Hva om...

Tenker du noen gang over hva som hadde skjedd om du ikke hadde valgt den og den retningen? Eller kanskje hvordan det hadde vært akkurat nå om du hadde tatt de riktige valgene? Om hvordan livet hadde vært uten den personen du ble kjent med helt tilfeldig på gaten eller på kafé? Tenk om man hadde gjort noe helt annerledes den ene dagen, hadde livet vært noe helt annet da? Dette er kanskje det jeg tenker mest på.. Hva om... Hva om jeg aldri hadde tatt det valget.. Hva om jeg aldri hadde dratt på den festen.. Hva om jeg aldri hadde møtt eksen min som tilgriset livet mitt så jævlig... Da hadde jeg faktisk aldri hatt Audun.. Samtidig liker jeg å tro at jeg hadde møtt Audun uansett. Jeg liker ikke å se på meg selv som overtroisk, men jeg tror likevel litt på skjebnen og jeg trøster meg selv med at det finnes noe mellom himmel og jord som hadde bragt Audun og meg sammen. Men om jeg skal være en realist å se tilbake så er det små og store detaljer som har ført meg akkurat dit jeg er i dag. Og det er ingenting jeg ville forandret, selvom jeg har mine valg jeg har tatt og ting jeg har gjort, som er forferdelig dumme. Ja, så dumme at jeg ler eller gråter av meg selv og tar hånden foran trynet, ser ned, rister på hodet og tenker: "herregud.. Hvorfor Marta, hvorfor???!!!!"

Men siden jeg er så tilfreds med hvor jeg er i dag, og hva jeg har oppnådd og hvordan livet mitt har blitt så er det ingenting jeg ville tatt tilbake. Før, når jeg var lei meg eller sur så var det noe ala: "Kunne ønske jeg aldri hadde gjort det!! Kunne ønske jeg aldri hadde møtt han... Kunne ønske jeg aldri hadde sagt det". Men jeg har heldigvis funnet ut at alt det teite, fæle, gode, bra, triste har bragt meg hit til sengen i lille Arendal hvor jeg nyter hvert sekund. Ja.. Jeg føler kanskje at jeg har gjort meg forstått, og vil gjerne komme til hvordan min "what if"-historie er.

Jeg velger å dra hele historien min tilbake til når jeg kom til Norge som 5 åring fra Spania. Mamma og pappa valgte Ålesund som vår første post og der ble vi i 5 år før vi dro til Bergen. I Ålesund gikk jeg på ballettskole og fikk en god venninne. Denne jenten holdt jeg kontakt med via facebook når det kom i 2007. To år senere postet hun et bilde av seg selv og sin fetter fra Stavanger. Jeg synes han var kjempe kjekk og trodde hun hadde fått seg en kjæreste. Freidig som jeg var kommenterte jeg bildet og sa typ: "gratulerer, for en kjekkas du har fått deg". Slik kom vi i snakk og to måneder senere var vi ett par og han flyttet inn hos meg i Bergen. Vi manglet begge to tredje året på VGS og han kom ikke inn noen andre steder enn Sonans VGS som lå i sentrum. Jeg gikk på en skole som lå 10 minutter fra der jeg bodde. Jeg pleier å si; dum som jeg var så byttet jeg skole med han. Men det riktige er vel å si; smart som jeg var byttet jeg skole med han. For der møtte jeg en jente som skulle bli en av mine bedre venninner. Året etter var han utro, vi kranglet i ett år og så slo vi opp. Med så stor kjærlighetssorg som jeg hadde ble jeg impulsivt med venninnen min fra Sonans til Oslo for å studere. Jeg måtte komme meg vekk fra det livet vi hadde sammen, og det hun skulle var mye bedre enn det jeg hadde tenkt. Mine planer var Buenos Aires - altså: heeelt andre planer på andre siden av jorden. Jeg hadde aldri dratt til Oslo for å studere hadde det ikke vært for henne, heller ikke hadde jeg valgt det studiet. Men heldigvis ble det slik. I Oslo fikk jeg livet og lykken tilbake, mange nye venner og gjennom noen av dem traff jeg Audun. En 30 år gammel mann fra Risør som bodde i Arendal, men så studerte på BI mens han satt inne. Men det ble ikke oss før to år senere. Vi måtte begge gjennom flere sorger, kamper og faenskap. Kanskje om vi hadde møttes ordentlig to år tidligere, så hadde det aldri blitt oss... Morsomt ikke sant? Nei, heller tragisk..

Litt av poenget mitt er at man skal ikke angre på ting man har gjort, for alt leder til noe. Og alt kommer til sin tid. Jeg kunne ønske at jeg trodde på alle som sa at alt kom til å ordne seg, for de hadde jo rett! Jeg kunne ønske noen fortalte meg at alt jeg gjør er rett for det kommer til å føre deg akkurat dit du vil. Da hadde jeg kanskje sluppet å bekymret meg så mye. Jeg hadde aldri sittet her ved siden av snorkende, søte og snille Audun hadde det ikke vært for alt drittet jeg har vært igjennom. ALT har vært verdt det!

Hadde en forelesning om dette til Audun i går i bilen. For det er virkelig noe som opptar tankene mine store deler av tiden. Jeg drar det så langt at kanskje om jeg ikke hadde dratt på skolen den og den dagen eller dratt på den og den festen så hadde jeg dødd.. Kanskje dramatisk, men i mitt hodet stemmer det. Men i hvertfall, i går når jeg pratet med Audun om dette så kom han på en film, som er gammel som handler litt om dette. Tilfeldigheter, er det en mening for alt? Skjebnen eller ikke? Filmen heter i hvertfall Sliding doors og vi skal se den senere. Har noen av dere sett den? Og tenker dere noensinne på hva om... Hvor hadde dere vært da? Hva hadde skjedd annerledes, osv? Jeg er tilfreds, men jeg kommer alltid til å lure og være nysgjerrig.

Marta Alise

Liker

Kommentarer