Jeg har ALDRI klaget på en bacheloroppgave!!!

Jeg klaget aldri på karakteren C som vi fikk på bacheloroppgaven vår. Jeg fikk aldri sjansen til å ha noe å si da vi skulle klage. Skal det være så enkelt å klage i andres navn? Regnes dette som dokumentforfalskning? Jeg bare spør, for jeg aner ikke hvordan det ble klaget på min bacheloroppgave, for jeg var ikke med på det og jeg var ikke tilstede.

Jeg synes det har vært vanskelig å svare på alle spørsmålene jeg har fått det siste døgnet. Det er ikke bare fremmede som har kommet med kritiske spørsmål; det er også mange av mine venner og bekjente. Jeg vil gjerne forklare og at folk skal forstå uten at jeg sier hva som egentlig foregikk, men det har jeg innsett at er umulig. Jeg har fått så mange forskjellige spørsmål, men alle går i det samme:

"Hvorfor tok dere egentlig sjansen å klaget på en C?"

"Hvorfor hørte du ikke på "morra di" når du vet at hun har grunnlag for å sette karakter?"

"Hvorfor var du ikke fornøyd med C? Det er jo en bra karakter."

Dette var sommeren 2014 og jeg var bortreist da vi fikk karakterbegrunnelsen og også da klagen ble sendt inn. Jeg vet ikke eksakt når dette skjedde, om det skjedde en time etter at vi hadde fått begrunnelsen eller dagen etterpå. Jeg vet bare at det ble klaget på så raskt at jeg ikke fikk sjansen til å ha noe å si. Jeg ble aldri ringt opp, heller ikke fikk jeg melding. Det ble skrevet på en hemmelig facebookside som var for oss tre at vi skulle klage.

- "Skal vi klage?"

- "Ja, vi klager"

Dette så jeg da det var for sent. Begge på gruppen min var enig og siden det ble gjort, så hadde jeg ikke så mye jeg skulle ha sagt. Men jeg tenkte jo selvfølgelig ikke at det skulle føre til stryk. Resultatet stryk var aldri i tankene mine engang. Jeg bare håpet på at det ikke var en D. Det var kanskje litt sløvt av meg og ikke protestere der og da, men klagen var allerede levert inn uten mitt samtykke og at de var to stk som mente det samme.

Noen vil kanskje si at jeg skyter meg selv i foten ved å poste dette innlegget her og legge all "skyld" for å ha klaget, på de to andre, men det er IKKE det jeg gjør. Jeg vil bare fortelle hvordan alt skjedde og at jeg ikke ville klage på karakteren C. Jeg har syntes at dette er en vesentlig del av saken hele tiden, men jeg ville aldri sladre eller gjøre noe med det i frykt om at det skulle bli alvorlige konsekvenser for de to andre som var mine venninner. Selv om jeg fikk press fra familie og kjæreste om at noe måtte gjøres, at jeg måtte kontakte skolen og si at jeg ikke var med på det, lot jeg det være. Jeg tenkte at mest sannsynlig ville ting ordne seg og da ville det være dumt å lage en unødvendig konflikt av det hele. Ergo, så har jeg har aldri brukt det kortet som kunne reddet meg fra å miste karakter C, karakteren vi fikk aller først.

Det ble brukt argumenter mot mine protester innad i gruppen som: "Tier man, samtykker man." I ettertid så har ikke den tankegangen forandret seg hos vedkommende, for senest for noen dager siden så tok jeg det opp igjen i forkant av mitt innlegg, og da var argumentet forsatt det samme bare i en annen versjon: "Du svarte ALDRI, så da vinner demokratiet". Det er den eneste dialogen vi har hatt siden alt dette skjedde. Vi har ikke vært på talefot, og vi er visst ikke venner lengre, etter hvordan ordlyden var hos vedkommende. Oppgaven splittet oss helt.

Noe av det sureste av alt var at kjæresten min hadde skaffet meg heltidsjobb i et lite oljeselskap på Sørlandet. Betingelsen var at jeg skulle ha en bachelor å vise til fordi selskapet jobber opp mot store aktører som Aker Solution og andre firma i Asia, nærmere bestemt Sør-Korea. Det ble tatt fra meg da jeg fikk vite at jeg ikke lenger hadde vitnemål, og jeg har i ettertid ikke hatt noe mot til å søke på ny jobb. Jeg har ikke hatt hverken motivasjon eller lyst til det akkurat nå. Men, selvsagt, når jeg tenker meg om så har jeg selvinnsikt nok til å se at det, jo også skyldes at jeg sårt trengte at sabbat-år.

Jeg synes det er rart at det har gått gjennom en klage uten mitt samtykke; levert av kun én av oss tre. Jeg viser til én av oss og ikke oss tre eller de to, fordi hun andre også var bortreist. Selv om denne tredje personen ga sitt verbale samtykke til å klage og mente det samme som hun som leverte klagen, så var altså ingen av oss to andre til stede da klagen ble levert. Et paradoks ved denne saken er at jeg som antatt klager pr idag ikke aner hvordan klagen er formulert eller hvor og når den ble levert - heller ikke til hvem. . Er det slik at hun har forfalsket underskriften min eller har hun sendt en mail på vegne av meg? Om sistnevnte er riktig, så har hun jo ikke gjort noe "straffbart". Men er det virkelig så lett å klage på en bachelor uten alle de involvertes skriftlige samtykke?

Jeg tidligere klaget på eksamen og da har jeg måttet underskrive selv og vist legitimasjon eller rettere sagt skole id. Har det vært gruppeeksamener så har hele gruppen måttet underskrive både ved innlevering og eventuelt klage. Men, jeg vet ikke engang om hun har gjort noe ulovlig eller uetisk. For hvordan har det blitt klaget egentlig? Det har jeg aldri fått vite, for vi har vært uvenner siden. Ut i fra svarene jeg har fått fra henne så virker det som det hun har gjort er helt okei, fordi det var jo tross alt demokratiet som bestemmer, og jeg var jo ikke tilstede til å protestere før etter at klagen var sendt. Jeg har sogar fått høre ganske drøye ting som skal forsterke hvor dårlig hennes oppfatning er av meg. Vil ikke gå inn i detaljer siden saklighet ikke var del av dette.

Mitt poeng var hele tiden å fortelle og skape debatt rundt; hvordan kan to sakskyndige vurdere en tekst så forskjellig? Jeg ville aldri publisere eller sladre på hun som klaget i mitt navn, jeg hadde sjansen til å tyste på henne i sommer også, men jeg lot være. Men nå, synes jeg det er helt greit å fortelle sannheten. Synes dette er en viktig og relevant del av saken. Jeg er lei av å lyge og å finne på ting for å forsvare at karakteren C, ble klaget på.

Siden jeg først tar opp dette, så kan jeg fortelle at denne personen jobbet på skolen og hadde gode kontakter i ledelsen, "hadde det ikke vært for henne så hadde vi nok aldri gått fra stryk til D". Jeg fikk grei beskjed av henne for noen dager siden at hun hadde jobbet og gjorde alt for at vi skulle få ny vurdering etter at vi hadde mottatt karakter F. Jeg gjorde ingenting, jeg bare satt på ræva i hele høst og ventet. Og det stemmer jo forsåvidt. Jeg skrev ingen brev eller tok kontakt med skolen. Jeg satt hjemme og gråt og var forbanna, og ventet på alt hun skulle fikse rotet jeg mente hun hadde stelt i stand i en slags overdreven ambisjon på vegne av oppgaven vår. Det eneste jeg hadde var å sladre, tyste, si sannheten. Jeg visste godt at da hadde jeg bare reddet meg selv og mente at det beste ville være å avvente og håpe på det beste. Men jeg aner ikke pr i dag hvilke følger det hadde fått for henne eller hvordan det hadde gått med oppgaven for hver og en av oss.

Denne saken har mange sider og er veldig personlig. Jeg vil ikke gå nærmere innpå det som er blitt sagt, føler allikevel jeg har fått ut det meste. Jeg vil gjerne avslutte med å si at utdannelsen din er viktig. Du er viktig. Det er lov til å være egoistisk. Jeg angrer på at jeg ikke var det. Da hadde jeg kanskje vært ett annet sted i dag.

Det var et dilemma jeg ble satt i. Hva er viktigst: et vennskap eller bachelorutdanningen din?

Marta Alise

Liker