Forelsket og ulykkelig - dagbok II

Dagbokutdrag II

JULI 2011.

Plutselig hadde han et hjerte på facebook-veggen sin. <3. det="" hjertet="" var="" ikke="" fra="" meg;="" det="" var="" fra="" noen="" andre.="" en="" annen="" jente.="" jeg="" var="" for="" stolt="" til="" å="" si="" at="" jeg="" hadde="" vært="" innom="" profilen="" hans,="" selv="" om="" vi="" ikke="" var="" venner.="" hun="" hadde="" tatt="" det="" på="" "offentlig".="" alle="" kunne="" se="" det.="">Det var ikke meg og ham lenger. Det var ham og en annen. Jeg hadde fått nok. Jeg måtte bort fra Bergen, bort fra huset og bort fra rommet vi hadde delt sammen i et og ett halvt år. Jeg ble med en klassevenninne til Oslo for å studere. Studere noe jeg ikke hadde peiling på, til en by jeg ikke hadde vurdert en gang. Men det var helt greit, for hun og Oslo sammen, reddet meg fra der jeg var.

AUGUST 2011.

Det tok ikke en uke i Oslo før meldinger fra ham ramlet inn. Han angret seg. Han ville treffe meg igjen. Jeg var så såret og så nedverdiget etter hele sommeren hvor han ga blaffen i meg, at jeg avslo ham blankt. Innerst inne ville jeg bare ta han tilbake med en gang. Men jeg visste at det var fare for at han kom til å ombestemme seg, fare for at han bare ville ha meg i ett par dager, for å så dumpe meg igjen - for det hadde han gjort ti ganger før. Og jeg hadde rett, en uke etterpå dro han over Atlanteren for å studere spansk i et halvt år. Mens han var der hadde jeg mitt første halvår på skolen. Jeg begynte å bli lykkelige igjen, jeg fikk venner og jeg så på livet på en helt annen måte. At han var the one var ikke tilfelle lenger. Det var faktisk andre gutter der ute som så meg. Selv om jeg ikke klarte å hoppe i sengs med noen eller hadde noe romanse med en annen, så fikk jeg selvtilliten tilbake.

HØSTEN 2011.

Etter en måned på utveksling ringte han meg. Han ville skype, Han ville si at han savnet meg og forsatt elsket meg. Jeg var så glad, men innerst inne kjente jeg nok at dette også sikkert bare var en slags 15 minutters lengsel. Han trengte min bekreftelse, han trengte å vite at jeg ikke var med noen andre og at det forsatt gikk i ham for meg og at jeg fremdeles var tilgjengelig. Og det var jeg. Tanken på noen andre var ikke tilstede. Han fullførte månedene der borte og dagen etter at han landet hjemme i Norge, satt han seg på et fly for å besøke meg i Oslo. Jentene i kollektive synes ikke noe om det, ja, de var sterkt i mot det. De hadde tross alt sett meg gråte tusen ganger og lest alle meldinger fra ham hvor han ba meg å ryke og reise i det ene øyeblikket, for å så be om vi kunne være venner igjen og kanskje noe mer. Dagene han besøkte meg i Oslo var så herlige, vi kranglet ikke, vi hørte på musikk og vi lå på soverommet dagen lang. Jeg hadde så lyst til å spørre ham, hvem hun fra i sommer var. Har du vært med noen andre? Elsker du meg forsatt? Men nei, jeg ville ikke ødelegge stemningen. Jeg ville bare ligge i armene hans og nyte hvert minutt. Han dro til hjembyen sin og jeg gikk å ventet på svar. Var det blitt oss igjen? Tiden bare gikk og jeg hørte ikke noe mer. Jeg gråt, jeg gråt til jeg ikke hadde mer å gråte. Igjen, var jeg havnet på bunn.

JANUAR 2012.

Likevel klarte jeg å fullføre første semesteret og dro hjem til jul. Vi begynte å snakke igjen og jeg begynte også å snakke med en flørt jeg hadde før ham. Jeg ville ikke ha noen nye, jeg måtte bare ha noe trygt. Selv om ikke jeg var forelsket, så ble jeg likevel med flørten fra to år tilbake med på tur etter nyttår. Jeg fortalte ekskjæresten min det og selv om han ga blaffen utad, så plaget det ham. Han sendte meg meldinger og ringte "feil" til meg flere ganger i løpet av turen. Rett etter at jeg kom hjem til Oslo igjen, satt han seg på første fly og besøkte meg igjen. Jeg følte skyld for at jeg hadde vært med noen andre, jeg følte skyld syv måneder etter bruddet selv om jeg visste at han hadde gjort det samme med noen andre etter to måneder. Men det er vel det som var forskjellen på oss; jeg brydde meg så mye mer enn hva han gjorde.

Jeg reiste til byen hans noen uker etter hans besøk i Oslo og vi hadde en middels grei helg hos ham. Husker han lot meg betale for alt, svarte meg ikke skikkelig, og han var ikke den jeg håpet på. Oppførselen hans fikk meg endelig til å innse at dette ville jeg ikke. Jeg ville ikke ha ham lenger. Så ham så inderlig liten og ussel nå som han ikke skulte sine dårlige sider og bare var den han egentlig er. Og det var deilig!!! Etter dette bestemte jeg meg for å ikke treffe ham mer. Nå skulle jeg leve livet mitt i Oslo og finne meg selv igjen. Alt lå tilrettelagt for at det skulle gå bra. Og det gjorde det. Det gikk jævlig bra. Alle i Oslo var fantastiske, jeg fikk meg egen leilighet, skolen gikk dritbra og jobben jeg hadde på den tiden ga meg så utrolig mye. Jeg lærte å bli glad i meg selv igjen, og jeg lærte meg selv at å være alene er helt okei så lenge man er lykkelig.

AUGUST 2012.

Ett halvt år etter avskjeden fikk jeg vite at han hadde fått seg kjæreste. Og jeg trodde aldri jeg skulle føle det jeg følte. Jeg følte at det var helt okei. Det berørte meg ikke noe særlig. Jeg bare var bitter for at han hadde kjæreste og ikke jeg. Jeg unnet ham det, for første gang etter vårt siste møte innså jeg at jeg faktisk unnet jeg ham noe godt.

Om del I av denne jævelskapen skulle være av interesse kan dere lese HER! Del III kommer i morgen :-)

Marta Alise

Liker

Kommentarer