På lørdag hadde vi en skikkelig fin dag, og egentlig helt siden jeg kom hjem fra Bergen og NY forrige uke, så har vi hatt det veldig fint. Bare vært kjæreste og bare vært oss to... Vi trengte det og jeg føler at alt mellom oss er bra igjen. Vi er Audun og Marta igjen. Men dess vondere føles alt som kommer nå.. Jeg skjønner ikke hvordan vi skal overleve dette. Jeg kommer nok ikke til å klare å være positiv fremover.. Det håper jeg dere er forberedt på. Men jeg skal prøve.Slike dager som dette., kommer jeg til å savne. Gå ut å spise. Rusle rundt i byen og holde hender. Gå på kino. Kline i parken. Ta bilder sammen. Kødde og tulle rundt. Ta en drink ute på byen. Ja.. Bare være fri og være kjærester. Jeg skjønner ikke hvordan livet uten Audun skal bli. Jeg er så "heldig" som kan gjøre alt dette når det passer meg, den muligheten har jo ikke Audun. Men jeg føler likevel på at ingenting, absolutt ingenting blir det samme uten han. Livet ser bare så mørkt og grått ut uten det fine smilet og de varme hendene.
