men bilsertifikatet og vidergående måtte jeg ha - i følge henne. "Har du de to tingene er du klar for verden!" Haha. I dag er jeg veldig glad for det. Men når det pågikk, var det ett helvete. Jeg ville bare komme meg bort. Men jeg stod videregående med relativt gode karakter og jeg fikk lappen til slutt, enda min kjørelærer var den største drittsekken på jord. Større enn kjæresten min jeg var sammen med på den tiden. Nå var jeg klar for verden!

De siste månedene mine på videregående ble det mye frem og tilbake hva jeg skulle gjøre videre. 1) Mamma ville så gjerne at jeg skulle søke meg inn på universitetet i Bergen, 2) jeg ville til Argentina for å ta et delstudium og 3) en veldig nær venninne av meg ville ha meg med til Oslo. Det ble det sistnevnte, heldigvis! Hadde jeg ikke blitt med henne til Oslo hadde jeg aldri fått de tre av de beste årene av mitt liv; nemlig studietiden min - og jeg hadde heller aldri møtt Audun. Min aller bestevenn og kjæreste som jeg elsker over alt på jord. Hvem skulle tro at jeg skulle finne noen som behandlet meg som en prinsesse? Ikke jeg i hvertfall..

Årene i Oslo var fantastiske. Jeg fant meg selv, jeg fikk min første leilighet og fikk venner for livet. Jeg deltok på så mye rart og så mye gøy. Jeg fikk festet og lest fra meg! Nå er jeg veldig mett på begge deler. Jeg hadde det gøy i Oslo, men det var også mye tull. Jeg vil si jeg er ganske tilpasningsdyktig og prøver å være så positiv som jeg kan. Livet i Oslo var hardt, det var mye press, mye glede og faenskap. Men jeg hadde ikke dette livet jeg lever nå. Et liv som er mye bedre.

Jeg flyttet til Arendal med en gang jeg leverte bacheloren min. Jeg leide ut leiligheten min og ble med Audun til hans hjemby nr 2. Sammen, vi to, ut på nye eventyr. Det er først nå jeg kan si at jeg er fornøyd og tilfreds. Audun gir meg mye mer. Jeg er vel på mange måter en kjærestejente; jeg trives best når jeg har en jeg elsker og som elsker meg. Kjærlighet er liksom min vei og den lever jeg for. Jeg finner inspirasjon i den og i det livet som vi skaper sammen rundt oss to. Audun og jeg - et liv sammen. Jeg er nok litt sånn som Carrie, og glemmer aldri hva hun sa i en av de siste episodene i Sex and the City; I am someone who is looking for love. Real love. Ridiculous, inconcenient, consuming, can't-live-without-eachother love. Jeg søker nemlig også den store kjærligheten, kan-ikke-leve-uten-deg kjærlighet, den latterlige og den altoppslukende kjærligheten, en bestevenn, en som elsker meg og mine fordi de er en del av meg og lar meg få bli glad i hans familie. En som vil legge planer med meg, en som klarer å tenke positivt, se fremover og fremfor alt ville være med meg og sørge for at jeg smiler, og ikke gråter.

Selvsagt har det vært skepsis rundt oss to. Etter at jeg flyttet til Arendal med Audun har noen venninner vært veldig kritiske, men de fleste har også vært veldig positive. Jeg vet at de som ikke har vært like glade for det, har sine grunner. Grunner jeg ikke kan rettferdiggjøre ved å bare si at jeg elsker han. Alt er jo ikke utelukkende rosenrødt - presset jeg tidligere nevnte møtte meg også igjen etter at jeg flyttet hit og venninner begynte å få seg jobber etter fullført utdanning. Skulle ikke jeg få meg jobb? Hva gjorde jeg hele dagen Hvor skulle jeg få penger til å leve fra? Det er og var så mange spørsmål, og nå enda flere spørsmål siden jeg har fått blogg og lesere har kommet på banen. Spørsmål som jeg føler jeg må stå til rette for, selv om mange av de som stiller dem ikke har noe med det å gjøre; spesielt de som ikke er mine nærmeste venninner. Men jeg er alt for åpen og deler gjerne, og så angrer jeg litt etterpå. Jeg sier alltid for mye. Jeg har ikke fått meg jobb, og jeg har ikke søkt på jobb. Jeg har et fri år, et sabbatår - er det ikke det det så fint heter når man ønsker å gjøre akkurat som man vil? Jeg lever det livet jeg har lengtet etter å leve da jeg strevde meg gjennom skoleårene. Å få oppleve ekte kjærlighet og få reise sammen. Og bare så dere vet det; om jeg vil og har mulighet til ha ett år til etter dette så gjør jeg det óg.

Livet mitt hadde nok vært annerledes og mindre kritikkverdig om jeg hadde bodd i Oslo. Jeg hadde mest sannsynlig funnet meg en jobb eller studert videre. Tatt en bachelor til, ventet på drømmeprinsen, jobbet (som jeg forresten alltid har gjort) og flyttet til Arendal når jeg hadde funnet han. Heldigvis fant jeg han før det. Jeg dømmer ingen hvordan de velger å leve livet sitt. Jeg gjorde det før! Men ikke nå lengre. Det er helt greit om du enda ikke er ferdig med videregående eller ikke gidder å tenke på utdanningen din.

Lev det livet du vil leve og så lever jeg mitt.

Marta Alise

Liker

Kommentarer