Luz y Estrella

Føler jeg har fått veldig god kontakt med de to små jentene, Estrella og Luz, som er mine kusiner. Jeg har allerede rukket å bli veldig glad i dem og kjenner at det blir nok ekstra hardt å si "ha det" til disse to. De henger rundt oss, eller spesielt rundt Audun og meg, hele tiden. Forsvinner jeg i 10 minutter, så hører jeg at de spør etter meg eller så kommer de for å lete etter meg. Ha,ha. De er i godt humør hele tiden og er så kjærlige. Estrella sa hin dagen; "Jeg er så lykkelig for at jeg endelig har blitt kjent med deg. Det har vært mitt største ønske siden jeg ble født." Ha,ha; jeg måtte le. Men jeg ble veldig rørt, noe så utrolig fint sagt. Tenk at en liten jente på 9 år kan si noe så vakkert og fint. De er så herlige. Jeg har lyst til å gjøre alt for at de skal ha det det best mulig. Jeg vil ta dem med hjem til Norge og gi dem alt jeg fikk i oppveksten min. Audun og jeg skal adoptere dem. Vi trenger slike kjærlige, snille og søte gledesspredere i Norge!

På onsdag satt vi ute på terrassen og spiste kjeks, mens vi så på all regnet. De elsker når det regner, men var litt redd for torden og lyn. Vi hadde mange fine samtaler om alt mulig, men det som traff meg mest var når jeg fikk høre om deres virkelighet. Jeg spurte om jeg kunne få lov til å komme å se hvordan de bodde og har det hjemme. Men da var de rask med å si at huset deres var forferdelig stygt og ødelagt. De ville ikke ha besøk av noen. Jeg fortalte selvsagt at jeg ikke bryr meg om det er rotete eller stygt hjemme, jeg ville bare se rommet deres og hvordan de lever. De sa at de ikke hadde noe eget rom, de delte med den ene fetteren min, Marco, som er 23 år og den yngste fetteren min, Franco, sov i spisesalen, for der var det vifte. At så små jenter kan være flau over hvordan de lever og bor, traff meg rett i hjertet. Jeg har aldri hatt det slik, men jeg skjønner at det er viktig for dem. For jeg husker at jeg alltid var veldig stolt over å ta med venninner og klassekamerater hjem til meg, for mamma gjorde alltid huset så fint. Det var alltid fin interiør, hjemmekoselig og ryddig. Det var veldig viktig for meg, føler på mange måter at det var en del av meg. Jeg elsket å vise frem huset mitt og det gjør jeg forsåvidt enda. Uff, jeg er så takknemlig for at de vil dele, men samtidig så gjør det vondt å høre. Det var vanskelig å svare på alt de sa; jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle ordlegge meg eller hva jeg skulle si til disse 9 år gamle jentene som tydeligvis skjemmes over hjemmet sitt. Det var en hard og brutal virkelighet. Heldigvis er de omgitt med masse kjærlighet og har to foreldre som følger dem opp og gir dem det mest nødvendige. De går på skolen og har mat på bordet. De er en av de heldige i sitt område.

Foreldrene deres, som er min onkel og tante, må være et eksempel på mennesker som står opp for og kjemper for sine barn. Det er et lykkelig hjem, men å vite at dine fem barn har liten eller ingen mulighet i livet og mest sannsynlig bare fortsette i samme eller dårligere levevilkår, må være hardt. De lever i et land i krise, et avmagret land hvor politikerne i årrekker har trukket ut alt de kan for å putte det i egne lommer. Militærregimer og slue ledere har sørget for at et ressurssterkt og blomstrende land ligger nede og ut av stand til å reise seg. Foruten skammen og sinnet over alle som forsvant under regimet, har middelklassen blitt utslettet, de få rike har blitt enda rikere og de fattige klarer så vidt å holde hodet over vannet. Inflasjoner og politisk uvett har gjort det nærmest umulig å få til noe i det som en gang var et fantastisk rikt og blomstrende land. Onkel Samy og tante Mary (foreldrene deres) jobber hver dag til de stuper, forsøker å gi barna gode verdier og klarer også å hjelpe andre som har enda mindre. Jeg er så stolt av å være i familie med mennesker som dette. Beundrer dem så sinnssykt mye ♥

Marta Alise

Liker

Kommentarer