Forelsket og ulykkelig - dagbok III

Dagbokutdrag III

AUGUST 2013

Det gikk et helt år før jeg fikk høre fra han igjen. Han tok ikke kontakt med meg til tross for at han begynte på samme skole som meg. I en verden og i ett land hvor det er et hav av studiemuligheter, så valgte han min lille skole, i min by. Jeg skulle starte i tredje klasse på min bachelor og han startet samme høst i første. Og ikke nok med det, han hadde valgt samme linje som meg, og skulle bo med en i parallellklassen min. Jeg trodde jeg skulle dø samtidig som jeg sa til meg selv at det ikke spiller noen rolle. "Han kommer aldri til å plage deg. Han har ny kjæreste og er fornøyd med det".

HØSTEN 2013.

Nei, han var ikke fornøyd det. To måneder etter skolestart møttes vi på studentpuben hvor jeg jobber og satt i verv og hvor han hadde sin fulle rett til å være. (Selv om jeg hatet at han kom på MITT territorium). Et svakt øyeblikk og fem tequilashots etterpå havnet vi på bakrommet. Vi hadde ikke lov til å gå inn der, men jeg var full og dum. Vi klinte aldri, for som han sa; han hadde kjæreste og det var ikke greit å være utro. Men vi gjorde mye annet som jeg regner som utroskap. Jeg regner en hånd i buksen som utroskap, men det gjør visst ikke han- men å kline er det, visst - også i følge hans tankegang. Før vi dro inn på bakrommet, så alle som var tilstede at han hadde hånden sin på låret mitt og alle jentene lurte på hvem jeg var med. Hvorfor det så ut som at vi kjente hverandre når vi akkurat hadde møttes. Episoden på bakrommet så en av mine kompiser i det han kom inn, og jeg fortalte det til mine nærmeste venninner, men det ble med det. Etter det holdt han seg mer eller mindre langt unna meg og jeg det samme med ham. Forskjellen denne gangen fra alle andre gangene vi hadde møttes etter at det ble slutt, var at nå brydde jeg meg ikke lenger. Selv om det var ham, så kunne det vært hvilken som helst høy, mørk, kjekkas som jeg klinte med etter ett par shots. Jeg hadde heller ikke behovet for å sladre til kjæresten hans, jeg ville ikke gi han noen grunn til å tro at jeg ville ha ham tilbake eller få han til å tro at jeg ville ødelegge for ham.

VÅREN 2014.

I løpet av mitt siste år på skolen så hadde vi flere stunder hvor hans venner og mine venner var i samme rom, eller skolearrangementer førte oss sammen. Det var ubehagelig, ekkelt og rart. Jeg måtte hele tiden spørre mine venninner om de kunne finne ut om han skulle være der. Jeg orket ikke noe bråk av noe slag. Jeg visste at hvor han dro, kom også faenskapen. Venner av han som også var mine venner drev regelmessig og fortalte meg at han skulle gjøre det slutt med dama hjemme, og jeg lurte hver gang på hvorfor. Jeg ga jo aldri uttrykk for at det var det jeg ønsket eller ønsket å høre. Men det bare bekreftet hva jeg syntes om ham, på tross at han var sammen med noen andre så var han likevel den jeg husket. Den som behandlet meg dårlig og brukte meg når det passet ham.

På mitt siste skoleball i mars presterte han i å komme i en krangel med meg ved å ramse opp fem gutter jeg tydeligvis, etter ryktene; hadde lagt sammen med. Jeg visste ikke hvem tre av de var, en hadde jeg klint med og den siste var jeg venn med. Det var jævlig stygt å slenge det i ansiktet på meg foran de andre og det var upassende at det kom fra ham. Han som liksom var i et forhold og han som liksom skulle være så tøff og overlegen når det passet ham. Etter den kvelden sendte jeg han en lang mail, åh det var så godt. Det er den eneste gangen etter at det ble slutt at jeg har sendt noe til ham uten å angre. Jeg fikk aldri svar, men jeg fikk sagt hvilken drittsekk jeg syntes han var og om han ikke kunne la meg være i fred og la meg få ha dette siste året uten at han kom med tryllestaven sin og ødelagte noe.

Noe som har hjulpet er å skrive om det og å snakke om det. Hvor lei meg jeg var, hvor mye jeg skammet meg over meldinger jeg sendte som jeg ikke burde, og hvor svak jeg var som ga etter selv om det hadde gått ett år. Terapi. Om jeg hadde skrevet en bok kunne jeg viet et helt kapittel til ham, for å fortelle alle hvor godt han fikk meg til å føle meg, men samtidig som han fikk meg til å føle meg som verdens mest ensomme person.

Det stikker enda i hjertet, det stikker enda i kroppen når noen nevner hans navn eller som da han kom inn i skolegården for ett år siden. Ikke fordi følelsene for ham er der ennå, men fordi følelsen av å bli behandlet så dårlig ennå sitter i kroppen. En man har vært så nær, så intime med, så forelsket. Forsvinner noensinne den følelsen? Følelsen av å bli tråkket på, av å bli hatet og elsket på samme tid, og ikke minst; av å være noens reserve.

Nå vet jeg bedre. Jeg skjønte det ikke før jeg traff Audun; jeg fortjener så mye mer, jeg må være med et større og bedre menneske, en som har opplevd litt mer og har erfaring fra alle livets sider, en med sjel, godhet, integritet og klokskap. En som setter pris på meg og som elsker meg for hvem jeg er. Og det viktigste; en som får meg til å være den beste versjonen av meg selv...

Del I og II kan du lese HER og HER.

Marta Alise

Liker

Kommentarer