min livs verste uke

Kjenner man ikke situasjonen vår så kan denne overskriften høres veldig dramatisk ut. Men jeg er helt seriøs når jeg skriver det. De siste ukene har vært de verste i mitt liv og da spesielt siste uken.. Vi har kun gått og telt ned dagene og plutselig var dagen her.

Jeg beklager for at jeg ikke har blogget som jeg burde, men tanken på å skrive, redigere bilder og dele var bare kvalmende.. Jeg måtte vente til jeg var klar. Dessutten har jeg prøvd å være mest mulig med andre, finne på ting og bare gjøre alt annet enn å være alene, på pcen og sånne "ensomme" ting :-) Håper dere forstår.

Siden jeg ikke har blogget siden lørdag, så tenkte jeg å fortelle dere om hvordan de siste timene med Audun var før han dro inn på mandag.

Lørdagen var den fineste dagen og jeg kunne ønske jeg kunne fryse tiden. Vi spiste middag med ett vennepar på brygga i Arendal før vi stakk hjem, stelte oss og dro videre på vorspiel med mange andre. Jeg hadde så lyst til å arrangere noe for Audun sammen med venner og familie siste lørdagen hans, men pga en mulig Irak-tur så fikk jeg ikke planlagt noe. Heldigvis fikk vi "drukket ut" Audun og vi hadde en kjempe fin kveld som varte helt til klokken 4 på natten!

Også var søndagen her. Vår siste dag sammen.. Vi hadde planlagt å ikke gjøre en dritt denne dagen. Bare kose oss med å se at klokken tikket sakte, kjede oss og bare være oss to. Men søndagen ble en helt annen en vi tenkte.. I 4-tiden dro vi opp til foreldrene til Audun for da måtte vi ha et møte med politiet. Det var ikke noe alvorlig, men jeg har fått et nummer jeg kan ringe om jeg ikke føler meg trygg her alene. Dette er pga tidligere trusselbilde rundt Auduns fortid. Jeg er glad jeg bor i et nabolag der jeg har masse hus rundt meg, men jeg må likevel si at jeg av og til føler meg utrygg - også når Audun bodde her... Så det nummeret er en betryggelse, for det å leve i frykt er noe av det verste.

Litt av søndagen gikk til dette møtet og når vi var på vei hjemover så var klokken allerede 7.. Åh det gjorde så vondt å se på klokken hele den dagen. Gikk og gruet meg og telte ned timene. "Nå er det kun 14 timer til Audun skal inn", "10 timer".. Sånn holdt jeg på og det anbefales IKKE! Søndagen var den verste dagen og den toppet seg enda mer.

På vei hjem gikk vi innom kinoen og kjøpte noen billetter. Vi elsker jo å gå på kino og Audun hadde en film han hadde veldig lyst til å se før han dro inn. Jeg syntes det var en veldig god idé og vi hadde det veldig fint sammen. Før kinoen lagde jeg middag til oss også dro vi nedover. Vi gikk konstant med vondt i magen og Audun pekte flere steder han sa det gjorde vondt. Han gruet seg og hadde en forferdelig uro i kroppen. Samtidig prøvde han å være sterk og glad for meg, men jeg så gjennom det - for jeg visste akkurat hvordan han følte seg.
Et av de siste bildene våre sammen.. Så glad jeg tok frem kameraet selv om vi hadde dårlig tid og bilde ble tatt i fart, haha..
Rett før filmen startet så jeg at svigermor hadde ringt meg. Siden jeg satt i salen sendte jeg bare en mld om at vi var på kino og om jeg skulle ringe etterpå. Fikk da tilbake at kusinen til Audun hadde gått bort. Vet ikke om dere husker det, men jeg har skrevet ett par ganger om henne på bloggen og fortalt at hun kjempet mot kreften. Vi var blant annet med å gå for henne i Langesund i fjor for å samle inn penger til en medisin for henne. Dessverre fungerte ikke medisinen og hun har kjempet så hardt det siste året. Spesielt nå mot slutten. Vi var hos dem for 2 mnd siden på middag og jeg hadde en følelse på at det ikke var siste gangen vi så henne. Jeg tenkte at det kom til å komme et mirakel, og det gjorde Audun også. Han var så positiv og kunne ikke tenke seg at Inger-Lise skulle gå bort.. En så flott, skjønn og herlig dame. En av favorittpersonene til Audun som har vært veldig viktig for han og en stor støtte. Inger-Lise var spesiell og jeg er glad jeg rakk å bli kjent med henne. Jeg ble faktisk kjent med henne før jeg møtte henne for 3 år siden, for hun var en av de i familien til Audun som han snakket så mye om..

Men så kom hennes tid også, og det kvelden før Audun skulle inn.. Jeg så raskt på meldingen fra svigermor og la vekk telefonen. Jeg ville si det til Audun, men jeg ville ikke si det foran så mange andre. Jeg visste det kom til å gå innpå han og jeg var redd for at han ikke følte at han kunne være seg selv mtp reaksjon om jeg hadde fortalt det til han inne i salen. Så jeg ventet til filmen var over, tok han med til havna i Arendal og fortalte han at jeg hadde fått en mld om at hun hadde gått bort.. Han ble så lei seg og det gjorde så vondt å se på han. Trøstet han og ga han en klem. Jeg tenkte at det var en forferdelig start på soningen, men jeg håper han klarer å tenke at hun har det mye bedre der hun er nå og at hun nå slipper smertene.

Vi satt på kaien og bare klemte. Klemte masse også var han klar for å dra hjem. Hjemme prøvde vi å holde oss våken, men vi klarte bare til klokken 03.00. Det var en helt spesiell stemning hjemme som jeg ikke klarer å sette ord på, men den var fin. Jeg vet at Audun kun tenkte på en ting, og det var kusinen sin. Vi gikk å la oss og neste dag begynte han å gjøre klart siste rest til soning. Han hadde pakket en hel bagg med bøker! Jeg spurte han om han ikke skulle gjøre et forsøk på å utsette soningen i noen timer slik at han kunne dra bortover for å si farvel. Jeg tenkte at han aldri kom til å få komme i begravelsen. Han sa det ikke var vits å be om utsettelse, men han sendte mail likevel. Rett etterpå fikk han svar at han kunne komme i 1500-tiden og det ble vi så glade for! Det var så herlig å bli møtt med forståelse allerede første dagen. Han skulle egentlig ha møtt klokken 10.00

Men så kom den nye tiden også.. Tenkte det var så lenge til, så mange timer.. Men klokken ble 1500 og jeg kjørte han bort. Vi stod utenfor i ett minutt før han ringte på. De jernportene åpnet seg og to fengselsbetjenter åpnet døren og tok oss i mot. Jeg fikk være med rett inn og fikk stilt de spørsmålene jeg trengte. Hvor ofte jeg får besøke han, ringetid og hvor han skal sitte.. De var veldig greie og ikke slik du ser på film, men fengslet var ikke akkurat en drømmeplass. Jeg skal prøve å få tatt bilder en gang, men det ser ikke så veldig innbydende ut. Det har et litt skummelt preg og det ble litt mye å takle for meg. Audun klarte seg helt fint og det er jo ikke første gangen. Men for meg så var det verdens undergang og jeg synes det var en helt grusom opplevelse å stå der. Etter 2 minutter sa vaktene at porten kom til å gå igjen og jeg skjønte at det var ett hint om at jeg måtte ut..

Så jeg fikk ett kyss av Audun også gikk jeg ut. I det jeg går mot bilen hører jeg fra vaktene "Er du sulten?", også svarte Audun; "Neida, jeg har spist". Og da avslutter vakten med å si "Ja, ok, bare sitt her inne også kommer vi når middagen er ferdig". Den siste setningen tok livet av meg for jeg så han ble plassert i et venterom og jeg ble så lei meg over at de ikke lot han vente på utsiden når de likevel ikke kunne ta han i mot.. Jeg begynte å hylgrine og jeg ga virkelig blaffen om at jeg stod ute på en parkeringsplass der sikkert mange kunne se meg. Audun så meg også, og det var gitter på vinduene og det var helt lydløst. Kunne ikke høre han snakke. Heldigvis ringte han meg og jeg fikk roet meg ned. Taklet ikke å se på han, så jeg satt meg i bilen og hadde ene bilspeilet på siden så jeg så han inne på rommet mens vi snakket.. Etter 10-12 minutter kom vakten å hentet han og da måtte han legge på.

Jeg satt i bilen og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Så Audun ble hentet og dro videre slik at jeg ikke kunne se han lenger.. Jeg bare gråt og gråt. Prøvde å snappe noe til dere, men jeg husker ikke hva jeg sa. Noe om at det var det verste jeg hadde opplevd. Og det var det også. Helt jævlig. Følelsen er så brutal og ekkel. Ingen i hele verden vet, med mindre de har sittet der selv. Jeg kunne ønske jeg kjente meg selv litt bedre, for da hadde jeg visst at jeg trengte noen der med meg når jeg skulle ta farvel med Audun. Jeg taklet det ekstremt dårlig og følelsen av at man ikke vil hjem, og ikke vet hvor man skal gjøre av seg - er helt forferdelig.

Heldigvis tenkte jeg raskt på svigers. Så etter at jeg var ferdig å sippe, så kjørte jeg avgårde til dem. Jeg husker ikke den kjøreturen. Seriøst. Jeg har helt blackout. Hvordan kom jeg meg opp dit egentlig? Plutselig stod jeg der også ringte jeg på. Jeg kom midt i middagen uten si i fra, men likevel hadde de et stykke kjøtt til meg og litt tilbehør. Jeg satt der litt, men så begynte jeg å fortelle om dagen og da bare raste alt. Jeg begynte å gråte og var helt i fra meg. Svigermor satt seg ved siden av meg og holdt rundt meg. Jeg kjente da, at jeg ikke kunne vært et bedre sted akkurat da og det var veldig godt å få trøst.

I løpet av de neste timene så slappet vi av, snakket masse også fylte vi ut søknad om besøk til fengslet. Dette har vi fått vite tar 10-14 dager og bare det i seg selv er et mareritt.. Tenk å gå så lenge å vente.. Etter noen timer hos svigers stakk jeg hjem. Jeg gruet meg veldig til å være i leiligheten alene. Vår leilighet. Men rett etter at jeg hadde kommet hjem så ringte en venn av Audun og da kom han og dama hans opp. Det var så snilt å tenke på meg. De satt der med meg og skravla før Therese kom opp. Hun hadde tatt med seg isboks, godteri og blomster. Så etter at venneparet av oss hadde gått, så satt jeg med henne og spiste dritt til det ble natt. Jeg har så snille folk rundt meg.

Jeg tenkte å fortelle dere hva jeg har gjort dag for dag siden Audun kom inn men det tar jeg i neste post. Jeg har så mye å fortelle! Jeg må slutte å la det gå så lenge før jeg blogger når jeg ikke har det bra. Det blir jo et lass med setninger og alt for lange innlegg, haha :-) Håper det er ok! Jeg vet dere har ventet på innlegg og jeg blir så glad når statistikken min er høy selv om jeg ikke blogger. For da vet jeg at dere vil lese og at dere venter på å høre fra meg. Betyr også mye når dere spør om når jeg skal blogge. Da vet jeg at jeg trengs et sted der ute.

Nå skal jeg lage ett blogginnlegg til og avsløre litt mer. Både fine og vonde ting. Håper dere stikker innom igjen! Klem :-)

________________________________________________________________

snapchat: martalise

Marta Alise

Liker

Kommentarer

Turid
,
Så tøff lesing. Virkeligheten overgår fantasien. Skal si dere blir satt på prøvelser. Fine du og fine Audun. Godt at du har snille mennesker rundt deg. Ta en dag av gangen og gjør det du orker - håper det går litt lettere etterhvert. Men det er nå egentlig banale ord nå i øyeblikket. 😊
Ellen
,
Fikk en skikkelig klump i halsen når jeg leste dette innlegget Marta! Jeg kan bare forestille meg hvordan du har det, og det kan umulig være enkelt å bare "leve videre" alene. Men du er sterk, og jeg har troa på at dette kommer til å gå fint! Alt blir bedre med tiden, sier ikke at det kommer til å bli bra, men det blir bedre. Stå på Marta, jeg heier på dere! <3
martaalise
martaalise,
Ja er veldig vanskelig! Men går ok. Tusen tusen takk for støtten Ellen ❤️❤️❤️
nouw.com/martaalise