hemmeligheter dreper

(skrevet av Audun)

Jeg vokste opp i en liten Sørlandsperle av en by, Risør. Det er et lite sommer sted som ligger sør i Norge ikke langt fra de større byene Kristiansand og Arendal. Mine første 16 somre opplevde jeg her både på godt og vondt. En uting med å vokse opp i en liten by, er at alle vet mye om alle og det er vanskelig å gjemme seg vekk. Og når en hemmelighet først sprekker hull i, så vet alle den i motsetning til at hvis en befinner seg i en større by, der din hemmelighet bare er en av mange, mange tusen andre og den visner fort bortblant alt det andre.

Jeg hadde en gangen slik dyp hemmelighet. Min hemmelighet holdt jeg for meg selv i 33 år. Det er forresten like lenge som Jesus levde om en tror på den historien, eller halve tiden til 66 hvor mange pensjonerer seg. Ja, det er lang tid å holde noe hemmelig inni seg. Hvorfor velger vi å gjøre det?

Jeg tenker stadig vekk på hvor mange andre hemmeligheter som flyr rundt der ute. Jeg tror alle hus og familier har hver sin store hemmelighet som kanskje ikke tåler ”dagens lys”, i hvert fall tenker de at den ikke gjør det. En hemmelighet er som regel en "egoting" mener jeg, jeg skal utdype det litt mer nedover. Vi skjuler alt fra dype familiehemmeligheter som vold, ”mamma eller pappaalkoholiker”, fra utroskap til mobbing på skolen, sosial utestengelse, legning og listen er uendelig lang.

Jeg har mange ting som fort kunne forblitt en hemmelighet, men som jeg har valgt at ikke skulle forbli hemmelig, rett og slett fordi jeg er drit lei det. Jeg er lei av avstanden det skaper mellom meg og andre. Samt frykten for at andre skal måtte oppleve og gå igjennom det samme som meg. Nettopp derfor har jeg valgt å være så åpen med at jeg har sittet 10 år i fengsel, og at jeg ikke har hatt det like greit i enkelte perioder av barndommen og særlig på barneskolen. Jeg har blottlagt meg totalt på nasjonal tv hvor jeg fortalte alt og ønsket ingen sensur. (Insider kanal MAX, tv2-God morgen Norge, Vimenn,VG, Dagbladet, Aftenposten, diverse lokalaviser og ikke minst på bloggen til Marta Alise). Det var utrolig følsomt og til tider sårbart en periode, men herregud for en lettelse og ikke minst 15 kg lettere på skuldrene mine av stress som hadde igjennom årenes løp bygd seg opp der. Men veien til å avsløre hemmelighetene var tunge og jeg gikk mange runder med meg selv. Hvordan forsvare at jeg har sittet i fengsel i Tyskland som 19 åring, fengsel i Sverige som 23 åring og ikke minst min siste arrestasjon i 2013. Jeg kunne valgt å holde det skjult, ikke besvare media, nekte at navnet mitt ble publisert, ikke stilt opp på intervjuer, Marta sin blogg osv. Så hadde ikke alt som hadde hendt meg i årenes løp, kommet ut. Familien ønsket stillhet rundt alt og følte stor skam for alt jeg hadde gjort. Men hvorfor skal man alltid tilfredsstille andre når det er mitt liv jeg lever?

Hvorfor skal ikke andre få lov til å lære av MINE feil? Ved å lese om meg, mine tanker om det jeg har gjort og ikke minst hvordan jeg har kommet dit på skråplanet. Jeg ønsker å vise at jeg ikke er ”pure” ondskap. Men at handlingene mine er en sammensetning av forskjellige faktorer som kunne vært unngått om jeg hadde fått litt hjelp på et tidlig stadium. Selv om jeg nå skjønner at alt som har hendt meg har hendt meg for en grunn, som jeg ikke skjønte før nå nylig. Hva om jeg kan ”redde” andre ungdommer med min åpenhet fra å bevege seg rundt i mine fotspor? Hvorfor skal jeg holde kjeft om dette? Hvis alle som har problemer enten spiseforstyrrelser, en annen legning som Caitlin/Bruce Jenner, opplever far som misbruker eller utøver vold i hjemme eller personer som har en annen psykisk lidelse skulle vært åpen om sine hemmeligheter, tenk så mange andre mennesker der ute som kan slippe å føle seg ensom. Føle at de er fortapte og de eneste i verden med ”sin lidelse” nettopp fordi ingen andre står frem først. Hvor hadde vi vært da? Tenk på alle de homofile muslimske menn og kvinner som finnes i verden? De blir utstøtt av sin egen familie og venner om de står åpent frem som homofile. Det vil si at man mister hele sin fundamentale grunn under seg, og står helt alene og risikerer å bli drept. Allikevel har vi helter som Noman Mubashiv kjent fra tv som står åpent frem og forteller om det å være homofil som muslim, og danner med dette samtidig en livbøye for alle de andre hundretusen muslimske homofile som bærer på den dype hemmeligheten hver eneste dag over hele verden. En stor prosent av dem, gifter seg, får barn men lever et ulykkelig og ikke minst ensomt liv. En hemmelighet kan være veldig, veldig tung å bære. Men er man mange nok så kan man snu en negativ trend og folke-meningen, slik afrikanerne gjorde da Nelson Mandela ble valgt som president i Sør Afrika i 94. Det begynner alltid først med et ikon som er så modig og ofrer seg selv ved å stå frem i en ny bevegelse og få andre likesinnede med seg. Og sammen bidra til en endring i samfunnet, og gjerne det å bli akseptert for den de er, og da snakker jeg spesielt om de som står frem når det gjelder legning, farge, kvinnerettigheter, slaveri, diktaturer osv. Jeg har så utrolig stor respekt for dette motet og ”ofringen” av seg selv. Det er så utrolig uegoistisk i mine øyne, og perfekte forbilder for en riktig retning for verden. Jeg drømmer om å bare være 10 prosent av hva disse store menneskene var/er.

Jeg ville også følt ulykkelighet som jeg beskrev akkurat, om jeg ikke hadde stått åpent frem. Etter Tyskland da jeg var 19 år, gjorde jeg alt for å skjule at jeg hadde mislykkes totalt i livet og havnet i "skammenshus", fengslet. Jeg kom hjem, var sliten som jeg aldri hadde vært før, følte meg ensom siden jeg aldri fortalte åpent om dette. Jeg hadde fått soningsskade etter mye isolasjon og ensomheten jeg hadde følt på i nesten 2 år av å ikke beherske språket de snakket, og følte meg ikke som meg selv lenger. Selv om min aller nærmeste visste om det, så snakket vi aldri om det. Dette er nok en stor grunn til mine tilbakefall. Og det er nok derfor jeg skriver om dette nå.

Det vanskeligste jeg kanskje har gjort, var da jeg stod åpent frem i forsiden med bilde i lokalavisen i min hjemby Risør, og sa ”Bruk meg som skrekk eksempel for ungdom”, og stod videre om min fortid med fengsel og smugling av hasj. Jeg visste da at min fremtid og navn og renomme for alltid var ødelagt. Jeg visste hvor mange som ville hate meg etter dette, snakke stygt om meg, men allikevel føler jeg at mitt ”mission” var viktigere enn meg selv, og mitt ego…

Dype hemmeligheter spiser deg sakte opp. Tenk på meg og min fortelling, åpne deg for dine nærmeste eller gode venner om din dype og kanskje sårbare hemmelighet, er mitt råd til deg! Takk for at du leste :-)

Marta Alise

Liker

Kommentarer

Rikke
,
Så fint innlegg. Må bare påpeke at jeg tror veldig mange vil se opp til deg når du er så åpen. Jeg tror absolutt ikke din fremtid er ødelagt av å være åpen. Tvert imot egentlig. Det er utrolig hvor tilgivelig samfunnet er når man er åpen og står for det man har gjort.

Har en ting til. Jeg er veldig åpen om min barndom/oppvekst (oppvokst med voldelig far), men det har egentlig nesten bare vært en tilleggsbelastning. Det er veldig mange som ikke tror på meg. Utenforstående kjenner han som snill, hjelpsom, omgjengelig osv. En slik hustyrann viser ofte kun hva de er i stand til mellom husets fire vegger. Har selvfølgelig noen som tror på meg, men likevel ikke alltid lett å være åpen heller. Men fint innlegg! ✨
Audun
,
Sterkt! Jeg forstår deg godt. Disse personene er mestre til å "skjule" sine handlinger. Jeg kan nok bare forestille meg litt av hva du og dere har gått igjennom. Tror du og Marta har mer til felles enn det du tror. Kjenner igjen litt av historien din skjønner du, med tyranni bak 4 vegger.

Men fortell din historie, de som skjønner de forstår.
helene
,
Du er utrolig flink til å få frem ting, Synest det er veldig bra at du deler din historie, og at det kan hjelpe noen der ute. Gleder meg til boken din kommer ut, skal absolutt lese den 😊
Audun
,
Takk Helene, det håper jeg også 😃 Du får den signert hehe
Nina
,
Fantastisk flott og personlig skrevet,all ære til deg for det😊 Må si jeg kjenner igjen det du skriver med tanke på min egen samboer som har en forhistorie og som kommer fra en liten bygd...Han sitter inne f.t og da er det jeg som får all sladderen ,og tro meg ,jeg trodde jeg hadde sterke skuldre,men ikke når det gjelder slik...Jeg skulle nok ønske at han min ikke hadde holdt ting hemmelig når han var yngre,da hadde vi kanskje fått et annet utfall. Men det er sånne som du som er åpne om det,som gir håp til oss andre . Jeg beundrer motet ditt men jeg vet og at det vil alltid være noen ting vi andre ikke kan skjønne men vi kan være forståelsesfulle. Det vil alltid være fordommer mot sånne sannheter ,det er bare om å gjør å nå ut til de som kommer etter oss,slik at noen kan lære av de erfaringer vi andre har gjort,på godt og vondt. Jeg er av den oppfatning av at enhver erfaring i livet er med på å forme oss til den vi vil være😊 Takk for åpenheten og ærligheten din😊
Audun
,
Kjære Nina, det er vondt og ikke minst sikkert uforståelig å oppdage hemmeligheter om den man er glad i. Og særlig når det gjelder din situasjon. Men en ting jeg prøver på som du har forstått virker det som, det er å stå fram med min historie så andre skal skjønne at det er mulig å stå frem med sine historier uansett hvor vanskelige de er. Det er aldri godt å skjule noe for mennesker som en er glad i. Jeg håper at du vil ta en ordentlig snakk med kjæresten din og høre på han kontra "bygde sladder" som sånnregel legger på ganske mye på historier og gjerne da til det verre av! Lykke til 😊
Kommentaren er postet og blir vist når den er godkjent.
Maria
,
Hei 😊
Jeg syns det virkelig står respekt av å stå frem og fortelle historien din! Tror du kan hjelpe mange med dette👍 Du fremstår som en positiv og likendes kar!
Audun
,
Takk for det Maria, hyggelig tilbakemelding 😊