Once upon a time in Irak...

(Skrevet av Audun)

Det var ekstremt viktig for meg å komme meg til Irak igjen før anke rettssaken. Planen var egentlig å dra før jul men så skjedde det så utrolig mye på en gang. Vi flyttet, og var heldige og fikk tak i en veldig fin leilighet, vi besøkte familien i Bergen også dro vi på en liten utenlandstur. Plutselig var det få uker til rettssak og jeg fikk hetta. Jeg måtte komme meg til Irak igjen, så jeg ikke skulle miste denne gyldne muligheten til å beholde denne jobben. Det var allerede gått flere måneder siden forrige gang jeg besøkte dette fjell-landet som ligger i sentrum for Midtøsten, omringet av Tyrkia, Iran og Syria på hver sine side. Jeg har alltid hatt en tiltrekning imot Midtøsten og særlig historie helt siden jeg var liten gutt. Irak blir kalt "sivilisasjonens vugge" altså området er betegnet som det gamle riket Mesopotamia, og som historikerne regner var det vår første sivilisasjon ble grunnlagt for vel 10.000 år siden... Dette mye takket være de store og eld gamle elvene Eufrat og Tigris som renner tvers igjennom landet og bidrar til at det er mye fruktbart og dyrkbart land her nede, som videre gir grobunn til landsbyer og ikke minst større byer.

Så hovedgrunnen til at jeg dro til Irak var for å jobbe, noe jeg har gjort flere ganger før, selv om jeg har jobbet mest fra Norge. Det var også for å sørge for at jeg har jobb når jeg kommer ut igjen og det klarte jeg. Og ikke minst at jeg kan jobbe litt med en del administrativt arbeid for firmaet når jeg er inne i fengslet. Jeg har vært dønn ærlig med firmaet jeg jobber for om min situasjon og fortid. Istedenfor at det har ødelagt for meg, så har det ganget meg på mange måter. De har en utrolig stor tillit til meg og ønsker å ha meg ansatt. Jeg er selvfølgelig kjempe takknemlig, for det er ikke en selvfølge at jeg - med min bakgrunn - skal få meg en så god og ikke minst spennende jobb. Forde i disse tider er det heller ikke en selvfølge å være så heldig å ha en jobb, så absolutt spennende å se med fortsettelsen der.

Tenkte jeg skulle oppsummere hva vi har gjort de ulike dagene jeg var der nede i april.

Torsdag: Vi dro torsdag fra Gardemoen og mellomlandet i Østerike. Her må jeg bare fortelle om en utrolig morsom hendelse som fant sted. Da vi gikk av flyet i Wien og ut i flybussen som skulle ta oss inn til terminalen så kom en flyvertinne inn i bussen rett før den kjørte. Hun holdt en bok i hånden og ropte på engelsk "hvem har glemt igjen denne igjen på flyet". Det var et stort bilde av Hitler på boken og "Min kamp" stod det på den.. Alle passasjerene brøyt ut i latter og selvfølgelig var det ingen som meldte at de var bokens eier...

Fredag: Vi landet tidlig fredag i Irak i Erbil som er provinshovedstaden i Kurdistan, en av regionene i nord i Irak. Fra Erbil kjørte vi mot Iraks nest største by Mosul, vi skulle til Duhok som ligger 20 min unna. Vi skulle egentlig 2 mil forbi men pga den er okkupert av den brutale terrororganisasjonen IS (Islamste Stat), så måtte vi kjøre en stor omvei. Vi brukte ca 3 timer men best å være på den sikre siden. Vi ankom Duhok og da pakket vi ut, møtte litt venner og bekjente, vekslet penger. Kursen er hovedsaklig dollar. Vi spiste middag og etter det samlet vi sammen en del utstyr til morgendagen for da skulle vi ut i minefeltet. Senere på kvelden møtte jeg administrerende sjef i firma som jeg er ansatt i der vi planla videre strategi for firma. Det som har skjedd siste årene, er at administrasjonen i Bagdad har sluttet å betale ut penger til offentlige ansatte i Kurdistan. Dette har ført til at en del firmaer ikke kan betale arbeiderne sine lønninger, noe som også vil si at veldig mange arbeidere ikke har anledning til å arbeide, for de må ty til andre metoder/jobber for å ordne penger, så de får mat og nødvendige provianter på bordet til familien. Samt at det hele tiden er en stor trussel fra IS som lurer 20 min unna, så alle må hele tiden ruste opp med forsvarsvåpen i tilfelle et angrep. For ca ett år siden prøvde IS seg på byen, Duhok men de ble heldigvis stanset på veien dit etter iherdige hjelp og pågangsmot fra heltene i "Pershmerga", det militæret i Kurdistan.

Lørdag: Vi ble samlet tidlig. Kjørte mot et område som er mot Iran sin grense, der det ligge mange millioner udetonerte miner som ble utplassert under krigen mellom Irak/Iran på 80-tallet, samt at I.S legger ut en del faenskap i terrenget som skaper frykt, disse minene tar livet av hver år en del kvinner, menn og barn - også en del dyr må lide stort, som feks villhester som det er en del av der nede. Noen dager før vi kom hadde en i firmaet observert en villhest som hadde et forbein så stor som en tykk tømmerstokk og uten hover, den hinket rundt på stubben som var igjen etter at den hadde løpt inn i en minefelle et sted i de mange fjellene her nede. Vi kjørte en liten kolonne og her prøvde vi ut litt utstyr og detonerte et lite minefelt. Vi var ikke så mange denne dagen men tilstede var det som alltid sykebiler, væpna vakter, arbeidere og sjefen av selskapet.

Folket i Kurdistan er ekstremt vennlige folk, tror ikke jeg har møtt på en mer hyggelig folkegruppe før faktisk. Jeg ble veldig godt tatt i mot og fikk ikke lov til å kjøpe noen ting selv. Alt av lunch og middager ble betalt av andre, vi ble invitert av flere hver eneste dag til middag/lunch/frokost, you name it... Selv om de ikke har så mye penger lenger, så deler de det de har og det er noe jeg beundrer de veldig for. Der har vi vestlige mye å lære av. Senere på lørdagskvelden ble vi invitert med på en slags "jakthytte" midt uti nowhere der vi var samlet ca 15 menn. Her hadde de skaffet det beste av det beste kjøttet som vi grillet på spyd og vi hadde dekket hele gulvet med mat. Vi satt på tepper som lå i bunn og puter som lå rundt. Det var en stor peis som vi bruke som grill. Den kvelden tordnet det og lynet slo ned mange ganger, så strømmen gikk hele tiden. Men det var en utrolig hyggelig og koselig å sitte der i halvmørket med peisen, drikke te, spise god mat og snakke. Litt merkelig følelse etter som krigen pågår kun mil unna, og jeg hadde hele tiden i bakhodet hva "hodet mitt" var verdt i motstanderens leir med tanke på at jeg var norsk og alle kidnappinger som skjer i dette landet hvert år. Men samtlige av mennene som var samlet her inne var godt bevæpnet for plutselig angrep fra I.S eller andre under- organisasjoner av terrorgruppen, så følte meg veldig trygg.

Søndag: Søndag var det tid for litt jobbing igjen. Vi var oppe å undersøkte et nytt minefelt. Selv om firmaet jeg jobber for hovedsaklig driver med minerydding, så pga de økonomiske vanskelige tidene, så må det holde på med alternative forretningsmuligheter ved siden av, for å få økonomiske inntekter fra flere steder. Vi stakk etter dette på møte til noen lokale forretningsmenn som lurte på om hva muligheten var for import av fisk ned dit og vi jobbet for det meste med dette resten av dagen. Fisk som laks og ørret er veldig ettertraktet der nede mens makrell var noe de mindre ressurssterke folkene kunne kjøpe. Vi besøkte også en del familier som vi har knyttet nært bånd til der nede og de kjenner de fleste av mennesker i denne regionen og veldig mange driver bedrifter/restauranter. Denne dagen var vi litt sliten for det hadde gått i ett med jobbing, besøk.. Men vi rakk likevel å gå innom det lokale markedet der nede. Her kjøpte jeg safran og litt annet krydder til Marta som hun hadde bestilt. Resten av kvelden gikk med til å skrive ferdig noe for firma.

Mandag: Siste dagen sorterte vi litt klær som skulle videre til flyktningene. Alle som holder på med næringsarbeid og har firma pleier å gi noe av overskuddet for å hjelpe de millioner av flyktningene som har søkt "havn" i blant annet Kurdistan regionen de siste årene. Meningen var at vi skulle være med i en større FN leir men det ble ikke noe av pga litt uroligheter som hadde vært i det siste. Den største leiren der har et mellom 200 000 og 300 000 flyktninger. Vi snakket med han som var ansatt av FN der nede og ble enige om at vi skulle ta møtet med flyktningsleiren neste gang vi kom dit. En som jobbet i firmaet mitt hadde ytret et stort ønske om at vi skulle hjelpe noen flyktninger som ikke får plass i FN sine flyktningsleirer og som ikke får noe hjelp i det hele tatt, bortsett fra noen telt. Vi besøkte dem og ga dem klær og snakket litt med dem. Det ble ikke helt som jeg hadde forventet fordi det blir en dråpe i havet føles det som men har skrevet et helt innlegg om dette HER.

Tirsdag: Denne dagen dro vi tidlig for vi ville være fremme på flyplassen i god tid, helst noen timer før. Veiene fra Duhok til Mosul er livsfarlige og mange mennesker blir drept hvert år. Pluss at man har alle farer som ligger å lurer så man vet aldri hva man har i vente, vi beregnet GOD tid! På veiene er det en del "check-pointer" - en "check-point" er et militært kontrollpunkt der de spør alle bilene som går forbi på en slags dialekt så de kan med en gang plassere de. Hvilken familie de er fra, slekt de stammer fra, bare pga dialekten og måten de snakker på. Veldig spesielt. Meningen er at det ikke skal komme noen fra andre steder i Irak der det kan være terrorister som er skjult i biler, bomber, selvmordsbombere osv. Første dagen skulle jeg oppdatere snapchaten min på ett av disse "check-pointene". Jeg var så dum å ta ett bilde og det ble observert av et "skjult øye" som så dette og jeg ble med en gang tatt fra mobilen, og måtte vente en stund før jeg fikk den tilbake. Da hadde de slettet bilder og ga meg en liten kjeft om at det ikke var greit å ta bilder i disse sikkerhetssonene. Dette var pga terrororganisasjoner som IS er interessert i å kartlegge sikkerheten ved slike kontrollposter langs veiene der de kan sende feks 10 biler med selvmordsbombere. Der de ønsker å skape ustabilitet, redsel og ikke minst finne svakheter ved sikkerheten.

Sikkerheten ved flyplassen i Erbil er utrolig stor. Kun VIP slik som store politikere, borgemestere, presidenter kan hentes rett ved flyplassen slik vi gjør på feks Gardemoen - slik ble vi også hentet første dag. Men når vi skulle tilbake igjen så hadde vi ikke med han som var sikkerhetsansvarlig så vi måtte dra inn som alle andre reisende der det er en bygning man må gjennom ca 3 km fra flyplassen. Man må gjennom omfattende sikkerhetssjekker - 3 sjekker - i sammenligning har vi én sjekk i Norge. Etterpå tok vi buss til flyplassen. Flyet tok 6 timer til Wien og derfra tok vi et fly til Oslo som tok 1 og 1/2 time. Vi var fremme i Oslo ved midnatt, og det var super deilig og se trofaste og fine Marta igjen. Jeg hadde virkelig savnet henne på denne turen. Tidlig neste dag ble vi vekket rundt 7 tiden av tv-teamet som følger Marta dette året, og de fulgte oss bort til rettsaken som startet kl 09.

Hvis noen har noen spørsmål så gjerne spør :-)

Marta Alise

  • Skrevet i : Audun

Liker

Kommentarer

Tina
,
Spennende. Har du foresten flere episoder fra fengslet?
Helene
,
Utrolig spennende å lese om, setter stor pris på at du vil fortelle ting videre, du burde være stolt av arbeidet du gjør. Stå på😊
Helene
IP: 82.99.3.229