I dag er det en uke til vi får vite dommen

Føles som det var i går at vi pakket og gjorde oss klare for å dra innover til Oslo. Husker jeg gruet meg noe enormt til å forlate det trygge og herlige livet i Arendal og så absolutt ikke frem til fem uker frem og tilbake til Oslo. Heldigvis ble det bare fire uker men å være under en rettssak er hard og vond. Det var flere dager jeg ikke deltok i rettsalen, hvor jeg bare satt på hotellrommet og gråt, sov og ønsket meg bort. Jeg møtte venninner når jeg hadde tid og humør til det men det føltes også feil å skulle "kose" seg når jeg visste hva omstendighetene var. Jeg føler jeg drar meg selv ned i skiten og får dårlig samvittighet over ingenting for jeg vet jo at det ikke er jeg som skal i fengsel.

I disse ukene etter rettssaken har jeg prøvd å blogge om andre ting, jeg og Audun har funnet på mye gøy og jeg har gjort så godt jeg kan for å være den kjæresten han trenger og behøver. Men nå når dagene nærmer seg føler jeg at jeg ikke strekker til. Jeg er grinete, over følsom og vanskelig å samarbeide med. Jeg går fra å synes synd på han til å bare synes synd på meg for å så banke meg selv opp for å tenke slik. For man får ikke tenke så..

I dag er det en uke til vi får vite dommen. Vi har gått siden 16 september å ventet på den dagen og jeg gruer meg som jeg aldri har gjort før. Det å vente på en karakter på en prøve man vet man har gjort det dårlig på når man gikk på vgs, eller å gå å vente på en melding man vet man aldri får, kan ikke sammenlignes, men det er den store klumpen i magen som jeg føler jeg kan gange med 10 akkurat nå.

Jeg kunne ønske jeg, vi, ikke var i den situasjonen. Jeg hadde aldri sett for meg i en alder av 23 år å skulle gå gjennom en rettssak og se på fremtiden med så mørke øyne. Men jeg visste heller aldri at jeg kom til å føle meg så elsket som jeg gjør nå.. Man kan visst ikke få i pose og sekk - i hvertfall ikke for meg akkurat nå.

I hele dag har jeg gjort ting for å holde meg unna tanken om at neste mandag på denne tiden vet vi hva fremtiden bringer. Blir det fem år? Blir det fire år? Kanskje mer... Hvor skal han sone, hvor skal jeg bo? Hva blir det med oss? Kommer vi til å klare oss gjennom den vanskelige tiden? Er jeg sterk nok? Føler Audun at jeg støtter han nok? Jeg har så mange spørsmål og det gjør så vondt å ikke vite.. Har holdt meg unna bloggen i hele dag, men nå vet dere hvorfor.

Marta Alise

Liker

Kommentarer