Generation: no love

Jeg trur ikke på kjærligheten. Fordi jeg ikke trur på kjærligheten betyr det ikke at jeg ikke inngår et forhold og lever et helt liv uten. Selvom jeg ikke trur på kjærligheten betyr det ikke at jeg er en kald person som trives best i mitt eget selskap, men går rundt og hater på alle kjærlighetsfuglene som florerer på facebook og i gaten. Jeg var singel i 24 år før jeg fikk meg kjæreste. I 22 år trivdes jeg veldig godt som singel og kunne ikke tenke meg å slå meg til ro med noen, jeg så det rett og slett ikke for meg, meg med kjæreste var bare veldig rart og litt angst fremkallende, at jeg skulle ha en å forplikte meg til. Men så møtte jeg han som jeg ble forelsket i, og som ble forelsket i meg, trudde jeg. Det varte kort og godt, endte brutalt, endte med at jeg ble knust. første to ukene stirret jeg i veggen, de neste 4 månedene raste jeg ned i vekt og var deprimert. Men jeg ble ikke redd for å åpne meg igjen, jeg er generelt ikke redd for noen ting her i verden. Jeg er ikke redd for å drite meg ut, jeg er ikke redd for å gjøre noe galt, jeg er ikke redd for å dø, jeg er ikke redd for å elske.

Det gikk 22 år før jeg så for meg at jeg kunne ha en kjæreste, en som jeg skulle gi mitt alt til, som skulle få lov til å se mine sider på godt og vondt som skulle få æren til å få all den kjærligheten jeg kunne gi. Jeg har alltid visst at jeg har masse å dele da jeg er en person med så mye av alt. Mye glede, mye latter, mye temperament, mye følelser, mye kjærlighet. Selvom jeg ikke trur på kjærligheten betyr det ikke at jeg ikke ser for meg i morgen med min kjæreste, eller neste uke, eller neste år. Men om 10, 20, 30 år? Nei. Da er nok ikke vi sammen lenger. Det er ikke fordi jeg ikke elsker han, eller at jeg tviler at han elsker meg. Det er fordi jeg er det motsatte av en håpløs romantikker, jeg er en rastløs og en uavhengig person. jeg er ikke avhengig av vennene mine, jeg er ikke avhengig av familien min, ikke en gang min egen mor som er den jeg elsker høyest av alle. Jeg er ikke avhengig av tingene mine, jeg er ikke avhengig av landet mitt. Jeg trenger han ikke, jeg hadde et fantastisk liv før jeg møtte han, nå har jeg det bare bedre, han er en veldig fin bonus i livet mitt. så jeg tenker rasjonelt og ikke emosjonelt og slipper ikke kjæresten min helt inn, min kjæreste som jeg elsker over alt på jord, som jeg ler med, føler meg trygg med, som jeg kan bare sitte å se på i flere minutter, som jeg elsker lukten av, hvordan han tar på meg, hvordan han ser på meg, tingene han gjør for meg, den eneste sine armer jeg vil ha rundt meg. Det er ikke fordi jeg er redd for å slippe han helt inn, jeg har jo fortalt at jeg ikke er en redd person, men jeg tenker logisk. « Om lag 45 prosent av inngåtte kan forventes å bli oppløst ved skillsmisse » Dette står på forskning.no og bekrefter min påstand om at så alt for mange holder ikke sammen. Jeg ser kjærligheten komme og gå hele tiden, hos familie, venner, bekjente og ukjente. Singel og i et forhold dukker stadig opp på facebook. Og vi lever i et kast og bruk samfunn når det kommer til alt. On to the next one.

Med livet forandrer man seg, hvilken grad er individuelt, forandringene gjennom livet kan være små, eller store. Har man store forandringer gjennom et liv med hvordan man fremstår som person, hvilken tanker man har, passion, normer, føleser og mål vil det være vanskelig å stå sammen et helt liv med partneren din. Derfor trur jeg ikke på kjærligheten, den store kjærligheten, til vi dør kjærligheten. Jeg trur heller ikke på at man skal klare å holde seg til en person, der kommer også min påstand om at kjæresten min en dag kommer til å være utro mot meg. Ikke fordi jeg ikke stoler på han, men fordi «alle er utro» veldig teit av meg tenker du nå, men jeg tenker det. Du kjenner sikkert mange som har vært utro, kanskje har du vært utro selv, eller i nærheten, eller kjent fristelsen. Jeg sier ikke med sikkerhet at han kommer til å være det, kanskje er jeg heldig at han er en av de få som ikke er det. Kanskje jeg er så fantastisk at han aldri kommer til å være det, kanskje det faktisk er oss to for alltid. Men jeg tviler, når man ser på statistikken er det lite sannsynlig. Selvom jeg har disse tankene er jeg ikke redd for å sende han ut på byen, jeg sitter ikke hjemme og tenker « er han utro nå tru, tenk om han begynner å like hun pene på jobben" tenk om ditt, tenk om datt. Det er fordi det går bra mellom oss nå, jeg gir han det han trenger, han har respekt for meg og han ville aldri dritet seg ut med å være utro mot meg nå. Ja, jeg er sikker på det nå, men i fremtiden vet jeg ikke, for jeg vet ikke hvor vi er i fremtiden, hvordan jeg kommer til å være som en kjæreste, hvor ting står. Livet forandrer seg hele tiden. Når ting forandrer seg så er det logisk og ikke bli avhengig av noe som kan forandre seg, av noe som en dag kommer til å bli borte. Jeg vil få barn med kjæresten min, jeg vil kanskje en dag gifte meg med han, et tradisjonelt bryllup, et stort bryllup, fordi jeg vil ha alle jeg er glad i og alle jeg vet jeg kommer til å ha en fin kveld sammen med der. Jeg har så klart et håp, derfor er jeg sammen med kjæresten min. Disse tankene har ingenting med hvordan han er som person og hvordan våres forhold er, alt dette kommer av min holdning til kjærligheten. Jeg trur ikke på kjærligheten.

Jeg velger å være anonym da min kjæreste ikke vet min holdning til kjærligheten, ikke fordi jeg ikke kan være ærlig mot han. Men jeg vil ikke at han skal missforstå, tru at disse tankene er grunnet han og at han blir lei seg. Alt skal ikke sies i et forhold, noen ting kan man holde kjeft om. Marta skriver mye om kjærlighet på sin blogg og jeg tenkte kanskje det ville vært interessant å lese et innlegg fra ei venninne som sitter med et helt annet forhold, med andre tanker om kjærligheten.

Jeg setter så uendelig pris på alle som sender meg sine historier, erfaringer, både gleder og sorger! Om du vil ha teksten din publisert på bloggen med navn eller anonymt kan du sende den på martaalisee@gmail.com. Tusen takk!

Marta Alise

Liker

Kommentarer