Mitt største mareritt

Jeg har hele livet vært plaget av overdramatiske forestillinger som foregår i hodet på meg når jeg sover. Når jeg var yngre, midt i tenårene så var jeg alltid så redd for å miste mamma. Ganske sikker på at det var fordi hun betydde så mye for meg og vi hadde et så fint forhold. Hun var alt jeg hadde og om jeg hadde mistet henne hadde jeg ikke hatt en far eller større familie som kunne tatt seg av oss. Da hadde plutselig jeg blitt "mamma" eller den som skulle passet på mine to lillesøstre. Ikke bare med alt det vonde som kommer med å miste verdens viktigste person, men også alt det praktiske man ikke kan og vet som 16 åring. Hva skulle skje med oss tre uten mamma?

Disse drømmene plaget meg ofte og jeg tenkte mye over det på skolen i våken tilstand. "Hvor er mamma nå?", "kjører hun forsiktig?", "Er noen slem mot henne?"... Nei, uff, det var mange forferdelige tanker som jeg ikke kunne kontrollere og som etter hvert utviklet til å bli tvangstanker om jeg ikke gjorde dèt eller dèt. Var ikke noe stort jeg måtte gjøre, men jeg hadde en stemme i hodet som fikk meg til å gjerne trykke av og på lyset ti ganger før jeg la meg eller stå opp fra sengen for å stenge døren ett par ganger. Når jeg skriver dette så føler jeg at jeg beskriver en gal person, men jeg var ikke gal - jeg var bare veldig redd for å miste mamma. Heldigvis tok jeg kontakt med helsesøster på skolen og hun forklarte meg det jeg klarer å se ordentlig i dag; mamma var mitt alt og hun var bare én person, ikke en stor familie som kunne tatt seg av oss om noe skulle skje.

Jeg vil alltid være avhengig av mamma og livet hadde nok rasert om noe hadde skjedd med henne. Men nå er jeg 23 år og ser litt annerledes på livet. Jeg stoler på meg selv, føler jeg har gode og sterke mennesker i ryggen og jeg hadde nok klart å ta godt vare på begge lillesøstrene mine selv om de har blitt voksne. Det er også en veldig deilig at mamma har truffet Andreas, som er min super-stepappa. Han er sterk, snill mot henne og hadde gjort alt for å beskytte henne og oss. Det er deilig at de er to.

Men nå som jeg har truffet Audun, som er blitt det kjæreste jeg har - så har jeg igjen fått mareritt om å miste han eller at han ikke vil være sammen med meg. Jeg vet at mye av grunnene til at jeg er så redd for å miste han, er vår vanskelige situasjon. Vi er så vant til å være sammen dag og natt, også plutselig skal vi ikke kunne være det. I morges våknet jeg (igjen) at jeg gråt og at han holdt rundt meg og sa jeg måtte våkne. Selv om jeg var våken så gråt jeg og hadde et stort dypt hull i hjertet og magen. Gikk ikke opp for meg før jeg hadde sett på han en stund at han forsatt var her. Drømmen gikk ut på at han hadde slått opp og ikke ville bo med meg mer... Og jeg tenkte i drømmen, som jeg tenker i våken tilstand; vi har det så fint sammen og skal være sammen resten av livet. Jeg er så lei meg når jeg skriver dette for jeg sitter forsatt med samme følelse, selv om det er 3 timer siden jeg våknet og han har sagt 20 ganger at han elsker meg og vil være med meg for alltid.

Det som er bra denne gangen er at jeg ikke føler meg alene og ikke har de teite tvangstankene om at jeg må gjøre noe - for ellers skjer det noe grusomt. Man snakker alltid om at man må være så takknemlig og sette pris på de rundt seg.. I mitt hodet, så er det litt for mye av det. Jeg er altfor glad og avhengig av de rundt meg!

Marta Alise

Liker

Kommentarer