Min aller verste bursdag

Dette innlegget kommer til å gi dere en skikkelig dårlig følelse, men jeg synes det er nødvendig at jeg deler mine sorger også. Mange tror at jeg alltid har vært lykkelig forelsket. Og helt ærlig så er det rart å tenke på at jeg har hatt et annet liv enn det jeg har nå. Jeg har det så fantastisk med Audun, så alt annet føles så unaturlig. Men, jeg vil gjerne dele mine erfaringer og nedturer jeg har hatt på min vei, slik at dere skjønner at jeg også har vært singel, hatt kjærlighetssorg og blitt utnyttet - som jenter flest! Jeg er kanskje ikke så flink å dele om mitt tidligere kjærlighetsliv for det passer seg ikke, men denne historien synes jeg fortjener et innlegg og jeg er sikker på at flere kjenner seg igjen. Det å ville ha noen som absolutt ikke vil ha deg... Og denne følelsen fikk jeg kjenne ekstra på, på min 19 års dag.

Bursdager har alltid vært min greie. Jeg elsker bursdager og jeg får sommerfugler i magen av å tenke på 17 juni. Dagen hvor jeg får masse gaver, oppmerksomhet, fine meldinger og blir skikkelig feiret av de rundt meg. I oppveksten min laget mamma drit brae bursdager til meg. Jeg tror jeg har vært innom de fleste temaer og hun dekorerte huset, kaken og meg i temaet slik at alt var perfekt til den minste detalj! Til og med innbydelsene matchet med alt annet. Jeg hadde prinsesse-tema når jeg var i "prinsesse-stadiet", pink-party, byggmester-tema når vi bygget huset, bokstav-tema, pokemon, karneval, garasjeparty.. Ja, you name it! Når jeg ble eldre fikk jeg forsatt flotte fester men da var det litt mer selvstendig. Mamma stod forsatt mange timer på kjøkkenet men i bytte med at jeg var blitt litt eldre, så forlot hun huset og lot meg være alene hjemme i mange timer.

På 19 års dagen min var det samme greia bare at innbydelsene var sendt ut via facebook og jeg var blitt dumpet en mnd før. Bokstaveligtalt en mnd før. På selveste 17 mai. Da hadde min daværende kjæreste bestemt seg for å nekte meg å være russ, men når russefeiringen var ferdig, gjorde han det slutt. Jeg var veldig lei meg og det tok lang tid å komme over det. En mnd etter, på bursdagen min, var jeg forsatt ikke over det. Jeg husker at denne dagen hadde vi muntlig eksamen og jeg var blitt trekt opp i historie noen dager før. Jeg var heldig, for det var mitt favorittfag. Han ble trekt opp i norsk. Dagene før eksamen var helt jævlig siden jeg hadde så kjærlighetssorg, men jeg gjorde alt for å fokusere. Jeg måtte få en god karakter. Dagen kom, min bursdag, 17 juni, og jeg skulle opp kl 13.00. Jeg gikk ut fra eksamen med 5 i karakter og selv om det var forventet, så var den karakteren en stor høydepunkt i en veldig trist periode av livet mitt. Det var også en av de få tingene jeg klarte å kontrollere. Husker jeg ikke ikke turte å si at jeg hadde bursdag når jeg kom inn til sensor for jeg var redd det skulle påvirke eksamen, at sensor kanskje trodde at jeg gjorde det for å smiske. Men på slutten, etter at jeg hadde fått karakteren, sa jeg "Takk, dette var en fin gave, for i dag har jeg bursdag". Jeg stormet så ut, for jeg begynte å gråte og det ville jeg ikke at de skulle se. Jeg tenkte at det var helt tragisk at en karakter kunne gjøre meg så glad og at jeg var den eneste på hele jorden med så jævlig kjærlighetssorg.

I gangen møtte jeg eksen min og han ventet på å få komme inn til eksamen. Han hadde tatt med en gave til meg. Jeg fikk opp håpet igjen. Han husket dagen min, betyr det at han vil bli sammen med meg igjen? Men det ville han ikke. Jeg husker gaven var så stygt pakket inn. Ingen kort og ingen mening med gaven. En jævla tekanne fra Eva Solo, og ikke nok med det, han hadde valgt den styggeste fargen. Hva faen skulle jeg med en jævla tekanne? Jeg satt der med han, under trappen på en sofa. Ja, hva skjer nå? Han var jævlig overlegen og i godt humør, noe som såret meg veldig. Hvordan kunne han ha det så bra og jeg så dritt? Jeg satt med hjertet i halsen og håpet på at han skulle si noe som skulle lege mine sår, gi meg noe som skulle gjøre alt bra igjen. Men det kom aldri.

Jeg bestemte meg for å skifte humør. Fra den sårbare til den overlegne "jeg-har-det-bra-uten-deg", for det ansiktet bar han så fint og jeg skulle ikke være noe dårligere. Jeg begynte å snakke om bursdagsfesten jeg skulle ha senere. Jeg hadde invitert SÅ mange jenter og vi hadde planlagt å drikke masse, gå på byen og ha det skikkelig kult. Jeg fylte tross alt 19 år + at vi var ferdig med VGS. Han ønsket meg lykke til, og viste tydelig at han egentlig brydde seg midt bak hva jeg skulle. Det gjorde så jævlig vondt. Så når jeg kjente at tårene presset på, måtte jeg snu meg raskt, late som at jeg lo av noe han sa og gå min vei. Hasta La Vista!

Bussturen hjem var helt jævlig. Jeg satt å gråt og gråt... Ga faen i hvem som gikk inn og ut av bussen.. Jeg kom hjem, hjalp mamma med maten, snakket med venninner på tlf om hvor mye jeg gledet meg til de kom, stelte meg, også fikk jeg panikk. Jeg måtte treffe han igjen. Jeg måtte feire bursdagen med han. Ikke faen om jeg skulle feire den med noen andre. Så det jeg gjorde så, var å ringe alle venninnene mine, si at jeg var dårlig og at jeg måtte avlyse bursdagen min, få mamma ut av huset også starte med å spamme han med meldinger og samtaler om at han måtte komme. Jævla saiko. Husker jeg stod i stuen å bare stirret på tlf. Ventet på at han skulle svare. Svar da. Si at du skal komme.

Jeg synes det er så jævlig å skrive dette, for jeg blir så lei meg av å se hvor desperat, ulykkelig, usikker og dum jeg var. Tenk å bry seg så mye om et annet menneske uten å få noe tilbake. Jeg blir lei meg av å tenke på den bursdagen og jeg synes så synd på Marta 19 år.

Etter to timer med masing kom han endelig opp. Man kan trygt si jeg tvang han opp og jeg skammer meg sånn. Hvor jævlig er det ikke når man må tvinge noen til å feire bursdagen din med deg? Han ville absolutt ikke komme opp men det overlegne trynet mitt klarte jeg ikke å bære lengre, så jeg skiftet over til sårbare Marta igjen og den klarte han ikke å si nei til, til slutt.. Og det var kanskje mitt største nederlag den dagen. Å innrømme at jeg ville være med han, å innrømme at jeg elsket han, å innrømme at jeg var villig til å gjøre hva som helst, så lenge han kom opp til meg. Jeg tenkte; "Bare han kommer opp her, så ordner det seg. Bare han kommer opp her å ser meg, så vil han ha meg tilbake."

Til slutt kom han. Kvelden oppe hos meg gikk til det han ville og når den var over så følte jeg meg veldig, veldig dårlig og ensom. Og for å ikke snakke om skammen som kommer etterpå.. Den eneste gleden han ga meg var når han fortalte meg at han hadde fått 3 på muntlig eksamen. Jeg følte at han hadde vunnet alle kampene vi hadde hatt mellom oss, om hvem som hadde det best etter bruddet osv, så den lille gleden jeg fikk med at han fikk en dårlig karakter - holdt jeg fast på lenge!

Han dro tidlig dagen etter bursdagen min og etter det så jeg han ikke før to mnd senere over skype. Da ville han plutselig ha meg tilbake og da kunne jeg endelig innta rollen han hadde tatt.

​Når jeg ser tilbake på det så innser jeg hvor jævlig dum og desperat jeg var. Hvor usunt forhold vi hadde og hvor jævlig alt var. Jeg vil aldri tilbake dit. Jeg er så glad for at jeg aldri kommer til å putte meg selv i en slik situasjon igjen, for at jeg er blitt eldre og for at jeg aldri skal la noen behandle meg slik igjen. Jeg vil også legge til at slike episoder som dette har gjort at jeg har veldig få jenter/venninner å ringe til når jeg er i Bergen. Tror jeg kan telle de på en hånd. Og det er vondt, for jeg har alltid vært en jente som liker å være i en stor gjeng og ha masse venner. Men, selv om jeg ikke har noen uvenner så svir det likevel, for jeg vet at jeg har gått glipp av mye nettopp pga at jeg droppet dem til fordel for han.

Nå skal vi legge oss og i morgen når jeg våkner har jeg bursdag! Jeg tror det blir en fantastisk dag sammen med Audun og familie. Både bursdagene før og etter 19 års dagen min har vært amaaaazing, så dere må ikke tro at jeg ikke liker bursdager lengre. Jeg fikk bare en kommentar på bloggen fra en som sa hun aldri hatt blitt feiret før og da fikk jeg så vondt. Fikk også en mail i går kveld fra ei som nettopp hadde mistet kjæresten sin til fordel for en annen. Synes det er viktig å dele nedturene slik at dere skjønner at alt er ikke en dans på roser alltid og at vi alle blir såret, gjør teite ting. Livet suger av og til - selv på bursdager!

Marta Alise

Liker

Kommentarer

hayatiim
hayatiim,
Trist og sterk tekst om kjærlighetssorg. Og noe jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i, fra de helt unge årene hvor man ikke har lært alt enda. Men så styrket du har blitt av det! Gratulere så masse med dagen kjære Marta. Håper du får den flotte dagen du ønsker og fortjener 😊
nouw.com/hayatiim
martaalise
martaalise,
Ja jeg vet <3 men bra med erfaring slik at man vet hva han IKKE vil ha.. Tusen takk for det <3
nouw.com/martaalise
Karen
,
Du gir meg kjærlighetssorg ❤
martaalise
martaalise,
Karen
IP: 82.99.3.229