Og der gikk hun, så vakker og så vellykket..

I går kveld så vi episoden av Sex and The City som går på tv3 hver kveld klokken 23.30.. Både jeg og Audun satt som to lys å så på dette, for det er jo en veldig fascinerende serie, selv for Audun :-) Det handlet om blant annet Charlotte, som etter mye prøving, ble gravid og lykkelig, for å så spontanabortere. Plutselig går livet hennes i grus og hun velger å ikke delta på fødselsdagen til Brady, som er Mirandas baby. Og det skjønner man, at å feire en annen baby når man akkurat har mistet sin egen, er vanskelig - sikkert mer enn jeg klarer å forstå. Men så etter tid, ombestemmer hun seg, tar på seg en fin kjole og går ut døren. Hun prøver å legge vekk sine følelser og vil delta i bursdagen likevel. Og der går hun nedover gaten, så pen og så vakker, men ingen kan se hva hun nettopp har opplevd og hvordan hun egentlig føler seg...

Det fikk meg til å tenke.. Alle de menneske jeg går forbi hver eneste dag, hvilken sorg, lidelse, skam eller fæl opplevelse går de å bærer på? Med en gang jeg ser en vakker kvinne på gaten, som for eksempel Charlotte i Sex and the City, så tenker jeg automatisk "hun må være vellykket, hun må ha et fantastisk liv". Men har hun det?

Når jeg bodde i Oslo, jobbet jeg med en veldig skjønn og herlig jente. Moren hadde gått bort uken før, men likevel stilte hun på jobb og man så ikke forskjell på henne. Jeg visste ikke at hun hadde mistet moren før vakten var over. Først da følte hun behov for å gråte og snakke ut om det. Det er så rart, for jeg hadde aldri gjettet at noe var i veien med henne. Hun smilte som alltid, så bra ut og hadde ikke noe avvik fra den oppførselen hun pleide å ha. Jeg fikk selvfølgelig veldig vondt av henne og den følelsen sitter igjen enda. Hvorfor kunne jeg ikke se at min venn, ikke hadde det bra?

Jeg kunne ønske det kunne stå i pannen til folk hva som plagde dem eller hva som hadde skjedd. Da kunne vi forstått mer.. Hjulpet mer... I pannen til Charlotte på Sex and the City hadde det stått "jeg sørger over å ha mistet babyen min" og i venninnen min sin panne "jeg har mistet mamma". Hvor mye lettere hadde det ikke det vært? Tenker også på alle barna som går på skolen hver dag som om ingenting er galt, noen har en mamma som ligger på sofaen å drikker hver dag, andre en far som slår dem, men det er sjeldent de tar bladet fra munnen og forteller andre om det. Da hadde det vært greit med et lite klistremerke i pannen som bare voksne kan se..

Alle bærer på sitt, men mange tørr ikke eller vil ikke snakke om det, de vil ikke at andre skal vite. På den måten kan vi heller aldri hjelpe, men det vi kan - det er å være hyggelig mot den vi møter uansett hva! Jeg vil si at det er en liten hjelp i seg selv, og et smil eller et "hei" kan bety mye. Vi må ikke la oss lure av fasaden og tro at alle som ser perfekte ut, har det perfekt, for sånn er det ikke.

Jeg tror neppe folk tenker noe negativt når de ser slike bilder som dette ovenfor. Jeg tror neppe de tenker at denne personen ikke har det bra.

Jeg lurer om folk (som aldri har hørt om meg) kan se mine klistremerker i pannen.... Om de kan se at jeg er en forelsket jente som har lykkelige dager, men også mange ulykkelige dager.. Jeg lurer også på om de kan se at jeg ofte gråter meg selv i søvne for jeg gruer meg til den dagen jeg skal skilles fra min kjæreste eller om de kan se hvor redd jeg er for fremtiden...

Hva hadde stått i på ditt klistremerke om vi skulle gått med dette i pannen?