Min rus

(Marta og Maren i Hemsedal, januar2014)

Jeg skulle egentlig ha sovet til mer enn 7 i dag.. Det er tross alt lørdag. Men det er bare noe jeg må få ut, noe jeg bare må få skrevet om. Det har vært planen min i flere dager. Men slik som med alt vondt og ubehagelig, så har jeg utsatt det.

For noen dager siden ble det opprettet en blogg. En veldig viktig blogg. Min rus. Dere skjønner nok hva den handler om ut i fra tittelen. Min venninne Maren har for ikke så lenge siden vært i et behandlingssenter for sin avhengighet; alkohol og dop. Som en slags terapi for henne selv og hjelp til andre, har hun opprettet en blogg som jeg mener manglet i blogg-Norge. Det er generelt veldig tynt med bloggere som tar opp tabubelagte temaer, og narkotika er en av dem. Jeg så stolt over å kalle Maren min venninne og selv om det ikke er mange måneder siden hun kom ut, så har hun kommet så langt allerede.

Jeg har aldri nevnt Maren på bloggen, tror jeg. Jeg har ikke hatt kontakt med Maren på veldig lenge. Men, det var en tid vi var veldig nære. Jeg ble kjent med Maren august 2013. Det var fadderuke. Jeg skulle begynne i 3 klasse og Maren i 1 klasse. Som dere kanskje skjønner, så var vi dritings når vi ble kjent. Og nei, jeg kunne ikke se at det var noe i veien med Maren. Jeg kunne ikke se at hun hadde ett problem eller at hun var annerledes enn alle andre. Det jeg kunne se var en veldig morsom person som lo av alt, som ble raskt populær hos andre, og hos meg. Hun var skjønn, snill og alt jeg så etter i en venninne. Vi begynte raskt å være med hverandre og jeg husker en tid hvor hun ringte meg hver eneste dag, flere ganger om dagen. Vi trente sammen, gikk ut å spiste middag, dro til Sverige sammen, hang sammen på skolen - ja, det var veldig mye oss to - selv om vi også hadde venninner på hver vår kant. Husker hun kom mye ned til meg på jobben, holdt meg med selskap og bare var en veldig stor del av livet mitt. Av alle venninner jeg hadde i Oslo, var hun den som engasjerte seg mest. Husker folk i klassen og på skolen generelt alltid spurte hvor Maren var - om jeg gikk uten henne. Vi var sykt mye sammen.. Hun var med på alt og jeg fortalte henne alt. Hvorfor fortalte hun ikke alt til meg? Hvorfor så ikke jeg henne, like godt som hun så meg?

Men, jeg må nevne at mye av det jeg og Maren gjorde, var å feste sammen. Jeg irriterer meg over den dag i dag at jeg ikke så at hun hadde et problem, for da hadde jeg prøvd å finne på andre ting. Men, det er veldig vanskelig å ikke feste når man er student. Det er noe som skjer hele tiden. Og bor man i Oslo, så er det enda verre. Det er lett å si at man ikke hadde et alkoholproblem, for alle andre gjorde det jo. Men er det virkelig normalt å feste 2-3 ganger i uken? Kan jeg gå i meg selv å si at jeg også hadde et problem, bare i mindre grad? Nå dro Maren den litt lengre enn alle oss andre, men hadde det ikke vært for at jeg hadde min kamp med kroppen min som gjorde at jeg trente masse og en jobb jeg brydde meg veldig mye om - så hadde jeg blitt med Maren. Det kunne vært meg. Jeg jobbet også i utelivsbransjen. Jeg hadde også venner som tok kokain. Jeg hadde også "venner" som tilbydde meg det. Men det som skiller oss er at Maren hadde det vanskelig før hun kom til Oslo og da er det også lettere å bli slukt... Jeg elsker Oslo og det er en fantastisk by. Men Oslo er ikke for alle. Oslo sluker deg om du er svak i et lite øyeblikk..

Jeg har grugledet meg til å dele dette, gledet meg for det er så viktig og jeg er så stolt, men samtidig er det veldig vondt å innse hvor vanskelig Maren har hatt det og hvor lite jeg skjønte. Synes det er vanskelig å si at Maren hadde en avhengighet.. Jeg kunne ønske jeg kunne skrudd tilbake tiden og hjulpet mer. Vært der mer. Dette forklarer så mye. Av alle dager vi har vært sammen hadde vi én krangel og den krangelen hadde vi når Maren var full og jeg edru. Det var torsdag - så det var ikke sånn at jeg reagerte at hun var full. Jeg hadde også vært det - hadde det ikke vært for at jeg var på jobb. Det er faktisk første gang en venninne har slått og sparket meg.. Men jeg skjønner henne så godt nå. Jeg skjønner at hun hadde det vanskelig og at det var rart å være rundt folk som ikke visste og som ikke skjønte. Heldigvis ble vi venner etter det men så kom det en tid hvor jeg fikk meg kjæreste og flyttet. At venninner kan gå fra å være så nære til å plutselig være mer bekjente synes jeg er trist. Derfor ble jeg så glad når Maren tok kontakt for en uke siden. Alt var normalt igjen. Hun ringte meg og jeg følte jeg hadde en venninne i henne igjen, og hun i meg.

Dere må lese bloggen til Maren. Den er unik, bra skrevet og veldig inspirerende. Hun er en sterk jente med en utrolig historie som jeg tror mange har godt av å lese.

Kjære Maren. Jeg er så takknemlig for at du tok kontakt for å fortelle meg at du skulle begynne å blogge. Jeg er så takknemlig for at du spurte meg om jeg kunne lese gjennom. Jeg er så takknemlig for at du spurte meg om hjelp. På den måten føler jeg at jeg bidro med noe, at jeg hjalp deg med noe du trengte hjelp til. Jeg kunne ønske jeg kunne spole tilbake i tid. Jeg kunne ønske jeg så mer, visste mer og hjalp deg mer. Jeg skjønner så mye nå og jeg takler det så dårlig å vite at jeg var deg så nær uten å egentlig være det. Jeg er så glad i deg og støtter deg fullt ut! Gleder meg til å følge deg og jeg har så troen på deg! 

_________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________

Følg bloggen til Maren HER.

Marta Alise

Liker

Kommentarer

Ena
Ena,
<3
martaalise
martaalise,
M
M,
http://www.tv2.no/underholdning/8688493/
martaalise
martaalise,
Ja, det er henne 😉
nouw.com/martaalise
IP: 82.99.3.229