Jack Sparrow

For første gang i livet fikk jeg meg en guttevenn. Det høres kanskje rart ut for jenter som lett får seg guttevenner. Men for meg, som jeg har fortalt før - så har ikke det vært lett. Det har kanskje ikke vært noe jeg har ønsket. Jeg har alltid tenkt at gutter og jenter; kan ikke genuint være venner uten at det blir noen følelser og drama involvert. Ganske barnslig og trangsynt tankegang. Men pga erfaring, har det kanskje bare blitt sånn. Enten, så er det gutter jeg har blitt litt venner med, også har det utviklet seg til noe mer, eller så har det bare vært bekjente og guttevenner vi er med som en stor gjeng. Aldri et vennskap der jeg, alene, kan være med en gutt. Det har aldri skjedd. I hvertfall ikke et genuint vennskap der det ikke finnes baktanker osv. Jeg sier ikke at jeg er den store "guttemagneten", men jeg har bare likt å være mest med jenter og trives i jentegjenger. Høres dette rart ut? Haha.

I Mexico fant jeg han. Han kule vennen som køddet, var morsom og snill. Han var aldri flørtende eller upassende. Han respekterte at jeg hadde kjæreste og var alltid interessert i å høre om Audun. Jeg kunne være med han alene uten at det ble rart. Han var en venn. Og etterhvert ble det en veldig god venn. Fikk nesten litt storebror-følelse når jeg var med han, for han var en del år eldre enn meg. Dessuten var han veldig smart og kom med gode råd og tips. Jeg kjente på det at han hadde reist og levd lenger enn meg, så jeg lyttet alltid når han snakket og prøvde å sluke mest mulig. Han hadde en veldig fin tankegang og så ting på en helt annen måte enn meg.

I Mexico levde vi i en boble. Sikkert samme type boble som alle deltakere av realityprogrammer snakker om. Man blir satt sammen i et lite hus og må lære å leve med helt fremmede mennesker som er helt ulik enn seg selv. Forskjellig bakgrunn, alder, livsstil, og nasjonalitet. Det var veldig interessant - på godt og vondt - noen ganger, men alt i alt; en super opplevelse som jeg alltid kommer til å være takknemlig for at jeg var en del av. På den måten blir man også veldig fort glad i menneskene man er rundt, spesielt om de har noe å komme med, og er et ålright medmenneske. Og det var han jeg vil dedikere dette innlegget til.

Han så ut som en pirat, men han hadde sin egen stil, og uansett hvor i Mexico vi var, så ble han stoppet for å bli tatt bilder av. Han fikk fort kallenavnet "Jack Sparrow" - for han lignet. Haha. Når jeg la ut bilder og video av han på snapchat, så fikk jeg alltid så mye tilbakemeldinger fra de som følger meg der. Alle trodde han kledde seg ut, men det var stilen hans. Han gir så faen i alle andre og tenker bare på hva han synes er kult. Jeg sa det flere ganger til han; "jeg kommer aldri til å glemme deg. Du har en stil som ingen andre og er så orginal." Dette fikk han litt sentimental, for han var et følelsesmenneske - selv om det ikke så sånn ut. Han ser jo veldig tøff ut, men med en gang han åpner kjeften og snakker om ting, så er han sårbar, ydmyk og veldig skjønn.

En kveld satt vi oppe og snakket. Meg, han og Laura. Alle andre hadde lagt seg og vi burde nok ha lagt oss vi også. Men vi hadde en utrolig interessant samtale om livet. Klisje, tenker dere kanskje. Men jeg lærte masse og sa til han på slutten av samtalen at jeg måtte fortelle det videre til dere. Samtalen startet med at jeg fortalte om min blogg og alle stygge kommentarer som har kommet etter at vi begynte å være åpne om situasjonen - noe som var rett etter at bloggen ble startet. Jeg fortalte hvor fortvilt jeg hadde vært noen ganger, for noen mennesker rikker seg ikke og har bestemt seg uansett. Audun er en dritt. Haha. Og da hjelper det ikke om jeg nevner hva han har gjort og oppnådd disse siste 4 årene eller hvor fantastisk jeg synes han er. Og da svarte piraten "Ja, men er det sant det de sier om han?", "nei" - svarer jeg. "Ja, men da trenger du ikke å bli sur eller lei deg. For det er ikke sant" - sier han, og forsetter "Det folk gjør mot deg eller slenger om dere, har ikke noe med deg eller Audun å gjøre, det har noe med dem selv og hva de har opplevd og hvordan de har blitt formet som mennesker. Det påvirker ikke dere og deres liv. Det påvirker de menneskene sine liv for de er fylt med gift og forakt". Så lett som bare det. Synes det var fantastisk sagt, og på spansk hørtes det enda bedre ut. Haha. Han var litt poetisk i hvordan han snakket, så jeg klarer ikke å gjengi eksakt på norsk.

Han hadde en litt annen tankegang enn det jeg har og da følte jeg litt på det at jeg må slutte å prøve å overbevise folk. Jeg kan gi dem litt tid og gjerne svare ordentlig. Men om de har bestemt seg, så har de bestemt seg.

Piraten fortalte også om den harde barndommen han selv hadde hatt. Oppvokst med en alenemamma i New York. De var kommet fra Colombia, i håp om et nytt og bedre liv i statene. "The American dream" - som alle drømmer om. Men de slet veldig og moren fikk ikke endene til å møtes. Han ble plassert på en offentlig skole i nabolaget hans som var veldig fattig og elendig. Det var mye kriminalitet og harde kår i hvert hjørne. På skolen hans var han en av de få hvite og dette ble han mobbet masse for. De mørke på skolen var opptatt av at det skulle være merke på skoene, og selv om det var et veldig fattig strøk, så hadde alle guttene på skolen hans minst ett par som var enten Nike eller Adidas. Men dette hadde ikke moren hans råd til. Han hadde ett par billige, hvite sko fra supermarked og pga de skoene + hans hudfarge, ble han mobbet daglig. "Bobo"- ropte de etter han og knuffet i han. Han havnet ofte i slåsskamper for han klikket på den store gjengen som fotfulgte han, og fortalte hvor fattig han var.. Istedenfor å bare gå, så slo han tilbake og forsvarte seg - noe som fikk han i enda mer trøbbel. En dag fikk han nok, og da sa han til moren at han aldri skal tilbake til skolen. Da sa moren "Ikke vis at de mobber deg. Ikke la de få gleden ved at du skriker, slår og klikker. Le av de og gå videre". Så da tok han en sprittusj og skrev "BOBO" med store bokstaver på begge skoene sine, på langs. Både på forsiden og på baksiden. Neste dag tok han de på seg og gikk til skolen. De startet igjen. "Bobo", "fattiggutt", og han bare gikk forbi og smilte, også så de skoene. Reaksjonen deres var visst helt sinnssykt. De skjønte ikke. "Hæ? Ga han så faen?"... Så da tok de tak i han, "high fivet" han og løftet han opp. Han ble aldri mobbet av disse igjen, og i dag er den største mobberen i gjengen, hans bestevenn.

En litt rar historie, men jeg tror vi kan lære mye fra den. Moren hans, tross lite skolegang - var en smart dame og visste nøyaktig hvordan hun skulle oppdra han. Jeg satt der så fascinert når han snakket om mammaen sin og det eneste jeg tenkte på var min egen mamma og hvor fantastisk heldig både jeg og han har vært. Jeg vet at jeg har vært heldigere mtp oppvekst og mobbing, men jeg har også blitt oppdratt av en sterk alenemamma som har formet meg og som har gjort meg tøffere enn toget. Man må ikke mate mobberne med det de ønsker. Og at noen slenger dritt og hater deg - selv om de ikke kjenner deg - trenger ikke å påvirke deg og ditt liv. Som han sa "lev ditt liv, også lever de sitt liv".

Hans program var det barnehjemmet med de ungguttene som enten hadde vært kriminelle eller blitt funnet på gaten. De elsket han og han hadde så vanskeligheter for å dra fra dem. Allerede på nyåret skal han tilbake til dem. Han er egentlig i militæret og har vært mange år i Irak. Men han sier det ikke ga han noe og han så mye forferdelige ting. I Mexico følte han mer som seg selv, tross dårlig råd. Men han er en hippie - som han selv sa og det ligger vel ikke i hans natur og ha et vanlig liv med jobb 8-16. Siste uken hans kledde han seg mer ut enn hans egen stil, da var det som at han kom ut av en piratfilm. Også kjøpte han inn masse godteri og gikk rundt til de ulike programmene som pirat. Han besøkte vår skole til slutt og barna ble så glade! "Un pirata"!!!! - skrek de. Ahh, de elsket det! Han tok seg tid til å gi ut godteri også tok han frem gitaren og sang sanger for dem. Så søt... Nei, jeg kommer aldri til å glemme han og jeg håper jeg en dag møter han sammen med Audun <3

Marta Alise

Liker

Kommentarer

Anneli
,
Så fint innlegg <3 ble faktisk litt rørt! 😊 haha
Hennes
,
Det jeg har lært meg med gutter er at man ikke vet hvordan de tenker. Synes han alltid så veldig forelsket ut i deg.. Men hvem vet... Han var en flott mann og jeg ble rørt jeg også.
IP: 82.99.3.229