Ingenting i postkassen i dag heller

Jeg kan love dere at det å gå å vente på innkalling er noe jævla dritt og en stor straff i seg selv. De fleste vil vel si at vi gjør det meste ut av situasjonen og utnytter ALL tid vi har. Ja, vi lever som hver dag er den siste og er spontane som bare det, fordi vi kan - enn så lenge.. Men i hver eneste middag ute på restaurant, eller når vi ligger på stranden og nyter solen, koser oss på sofaen med en serie - så ligger det jævla brevet i tankene våre. Vi har det veldig fint sammen og det har vi hatt hele tiden, men det er noe i luften og jeg kan ikke beskrive det med andre ord enn sorg. Det er en slags sorg mellom oss og jeg kjenner den spesielt om morgenen når jeg ligger i armene hans eller om kvelden når han ligger å holder rundt meg helt til jeg sovner..

Synes det er nok straff med alt vi har gått gjennom.. Nå i august var det 3 år siden.. Dvs at Audun hadde vært ferdig for noen måneder siden, kanskje ett år om han hadde sittet fra dagen han ble tatt. Han hadde vært ferdig sonet.. Istedenfor er hele livet hans og våres på vent.. Så nei, straffen er ikke bare de årene man er inne. Det er også årene før, under og kanskje etter - men det vil tiden vise! Jeg velger å tro at det blir bare herlig når han er helt ferdig men jeg er også forberedt på harde tak.

Men jeg må ikke glemme å nevne at jeg er ikke den eneste pårørende. Han har jo også familie rundt seg som tenker det samme som oss. At dess før han kommer i gang, dess bedre blir det for alle parter. Så når kommer det brevet? Skal han vente i 2 år til? Slik at det da har gått 5 år siden lovbruddet? Er ikke hele tanken i den vestlige verden at fengsel skal fungere som en slags rehabilitering og gjøre mennesket klar for samfunnet igjen? Vil det ikke da være helt motsigende å putte Audun, som er GODT på vei til å bli en helt "vanlig" person og som fungerer godt i samfunnet - tilbake inn i fengsel? Føler det er som Super Mario som klatrer seg over flere utfordrende verdener men så må han starte helt på nytt fordi han ikke har flere liv igjen.

Jeg skjønner ingenting og jeg kunne ønske faktorer som jobb, miljø, progresjon, at man har forandret seg osv hadde noe å si. Jeg kunne ønske de skjønte hvor hardt slag det er å bli satt inn igjen og bli tatt fra alt han har bygget opp de siste årene. Herregud så hardt han har jobbet. Alt fra å flytte, kaste telefon etter telefon, flyttet IGJEN, unngå situasjoner og steder hvor han kan møte enkelte personer, fått jobb, stått frem ærlig så flere kan lære over hvor dritt livet kan gå om man tar feile valg osv. Han vil UT og det har han faen meg fått til! Hvem hjelper det egentlig at Audun blir satt inn igjen?

Finnes det noen kreative sjeler der ute som har en mening om dette men er løsningsorientert og kan tenke i andre baner enn fengsel? Er det ingen annen form for rehabilitering uten at man møter andre innsatte og er innelåst 23 timer i døgnet? Jeg får vondt i magen av å tenke på det og det opptar mye av tiden min hver dag. Ja jeg ler, koser meg, tuller osv - men det sitter alltid en liten fugl på skulderen min som forteller meg at jeg ikke må kose meg så mye; "for du vet hva som venter". Hver dag går jeg også i postkassen.. Håper på brevet, håper ikke. Det er som et plaster. Man må forte seg å rive det av også blir det bedre selv om det er jævlig der og da.. Man må få det gjort. Jeg vil ikke at brevet skal komme, men jeg vil også det. Kanskje jeg hadde blitt litt lettere i sinnet og slappet mer av når jeg kunne forholdt meg til en dato, et sted, en tid.

Flesteparten av dere ligger sikkert å sover, men jeg ville dele nattens tanker for å føle meg bedre. Det er virkelig rehabilitering å skrive og dele! ❤

​_____________________________________________________________________________________________________________________________

Følg oppdateringene mine på facebook HER.