Kjærlighetssorg

Avreisedagen. Verste dagen på lenge. Gruet meg. Siste dagen. Vil ikke hjem.

Det er helt utrolig hvor knyttet man kan bli på bare noen uker sammen. Hvor glad man kan bli i visse personer som aldri har vært noe særlig i livet ditt. Plutselig betyr de som jeg ikke kjente for noen uker siden, så mye for meg, og jeg skjønner ikke hvordan jeg har klart meg uten de alle disse årene. De er så herlige, varme og kjærlige mennesker!

Så var det tid for avreise dagen. Flyet ble forsinket i to timer. Det var som at noen hørte meg. Jeg er absolutt ikke troende, men noen ganger så ønsker jeg noe så sterkt at det bare skjer.... Det var fantastisk nyhet, vi fikk to ekstra timer i huset sammen med de andre. Vi var i bassenget med de små også grillet vi en kjempe saftig kotelett før vi reiste av gårde. Vår siste middag sammen med familien.

Så mye glede av noen ødelagte ballonger.

Jeg ble bombandert med store, saftige våte kyss ♥

Vi reiste mandag klokken 18.40 lokal tid og var fremme i Oslo dagen etter klokken 17.00. Det er en forferdelig lang tur det! Men det var absolutt ikke noe hardt sammenlignet med avskjeden vi hadde. Den var trist, jævlig og vanskelig. Vi ble kjørt av pappa, onkel Samy og tanten min, Mari til flyplassen. Bilturen til flyplassen kunne ikke tatt kortere tid. Jeg ville at den skulle vare i flere timer. Jeg satt på med onkel Samy og hadde en veldig fin samtale med tante Mari om mye om det med pappa, mamma og oppveksten min. Det var kjekt å prate med henne, jeg hadde mange spørsmål som hun besvarte, men samtidig var det vanskelig å få bekreftet mye av det jeg har vært usikker på og gått å lurt på, som har vært og er litt sårt. Blant annet hvorfor pappa har vært så fraværende og egoistisk alle årene mamma og han har vært skilt mens broren hans; onkel Samy er verdens beste pappa. Jeg synes det er urettferdig. Jeg vil også ha en pappa som Samy. En pappa som bryr seg mest av alt om barna, som er snill mot konen, og er lykkelig uansett hva. Jeg har heldigvis hatt en mamma som har tatt begge rollene og jeg har egentlig aldri følt at jeg har manglet noe pga henne og hennes fantastiske måte å være mor på.

Alle gråt på flyplassen og det føltes naturlig, men det var rart å se pappa gråte. Var rart å se han vise følelser. Han sa at han satt veldig pris på at vi hadde kommet og var lei seg for at vi skulle dra allerede. Han sa også at han elsket oss og at vi hadde gjort livet hans bedre ved å komme hit. Det var fint å høre noe sånt fra han.

Men, jeg drog til Argentina for å bli kjent med han OG familien. Ikke bare familien. Familien har gitt meg mye og vært veldig interessert i å dele med meg og omvendt. Men pappa, ble jeg ikke kjent med. Eller, litt lærte jeg, litt snakket vi, men mye var overfladisk som det alltid har vært. Det var ikke før de siste dagene vi tok det opp med han, det er jo utrolig ubehagelig og ekkelt. Men det var nødvendig å fortelle han at vi kanskje forventet noe annet av han når vi først var med han på så lenge. Det ble litt grining og vi fikk skreket til han og sagt og spurt mye om ting vi har lurt på lenge. Det føltes godt at han lot meg og de andre gjøre det. Den pappaen jeg kjente før jeg dro til Argentina, hadde klikket og kranglet tilbake med meg og sagt stygge ting, mens den pappaen som satt der nå lot meg si hva jeg ville og han tok i mot alt. Det er jeg veldig takknemlig for, det ga meg litt ro i sjela. Men, jeg er enda ikke ferdig med det. Jeg har så mange spørsmål og så mye jeg vil vite. Men for nå er jeg fornøyd.

Det vanskeligste av alt var å se små jentene Luz og Estrella gråte når vi sa hadet. De to jentene ga meg så mye og turen til Argentina hadde ikke vært den samme uten dem. Jeg har virkelig blitt glad i disse to gulljentene! Luz, som ellers er så sjenert og reservert, sa noe av det fineste til meg før vi drog: "Du er en av de beste venninnene jeg har hatt." Estrella tegnet en kjempe fin tegning for noen dager siden som jeg har tatt med meg hjem.

På flyet fra Buenos Aires til Amsterdam hadde jeg ett par stunder hvor jeg gråt og gråt. Flyet var mørkt, folk sov mens andre så på sine tvskjermer med hodetelefoner. Det føltes godt å gråte i stillhet, selvom det jeg trengte der og da var en klem. Jeg lurer på om denne type kjærlighetssorg som jeg føler akkurat nå, noen sinne kommer til å gå over...

Jeg er selvfølgelig ikke bare trist og lei meg, jeg er kjempe takknemlig og lykkelig over at jeg endelig fikk ønsket mitt oppfylt. Men det er sårt å tenke på at familiemiddag med disse herlige menneskene ligger 30 timer reisetid unna. Trøsten for meg er at jeg har mange gode minner å se tilbake på, mye jeg har lært og mye jeg tar med meg videre i livet. Jeg er også veldig stolt over å kunne si at jeg har en kjempe herlig familie som er veldig glad i meg og jeg i de!

Nå setter vi endelig kursen mot Arendal og det føles bra. Vi har spist middag hos lillesøsteren min i Oslo og fått en liten pause fra all reisingen. I skrivende stund sitter vi i bilen begge to, vi har akkurat kjørt ut av byen. Siste innspurt nå også venter ny og ren seng hjemme!

Marta Alise

Liker

Kommentarer