Forelsket og ulykkelig - dagbok I

Både meg og Audun får så mange fine kommentarer hver dag om hvor søte vi er sammen og hvor heldige er som har hverandre. Og ja, - vi er heldig! Jeg elsker han over alt på jord og han gjør meg til verdens lykkeligste jente! Ingen andre kan ta hans plass!

Men, jeg har vært forelsket og såret før. "Sen-ungdomsforelskelse" om jeg kan kalle det på den måten. Og selvom vi hadde det fint i ett og et halvt år, så hadde vi det veldig turbulent på samme tid, og jeg skjønner ikke hvorfor ingen tok tak i oss og rev oss fra hverandre. For vi var absolutt ikke bra for hverandre. Men når jeg sammenligner slutten vi hadde med forholdet vi hadde, så synes jeg det var sinnssykt ufortjent. Og jeg kjenner jeg blir lei meg av å tenke på hvor jævlig det var når det begynte å nærme seg slutten.

For meg var det en slags terapi og skrive om det. Bearbeide sorgen som jeg gikk i gjennom. Men det tok lang tid før jeg fikk noe sammenheng i teksten, det var først etter ett år jeg fikk samlet alle tanker, papirer og lapper jeg hadde skrevet på for å gjøre det om til en ordentlig tekst. Før stod det sånn: "I dag ringte han meg, han ville bare ha sex. Jævla drittsek!! Jeg valgte likevel å ta bussen i to timer. Jeg hater han!!!" Det var hardt å skrive om det og vanskelig å renske utav direkte dritt jeg hadde skrevet.

Når jeg tenker tilbake på følelsen så var det som at den personen jeg var så forelsket i, hadde dødd. Han var plutselig en annen og forholdet forandret seg helt. Jeg kjenner nå at jeg ikke har så mye å tape på å legge det ut, kanskje det kan hjelpe andre i sorgen med å ha mistet noen. Det er som de sier, det er mye enklere og snakke om det og fortelle om det når det har skjedd og når det er over. Det er veldig mye tekst så jeg velger å dele det i flere deler.

DAGBOKUTDRAG I

MAI 2011.

Det var 17 mai. Jeg var med kjæresten min på hytten hans; to timer unna Bergen. Vi hadde kranglet dagen før. Nei. Vi hadde hatt krig dagen før. Vi hadde skreket og truet, vi hadde hatet og senere elsket som vi alltid gjorde. Lidenskapelig og deilig, slik bare vi kunne. Jeg stod opp neste morgen i håp om at at det var våpenhvile, det hadde gått over. Det var bare en av de psykokranglene vi hadde annenhver dag. Jeg visste at det ikke var sunt, jeg visste at han ikke var bra, men det spilte ingen rolle, jeg ville ha han og han ville ha meg. Nei, ikke nå lenger. Han ville ikke mer. Han ville ikke ha meg lenger. Det var slutt.

Jeg tok på meg bunaden og gikk ut av rommet, jeg var flau og skammet meg, men jeg tenkte at det var han også, og at det ville gå over. Vi kranglet på nytt og nå fikk jeg en dårlig følelse i magen. På vei til besteforeldrene hans hvor vi skulle feire 17. mai skrek jeg i sinne og ba han sette meg av, jeg ville hjem til Bergen. Bort fra ham. Jeg ville true ham, slik at han kunne angre seg for det stygge han hadde sagt, jeg ville ha en unnskyldning, for han fikk sin. Jeg fikk det ikke. Han satt meg av og jeg ventet på bussen. Bussen kom ikke og jeg begynte å angre meg. Hva er det jeg har gjort? Jeg vil ikke hjem, jeg vil være her med ham og ordne opp.

Jeg svelget skammen og ringte ham, "vær så snill, kom å hent meg igjen. Jeg vil være venner. Jeg tilgir deg for alt det stygge du sa om at det var slutt". Jeg fikk tilbake at det fortsatt var slutt, men han kunne komme å hente meg likevel. Han ville ikke ha meg lenger, han ville gjøre det slutt. Jeg satt meg likevel i bilen. Ulykkelig, med gråten i halsen og såret. Jeg sminket meg da jeg kom frem, og tenkte:" Nå når han ser meg, ombestemmer han seg. Vi får en fin dag og vi blir sammen igjen; vi hadde tross alt slått opp 1000 ganger i løpet av ett år.

Det hele endte med at det ble slutt for godt. Noe som jeg ikke innså der og da, var for mitt eget beste. Jeg hadde ikke sminket meg nok til at han tok meg tilbake. Jeg hadde ikke vært nok til at han ombestemte seg. Han ville virkelig ikke ha meg lenger. Nå var videregående ferdig, sommeren rett rundt hjørnet, hva skulle han med meg?

SOMMEREN 2011.

Hele mai og juni ble jeg allikevel brukt som en knulledokke. Når det passet ham. Han hadde flyttet fra meg og opp på hytten. Vi så hverandre på skolen, vi snakket og av og til klinte vi. Han ville sitte med meg i klasserommet når det passet ham, han ville leie meg i friminuttet når han trengte det. Men når jeg ba han på mine knær om vi kunne bli sammen igjen, så ville han ikke det. Han inviterte meg opp på fredagen for å være med meg i helgene. Han inviterte meg også hjem etter skolen av og til. Jeg tok bussen i to-tre timer og hvert minutt tenkte jeg at "nå blir vi sammen igjen". Mamma visste det hele tiden, hun ville ikke at jeg skulle opp der, for til syvende og sist endte jeg bare opp med å bli skuffet. Han ville bare ligge med meg, for så å såre meg, og når jeg ble sinna og gråt, så slengte han bare i meg at jeg var en jævla psykobitch.

En måned etter 17. mai hadde jeg bursdag. Stolt hadde jeg sagt tidlig på dagen at jeg ikke ville han skulle komme. Han ville ikke heller. Han kunne ikke. Men jeg fikk en gave. Jeg fikk en tevarmer som han sikkert ikke har kjøpt selv, uten et kort. Jeg fikk en klem. Jeg ombestemte meg; vær så snill å kom. Nei, det passet ikke. Han ville hjem til hytten. Det går bra, svarte jeg, med gråten som presset på og stoltheten jeg prøvde å skjule. Nå skulle jeg feste med venninnene mine. Mamma hadde kjøpt inn mat til 20 jenter, jeg hadde pyntet huset og gjort meg klar. Det var to timer til de kom. Jeg fikk et anfall, jeg ville ikke være med venninnene mine. Jeg ville være med ham. Jeg avlyste hele bursdagen og sa jeg var dårlig, jeg var syk og ville feire det en annen gang. Venninnene mine tenkte ikke noe mer over det. Jeg ringte ham og tvang ham til å komme. Jeg gråt. Han kom tilslutt. Vi hadde sex, vi spiste tapas og neste dag drog han for godt. Vi var jo bare "venner" tross alt!

Marta Alise

Liker

Kommentarer