Hvorfor skal man fremstå så perfekt, når man egentlig er ulykkelig?

De fleste setter veldig pris på vår åpenhet og ærlighet rundt livet vårt som vi deler med så mange hver dag. Vi deler på godt og vondt og har ikke så mye filter hverken her inne eller på andre sosiale medier. Mitt mål har hele veien vært å gi dere et innblikk i livet vårt akkurat slik det er. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Jeg har selvfølgelig dager der jeg er i dritt dårlig humør men ikke nødvendigvis skriver det her inne, men det går mer på at jeg ikke vil at det skal være en "syte blogg" selvom det er en veldig personlig blogg. Jeg tror likevel at dere kjenner meg og oss ganske godt nå, nettopp fordi vi har delt så mye av hverdagen vår, hva vi står for og hvordan vi er som personer. Selvom mesteparten av dere er av den generasjonen som er for at vi skal være åpen og ikke gi ut et falsk bildet av livet så har vi også de som ikke setter så pris på det vi deler. Men folk vil forsatt lese. Jeg klør meg i hodet, for jeg synes det er veldig rart at de gidder det, når de ikke synes noe om at vi deler det vi deler.

Når jeg begynte å blogge i februar så innledet jeg bloggen med at vi skulle reise til Argentina for å møte pappas fattige familie. Jeg blogget også åpent om hvor dårlig forholdet mitt til pappa var. Senere utviklet det seg at jeg ville gå mer i dybden og jeg skrev om hvor vondt det var som et lite barn å være vitne til den psykiske volden som foregikk hjemme i huset vårt. Det så kanskje ut som en kjempe fin og perfekt småbarnsfamilie men vi var jo ikke det. For at andre skulle forstå skrev jeg innlegget "Når pappa kaller mamma for hore", noe som beskriver det ganske godt bare i overskriften av hva som skjedde innenfor husets fire vegger. Jeg fikk så mange fine tilbakemeldinger, men jeg fikk også de jeg husker aller best; de vonde og ekle kommentarene. De har låst seg helt fast. Det var noe ala dette; "hvordan kan du skrive noe sånt om din egen pappa? Stakkars familien din som får hele livet sitt ut på bloggen osv." Det er da jeg skjønner hvorfor noen velger å være mer privat enn andre. De er redd for å bli dømt av slike folk som dette. Folk som ikke synes det er greit å si at man har en dårlig dag når man faktisk har det. Jeg er så forvirret, og forklar meg den som kan. Skal jeg si at jeg og pappa er bestevenner når vi ikke er det? Hvorfor skal man fremstå så perfekt, når man egentlig er ulykkelig? Jeg forventer ikke at alle skal være like åpen som meg men jeg synes heller ikke at man skal prøve å være noe man ikke er.

Vi har alle kjipe stunder, blitt såret, opplevd ting vi kunne vært foruten osv. Men hadde vi vært mer åpen så hadde vi også visst at man ikke var alene, eller at man ikke var den eneste som gikk igjennom det samme som en selv. Det er lov å si at man ikke har det bra når man ikke har det. Det er lov å si at eksamen gikk til helvete når den faktisk gjorde det. Eller at kjæresten er en dårlig kjæreste når h*n faktisk er det. Vi må slutte å bry oss om hva muligens eller kanskje alle andre tenker... Hvem bryr seg. Ingen legger seg i grava uskadd eller feilfri!

Det er kanskje enklere for meg å si at man bør være mer åpne. Jeg er vokst opp i ett veldig åpent hjem der mamma har vært den nærmeste personen livet mitt. Vi har blitt lært opp til at man skal snakke om det vonde og feire det gode. Det er ikke alltid like enkelt å si det, og det finnes sikkert ting jeg har latt være å si hjemme men det viktigste og mest såre har jeg fortalt til mamma uansett hva. Det kan være så lite som en krangel med en venninne, til at jeg klør i rumpa, at jeg har hjertesorg eller at læreren på skolen er stygg mot meg. Det har vært så godt å komme hjem til en voksen som klemte meg uansett hva, som trøstet og tørket tårene vekk, tok tak i problemet sammen med meg og veiledet meg i riktig retning. Vi skulle aldri føle skam, være flaue eller redde for å fortelle eller spørre om noe.

Det er ikke mye jeg som 23 åring kan stille opp med eller lære andre, men det å være åpen og ærlig - det er jeg ekspert på! Og jeg har troen på at andre kan lære av meg og se viktigheten av det å være åpen. Jeg må ikke glemme å fortelle hvor mye godt denne bloggen har ført med nettopp pga dette. Jeg er allerede i gang med flere prosjekter og jeg har kommet i kontakt med så mange fine mennesker og for å ikke glemme hvilken terapi det er for meg å skrive her inne.. Det er åpenhet rundt livet mitt som har ført meg hit og jeg ser jo selvfølgelig at det er flere som setter pris på åpenhet enn de som ikke gjør det.

Marta Alise

Liker

Kommentarer