Kroppspress: Silikonpupper? JA, TAKK!

"Kan du skrive et innlegg om kroppspress og hvordan du takler det? Du er så flink til å skrive. Fortsett med den gode bloggingen :)"

Først og fremst, tusen takk! Det er et veldig ømfintlig tema for meg, og jeg kan tenke meg at det er det for mange andre også. Jeg så nå hvor vanskelig det var for meg å skrive om det, og all credit til alle som har gjort det før meg. Jeg har til nå brukt to dager på å formulere meg best mulig. Det siste jeg vil er å støte noen eller at noen skal misforstå meg.

Som alle andre jenter så merker jeg og føler kroppspresset på meg. Jeg vil allikevel samtidig legge til, på en slags selvironiskgalgenhumoristisk måte,at jeg egentlig kunne ønske at det presset hadde vært større hos meg, for da hadde jeg kanskje nektet meg godteri den ene gangen i uken jeg spiser det. Jeg hadde heller ikke spist så mange karbohydrater, alkohol og annet dritt kroppen egentlig ikke trenger så mye av, men som jeg får i meg!

Jeg har aldri vært den tynneste jenten i klassen, men jeg har alltid vært sporty og "fast i fisken" og vært en fornøyd og lykkelig jente, selv om ønsket om å være tynnere alltid har holdt meg med selskap. Jeg synes syltynne jenter, jenter med former og jenter med normalvekt er fine. Med alderen har jeg lært å se med et annet blikk - er det kanskje det blikket menn ser med? Et blikk som er snillere med oss jenter enn hva vi er selv? Det er jo nemlig så mye mer enn bare størrelse på kroppen som gjør jenta fin. Likevel, når sant skal sies, så har jeg alltid holdt en liten knapp på veldig tynne jenter. Jeg synes de er fascinerende, for de er alt jeg ikke er... Jeg beundrer dem som har viljestyrken til å trene og spise akkurat nok til å se slik ut. For hos meg, så er ikke trangen til det sterkt nok. Jeg er litt sånn halvveis. Ja, det er viktig for meg, men ikke nok til å bli slik jeg synes at det rekker å "bare" være tynn. Jeg føler vel at jeg har en sterk personlighet og at jeg nok kan bli likt for en mengde andre sider av meg selv enn hvis jeg bare hadde byttet alt det ut med å få være tynn. Jeg forsøker alltid, og er flink, mesteparten av tiden, men så er det slik at når jeg har det bra, så spiser jeg. Man kan se på meg når jeg er lykkelig, for da har jeg alltid noen ekstra kg på kroppen.

Jeg er fullt klar over at mitt syn på kropp ikke er det sunneste ut i fra eksperters perspektiv, men for meg er det er vel bare hva mitt øye ser som er vakkert for meg? Og jeg lar det aldri gå så langt at jeg sulter meg, eller forandrer livet mitt for å bli sånn som jeg synes er fint, det er jeg ikke sterk nok til.

Jeg har siden liten jente alltid hatt komplekser. Store komplekser. Mange av dem kom av at magen var for blubbete og lårene var for store, men det plaget meg ikke like mye som det brystene mine gjorde. Jeg syntes puppene mine var grusomme; de var spisse, små og passet ikke til kroppen min som var 1.75 cm høy. Kroppen kan man alltid trene og fikse selv, mens puppene kan man ikke spise seg til eller ned på, og alle treningstipsene om å få større pupper prøvde jeg. Brysttrening spyr jeg av den dag i dag for det minner meg om den tiden hvor jeg kun varme opp, for å så trene bryst i 40 minutter. Etter ti års mas fra meg til mamma fikk jeg pupper til min 18 års dag. På den tiden hadde jeg en kjæreste som fikk meg til å føle meg vel, og som ikke ville ha meg til å operere noe, så da valgte jeg å vente til jeg var 20 år. Da den dagen kom og jeg så hva det endret, så må jeg si at det beste jeg noen sinne har gjort! Beste valgte jeg noen gang har tatt! Etter en smertefull operasjon ble jeg endelig sikker på meg selv, følte meg fin i bikini og kunne plutselig gå med flere kjoler enn det jeg kunne før. Jeg trengte ikke lenger å finne kjoler med dyp utringning for å ikke virke flatbrystet. Store pushups med masse innlegg i bhen var en vanlig hverdag for meg i tenårene og nå ble det med ett en del av en plagsom fortid.

Etter operasjonen kunne jeg endelig gå med høyhalset gensere og likevel føle meg fin, føle meg som en kvinne. Jeg hadde ikke så stort behov for å vise at jeg hadde pupper plutselig og det var deilig å kjenne på. Min intensjon var aldri å få så store pupper at andre kunne se det; jeg ville bare føle meg vel. Jeg kunne valgt å få mye mer i puppene, men jeg valgte å høre på legen og fikk lagt inn 240 ml, noe som tilsvarer et vannglass i hver pupp.

Jeg beveger meg litt bortifra spørsmål om vekt og presset om å være slank og veltrent, og over til problematikken om mine komplekser rundt pupper, for det var og forblir det viktigste for meg. For alt det andre kan jeg fikse på selv, om jeg bare gidder eller så kan jeg velge å operere meg igjen. For en operasjon til eller fra er jeg ikke redd for. Jeg vil bare være fornøyd jeg, hvorfor skal man gå rundt å være ulykkelig om man kan lykkelig ved å bare endre på noe?

Igjen, det med kropp, vekt, form og størrelse er en usunn tankegang hos meg og jeg er ingen til å gi råd om at slik bør du se ut eller ikke. Men jeg klarer å se veldig tydelig at jeg, som mange andre, blir veldig påvirket at idealet som samfunnet har og jeg reagerer på at vi skal prøve å rettferdiggjøre et usunt ideal med et annet. Med syltynne jenter i moteblader og på catwalken, til tykke, runde jenter som plutselig får modellkontrakt. Jeg synes vi skulle ha tatt i bruk all slags jenter, eller kanskje beveget oss mer inn mot gjennomsnittet. Det beste for oss hadde nok vært om kroppsfokuset ikke hadde vært så radikalt. Det skulle ikke vært enten eller. Det skulle ha vært mer mangfold som vi kunne identifisert oss med. Det tror jeg både du og jeg hadde hatt godt av...

Marta Alise

Liker

Kommentarer