Hei dere. Da var det dags å fortelle dere om hvordan det går med Audun. For dere som følger meg på snapchat (martalise), så vet dere en del allerede. Og ja, det er sant. Tiden for Auduns blogg er over. Vi får ikke lov til å skrive den lenger og jeg orker ikke å gå i krig med noe system når det kun går ut over Audun. Jeg kan sikkert ikke si så mye før det blir trøbbel, føler jeg i hvertfall. Men én ting skal dere vite, jeg har ALDRI fått noe brev/tlf eller advarsel om at bloggen må legges ned. Det har ikke Audun heller fått. Plutselig mistet han jobben på kjøkkenet og fikk smake på andre konsekvenser. Nå mangler det bare at Audun blir sendt langt vekk for å fullføre soningen. Det ville være synd, for jeg må legge til, han har trivdes mesteparten av tiden før alt dette skjedde på onsdag. Han skrøt av betjentene, de innsatte og kjøkkenjobben. Det eneste stressmomentet han fortalte om, var de konstante kommentarer om at han snart måtte dra videre og at det ikke var vits å finne seg alt for godt til rette. Det er mange som snakker om media og at jeg må på en eller annen måte skape et press på dem som sitter og bestemmer. Men selv om jeg har vært i kontakt med flere aviser som gjerne vil skrive om det, så føler jeg at jeg bare hiver mer ved på bålet. Ingen kan ta fra Audun alle erfaringer, opplevelser og minnene han har fra sin tid inne - så de historiene og ting som skjer og har skjedd - kan alltids komme ut og vi har ikke dårlig tid. De rundt meg og jeg selv har óg noen erfaringer på lager og jeg kunne ønske jeg hver dag kunne åpne bloggen og skrive om det uten hemninger, men slik det ser ut, ville det bli Audun som blir straffet for dem.
Det er dessverre ingen som tar hensyn til oss som er pårørende når Audun soner. Det er hva som er best for dem og hva de bestemmer. Når jeg sier "dem", så mener jeg selvfølgelig ikke de innsatte. Det er ikke Audun som vil flytte langt. Han vil selvfølgelig ikke være der han er nå, fordi han føler seg urettferdig behandlet. Han mener også at det er viktigere å ha en personlig blogg med innslag av preventive innlegg, enn å ta hensyn til et rykte til en instans.
Det blir kjipt å måtte starte kjøringen igjen. Kanskje fly óg. Men det får bare være, for ingen tenker på oss som sitter og venter.
Jeg vil takke dere alle som har fulgt Auduns blogg. Dere som har kommentert, klikket dere innom og vært tålmodige både på skrivefeil og tørre perioder der jeg ikke har oppdatert. Sist, men ikke minst; tusen takk til de 58 damene som har meldt seg frivillig til å skrive Auduns tekster - med svigermor i spissen. Dere har hjulpet meg så utrolig mye og fått historiene til Audun fra papir til tekst på pc. Tenk at fremmede som ikke kjenner oss, likevel bryr seg så mye. Tusen takk! Dere skal vite det at Auduns høydepunkt i hverdagen der inne, var å skrive til dere og han ble så glad hver gang jeg over rakk en kommentar fra dere.
Aner ikke hvordan det blir fremover, hvor han ender opp, hva som skjer, osv. Men det jeg vet er at Audun kommer til å klare seg helt fint. Han er sterk og han er optimistisk. Psyken hans er noe av de sjeldne. Så glad og positiv. Han har også verdens skjønneste foreldre, meg og min familie i ryggen som støtter han og er glad i han. Hjelper selvfølgelig å vite at dere støtter ham og har lest tekstene hans <3 Jeg kommer til å forsette å oppdatere bloggen min som vanlig. Kanskje ikke like spennende som Audun sin, men jeg skal blogge mer om Audun fremover og prøve å oppdatere dere så godt som mulig slik at tomrommet etter hans blogg ikke blir så stort. Dere må gjerne være flinke til å stille spørsmål i kommentarfeltet om Auduns situasjon på hva enn dere måtte lure på. Jeg svarer alle.
Tusen takk for følget <3
