​Hvis du KUN hadde 24 timer igjen med din nærmeste, hva ville du ha gjort?

Vi er alle mennesker, vi er alle nesten likt anatomisk bygd opp, vi har alle en hjerne.. Men, noe som skiller oss vesentlig fra hverandre og gjør oss alle unike er hvordan hjernen reagerer på forskjellige hendelser som vi opplever i livet, enten de er positive eller negative…

Tanken på å bli forlatt eller miste noen er vel noe av det vondeste et menneske kan oppleve. Snart skal jeg forlate Marta... Ufrivillig…. Når, vet jeg ikke ennå. Alt jeg vet er at klokken tikker. Og den tikker ikke i fordel oss. Det er kanskje det verste med alt. Hvordan blir de siste 24 timene? Hva skal jeg gjøre for at de siste 86400 sekundene av dette siste døgnet skal vare evig?

Jeg river meg i "håret”, jeg griner i det skjulte, jeg skriker så høyt jeg kan til jeg blir hes, og slår i rattet når jeg er alene i bilen. "Er livet mitt blitt til en slags sjuk sadistisk spøk?”- spør jeg meg selv stadig om… Frustrasjonen får samtlige av hårene jeg har igjen på kroppen til å reise seg. Jeg planlegger- Hva planlegger jeg? Hodet mitt er så forvirret og forstyrret som det aldri har vært før. Hva skal jeg gjøre for at de siste 86400 sekundene skal vare evig? Jeg hadde uten å blunke gått igjennom skjærsilden og tilbake igjen, spasert igjennom en kjeller full av farlige og ville slanger og edderkopper, eller opplevd mitt verste mareritt i virkelighet. Dette hvis jeg bare kunne unngått at disse sekundene aldri tok oss igjen. Det føles som tiden flyr og kommer imot oss med lysets hastighet.. Mitt største ønske akkurat nå, er å udødeliggjøre disse sekundene, og fortsette å leve…Leve like lykkelig som det Marta og meg har gjort de siste to årene…

Hva hadde skjedd om jeg hadde kommet over en tidsmaskin? Hva hadde skjedd hvis jeg kunne reise tilbake i tid og forandret på mitt tankemønster som gjorde at jeg havnet på skråplanet da jeg vandret igjennom og opplevde de vanskelige ungdomsårene? Kunne jeg unngått situasjonen som da oppstod for noen år tilbake, da jeg ble arrestert? Kunne jeg unngått å få 5 års fengsel? Kunne jeg i dag hatt et normalt liv med Marta? Planlagt barn og en ordentlig familie etter over to år som kjærester? Levd et bekymringsløst liv der kun små uskyldige hverdagslige krangler var det verste som hendte oss? På en annen måte, så hadde da hele livet mitt vært annerledes. Mitt harde liv har formet meg som jeg har blitt, den har formet min personlighet både på godt og vondt. Marta falt for min personlighet. Så jeg kan ikke tenke slik heller.

Hva med ungdommer som har avstått fra å ta skrittet inn i kriminaliteten på grunn av at jeg har stått frem med min historie? Skulle jeg reist tilbake i tid og forandret på hjernen min, så hadde også disse ungdommenes skjebne forandret seg. Og andre, unge sjeler hadde blitt nødt til å lære på den harde måten, der de forsvarsløst shiner ut i motsatt kjørefelt og ned på det fryktede og beryktede ”skråplanet”... Akkurat som jeg gjorde i min ungdomstid.

Jeg drømmer, dagdrømmer, tenker og grubler over hvordan de siste 24 timene blir med den personen som jeg elsker mest her i verden. Hvordan skape de mest perfekte og minnerike 86400 sekundene?

Jeg skal være vekk 31.536.000 sekunder, det er fem år. Hvordan vil dette påvirke forholdet vårt? Vil det vokse sterkere? Eller vil de store murene som står mellom oss ødelegge mitt og Marta sitt store fremtidshåp og alle drømmer som vi nå deler? Jeg ser på en av mine viktigste oppgaver ovenfor Marta, ved siden av å gi henne ubetinget mye kjærlighet, å beskytte henne imot all ondskap og farer som truer der ute, i en verden som bare blir skumlere og skumlere. Hvordan skal jeg greie dette? Hva hvis noe skjer med Marta mens jeg sitter innesperret, hvordan skal jeg noensinne greie å tilgi meg selv? Hvem skal trøste henne når hun er lei seg og trenger en stor klem? Hvem skal gi henne komplimenter og nærheten hun fortjener å føle på, når jeg er borte?

Jeg ligger på sofaen, det er tidlig på morgenen. Jeg minnes med tristhet historien Marta fortalte meg om ensomheten hun opplevde sommeren 2012 da hun var alene i Palma i Mallorca og lå mesteparten på stranden eller gikk rundt byen i ensomhet. Den sommeren ble hun introdusert for Lana Del Rey og sangen ”Summertime sadness". Jeg tror at jeg har kjent på denne tomheten og ensomheten. Jeg ligger og hører på musikk og den sangen spiller nå.. Jeg orker ikke tanken på at hun skal oppleve dette igjen, ikke alene. Det er min aller største frykt, fordi jeg vet hvor tungt det er… Jeg føler at jeg virkelig har fucked til alt. Dette før jeg ble kjent med Marta, men da visste jeg heller ikke hva det ville si å leve, føle og ikke minst se framtidsutsikter og oppleve ekte kjærlighet. Det er så sårt å tenke på.. Jeg har sjeldent tårer i øyene, men merker at jeg får det nå.. Klumpen i halsen.. Magen som knytter seg. Sårheten i kroppen. Alle følelsene samtidig som presser seg på. Det umenneskelige presset…

Lyden av Eminem med ”When im gone”, en av mine favoritt sanger, spiller nå i bakgrunnen. Vet at mange andre føler på dette, men på hver sin forskjellige måte, hvert sitt liv har sitt å tenke på, hver hjerne som går rundt der ute har sine problem og jeg vet at selv om det ser ut som om alle andre har det så bra og perfekt, så vet jeg at sannheten er en annen bak fasaden.. Litt usikker på om det hjelper meg å tenke på det.. Føler meg ikke fullt så ensom og alene med min tankegang da….

Jeg er så glad for at Marta har funnet bloggen sin. Veien til alle de fantastiske følgerne sine som hun snakker stolt om hver eneste dag. Som hun elsker å svare, og som gjør at hun ikke føler seg så redd for fremtiden den dagen jeg forsvinner fra henne og vi ikke kan se hverandre mer. Bloggen føler jeg har blitt en redningsvei og en stor lettelse for meg, dagen jeg forsvinner, dagen Marta blir forlatt… Dagen Marta ikke kan få tak i meg når hun ønsker og vil lenger… Da vet jeg at hun kommer til å finne stor trøst i bloggen sin og alle dere tusen som hun er så heldig og ha som lesere hver dag.

Litt egoistisk så kan jeg si at jeg er redd, redd for å miste alt. Redd for at jeg nok en gang må bygge opp livet mitt fra bunnen av, som jeg har gjort to ganger allerede siden 20 års alderen. Disse periodene har vært fylt av frustrasjon, mangel eller intens jakt etter ekte kjærlighet, forvirring og ikke minst en sår følelse av å ikke føle at jeg passer inn noe sted. Jeg har blitt 34 år, vet med meg selv at en tredje gang har jeg ikke nok krefter til å gå igjennom. Jeg har gitt bort 10 år av livet mitt, til noe jeg selv ikke vet til hva engang?Men denne gangen har jeg ofret alt, jeg har åpnet mitt hjerte fra bunnen av og latt hemmelighetene mine falle en etter en. Avkledd meg, totalt nakent… Kisten som inneholdt mange mørke og såre hemmeligheter fra 10 års alderen, og som for alltid skulle forbli begravd, er åpnet. Det er takket være Marta. Hun viste meg veien til åpenhet, noe som har forandret livet mitt. Min stadig mer åpenhet har videre åpnet døren til følelsene mine, så jeg har fått kontakt med ”noe” som manglet der alle disse årene. Føler meg mer hel nå.. Som om noen ledninger inni hjernen og hjertet mitt endelig har funnet hverandre og har koblet seg sammen..

Jeg har i løpet av denne selvterapeutiske teksten funnet ut hva jeg tenker at de siste 86400 sekundene ”er”. Det er et symbol på at jeg skal bruke all min tid før disse sekundene begynner å tikke nedover, på å leve livet sammen med Marta som hver eneste dag skulle bli vår siste sammen. Jeg skal fortsette ”å danse i regnet med henne”, gi henne så mange gode lattere i løpet av dagen som jeg kan, gi faen i janteloven, få dårlig samvittighet om jeg ikke sovner med armene rundt henne om natta og ikke minst skape de beste og vakreste minnene vi kan få sammen. Dette så vi kan leve på disse minnene sammen og drømme om det hver for oss, helt til skjebnen har bestemt at torturen skal opphøre, og vi igjen kan være frie sammen, og fortsette livet sammen mot fremtiden med barn og forhåpentligvis kan jeg en vakker dag fri til henne når livet blir lettere og fremtiden sikrere.

Nå våknet Marta, jeg kjente på den dårlige samvittigheten av at hun ikke våkner der med meg ved siden av seg, men på en annen side så har jeg skrevet noe som jeg vet kommer til å bety mye for henne. Jeg har åpnet mine innerste tanker og skrevet de ned, dette vet jeg er noe av det beste og vakreste som jeg kan gi Marta...

Marta Alise

  • Skrevet i : Audun

Liker

Kommentarer

Rikke
,
Jeg skjønner at dette er veldig tungt og vanskelig, men jeg synes samtidig det blir litt ansvarsfraskrivelse å skrive ting som "når skjebnen bestemmer at torturen skal opphøre". Det er vel ingen skjebne, men en konsekvens av handlinger. Jeg heier selvsagt på dere, og håper at dere vil holde sammen. Gjennom bloggen har jeg forstått at Audun ikke har hatt det lett. Det er en forklaring på at man kan ta feil valg, men det er ingen unnskyldning. Mener ikke å være frekk. Jeg synes Audun virker som er god person og veldig leit at han ikke har hatt det bra, men man må ta konsekvenser feil valg. Alle fortjener ny sjanse når man genuint vil forandre seg, og det har jeg virkelig troen på at dere får til sammen! Jeg heier på dere 💫
Audun
,
Altså, jeg fraskriver meg overhodet ikke noe ansvar. Det er vel egentlig det omvendte både Marta og meg har gjort siden hun begynte å blogge om temaet. Marta liker ikke det jeg har gjort og min fortid, men på en annen måte så har det skjedd. Det beste vi kan gjøre er å advare andre imot å gjøre det samme som jeg har gjort, og den advarselen står mye sterkere desto sterkere vi forklarer litt bakgrunn og årsak til at man valgte denne feile kjøreretningen i et tidlig tidspunkt av livet. Dette for at andre skal kunne identifisere seg&kjenne seg igjen og forandre mening og retning, Rikke.

Jeg tar straffen. Og ja, det blir jævlig trist å Være ifra familie, venner og Marta disse årene, men på en annen måte så er det en konsekvens av mine handlinger for 3 år siden. Men det jeg mener med "skjebenen" er at jeg vet ikke om jeg får 2/3 deler eller må sitte full tid. Ergo 3 år eller 5 år. Og det er litt opp til "høyere makter" eller skjebnen som jeg kaller det...

Rikke
,
Jeg misforstod. Jeg leste det som at du mener at hele straffen er en skjebne🙈 Men da skjønner jeg. Beklager det! Må også si jeg synes rettssystemet er utrolig dårlig. Bare det å vente på å sone i så lang tid, er jo en straff i seg selv.. Synes det er helt horribelt. Burde ikke vært sånn. Som jeg tidligere har sagt, synes jeg det er veldig tøft å være så åpen. Du er til stor hjelp for mange ved å være så åpen og som du sier advare mot å ta feil valg. Jeg er helt enig i at det er det beste du kan gjøre. Det står det veldig respekt av. Jeg har tro på deg og at dere holder sammen.
martaalise
martaalise,
Takk for at du har troen på oss Rikke <3
nouw.com/martaalise
Silje
,
Off, dette var utrolig tungt og lese, kom utrolig mange tårer herfra nå. Skjenner meg veldig igjen, savner typen min veldig og har bare godt 4/5 måneder. Husker når jeg leverte han, det er det mest jævligste jeg har vert med på. Men jeg vet at du og Audun kommer til og holde sammen, dere er født for hverandre <3 husk også en ting alt kan endre seg til det positive. Heier på dere begge 2 <3
Audun
,
😢 Gruer meg til det er vår tur. Men håper at dere holder ut, hold Marta update 👍 Takk for fine ord!
martaalise
martaalise,
Takk for skjønn kommentar Silje! Det tror jeg også! Takk for at du heier på oss <3 Leit å høre om kjæresten din. Håper de månendene går fort for deg <3
nouw.com/martaalise
Silje
IP: 82.99.3.229