Mine kjærlighetssorger

Selv om jeg bare er 23 år, så føler jeg at jeg har opplevd mange kjærlighetssorger og hver gang jeg opplever denne smerten så tenker jeg; "Dette er faen meg siste gang, jeg orker ikke mer"..

Når jeg møtte Audun så følte jeg meg så sikker og hadde en god følelse av at denne mannen kom aldri til å gi meg den smerten. Han kommer til å ta vare på meg og aldri gå fra meg. Han vil aldri såre meg eller gjøre noe stygt mot meg. Alt dette har jeg fått oppfylt, men selv om jeg får all denne kjærligheten fra Audun, så har jeg en konstant kjærlighetssorg ingen kan ta bort og som jeg føler ikke kommer til å gå over med det første.

Når man snakker om kjærlighetssorg, så tenker alle automatisk på at det er en gutt som har vært slem eller dumpet deg. Men for meg er det så mye mer.. Min første var nok når pappa ikke var pappa lengre. Jeg skjulte meg bak en maske og den eneste som så sorgen var mamma.

Min første kjærlighetssorg ovenfor en gutt jeg likte var da jeg gikk i 8 klasse. Jeg hadde hatt en av og på kjæreste i tre år på barneskolen, også plutselig startet vi på ungdomsskolen og da fikk han en ny kjæreste. Jeg tror hjertet mitt knuste for første gang, selv om jeg bare var ett barn. Jeg kom aldri til å finne meg en ny kjæreste, tenkte jeg..

Men så gikk ungdomsårene med mange flørter på veien og til slutt i 17 års alderen fikk jeg min første "ordentlig" kjæreste. Man svever på en sky når man er forelsket men så lander man etter hvert og innser at man kanskje bare er forelsket i forelskelsen. Jeg falt så hardt og jeg husker forsatt følelsen av å føle seg dumpet, stygg og uelskbar. Jeg bestemte meg da for at jeg aldri skulle få kjæreste igjen. Det var det verste jeg hadde opplevd på mange år. Ingen dårlige karakterkort eller venninne-krangler kunne sammenlignes med den følelsen jeg satt igjen med. Følelsen av å ikke ville ha kjæreste var for min del bare en dekkhistorie for meg selv, for jeg ville jo ha det - men jeg var redd for at ingen ville ha meg.

Tre år gikk også møtte jeg han som ville bære meg på en gullstol, han som ville beskytte meg og han som ville vinne mitt hjerte - koste hva det ville! Audun ga meg alt, han gir meg forsatt alt, men det inkluderer også kjærlighetssorg. Det vondeste av alt er at han ikke kan gjøre noe med det, gjøre om noe eller si unnskyld også går det over. Og det stikker så dypt at jeg av og til ikke får puste for jeg har så vondt.

I årenes løp så har jeg også mistet noen venninner. Venninner som jeg så på som mine bestevenner og selv om livet går videre, så stikker det hver gang jeg hører navnet dere. Spesielt når man tenker på de fine stundene, det gale man gjorde sammen og hvor mye den personen betydde for en. Hvordan kan en som har vært så nær, plutselig bli så fremmed?

Jeg trodde aldri at min "neste" kjærlighetssorg skulle være for noen som behandler meg så bra, elsker meg så høyt og jeg tilbake. Livet vi vil leve sammen, fremtiden som vi planlegger, de fine stundene - de får vi ikke ha lengre og det er ingenting vi kan gjøre.

Jeg får så mange mail hver uke fra blogglesere som har kjærlighetssorg. Noen av de skriver at de ikke vil leve lengre for det gjør så vondt. Det som går igjen er at kjæresten har dumpet dem eller vært utro. Jeg har opplevd begge deler i andre kjæresteforhold, men den vondeste kjærlighetssorgen er den jeg sitter med nå. Jeg prøver å trøste, gi oppmuntrende ord og si at det går over, når jeg egentlig sitter med verdens største kjærlighetssorg selv. Jeg har ikke en kjæreste som er slem mot meg eller ikke vil være med meg. Men jeg har en kjæreste som jeg føler jeg snart "mister" og det er en stor sorg i seg selv.

Er ikke livet rart dere? Livet skinner, framtiden ser lys ut og man har så mange oppturer.. Men på veien så følger også nedturene etter. Man løper og løper, men de tar deg igjen også er ikke livet like lyst igjen.. Jeg trodde aldri at jeg skulle være så forelsket og hjerteknust på en og samme tid..

Marta Alise

Liker

Kommentarer