Sikkert mange eldre som kan fnyse av at jeg sier dette, men jeg føler meg gammel av og til. Føler jeg er for gammel til mange ting jeg vil gjøre, si og føler. Det er så rart, for jeg er jo bare 24år. Men til sommeren er jeg ferdig med 1/4 del av livet mitt og det føles rart - om jeg lever så lenge som jeg har planlagt da... Med mindre det kommer en kul medisin opp og frem i lyset som gjør at vi kan bli enda eldre..
Men jeg går ofte å tenker på dette. Aksept rundt alderen. Synes det er vanskelig å tenke på at jeg ikke skal være ung for alltid. Synes det er vanskelig å tenke på at de jeg er glad i, blir eldre. Ta Feks Audun, som er 35 år og mamma som er 56 år. I mitt hode er Audun like gammel som meg og mamma forsatt 40 år. Det føles veldig rart at det ikke er realiteten. Jeg tenker på de som er 80 + ofte. Mange av de får ikke oppleve at sine barnebarn får barn. Eller egne barn. Og da tenker jeg; aksepterer de det? Når de snakker med barnebarnet sitt om giftermål og barn som skal skje 20 år frem i tid, tenker de da "da vil ikke jeg være der". Eller er det på en måte OK, for de har gått gjennom et langt liv med både barn og giftermål? Er det OK å bli gammel? Er det OK å føle at man går glipp av noe? Jeg hadde syntes det var forferdelig trist om jeg skulle diskutere med mine barn ting som jeg aldri får være en del av.. Trist å tenke på at jeg ikke eksisterer. Rart er det og...
Så nei, jeg har ikke akseptert at jeg blir eldre. At de rundt meg blir eldre. Jeg blir så sinna og lei meg av å tenke på det. Jeg gruer meg til jeg ikke kan kalle meg ung lenger. Jeg har ikke lyst til å være 80 år og se på et ungt par som meg og Audun gå lykkelig langs gatene. Jeg elsker å være det paret! Jeg vil ikke være den 80åringen.. Kanskje ikke dette innlegget ga så mye mening. Men kort oppsumert: jeg vil ikke bli gammel og er livredd for det. Bare se hvor stygg jeg er som gammel....
