en uke uten Audun

Hei dere. Nå er jeg endelig litt alene og tenkte å skrive et ordentlig innlegg til dere. Jeg la litt press på meg selv da jeg skrev i ett innlegg på mandag om at det var noe jeg ikke hadde vært ærlig med dere om.. Og ja, det stemmer. Det er ikke noe sånn wow-hokkuspokkus-opplegg, men det er at jeg kanskje viser at jeg har det bedre enn jeg har det. Jeg vet jeg har mange lesere som er i samme situasjon som meg og da føler jeg at jeg nesten har et ansvar ovenfor dem å være sterk, vise at dette går bra osv. Men jeg har det ikke så bra. Jeg har gjort mye siste uken og sagt "ja" til alt som har kommet min vei. Derfor har jeg også nedprioritert bloggen men vært 100 % tilstede når jeg først har blogget. Skulle gjerne vært innpå her 4 ganger om dagen, men siden det er nydelig vær og folk har tid og lyst til å være med meg, så har jeg grepet sjansen. Dette er også noe jeg råder alle i min situasjon eller i en vond periode å gjøre.Jeg sa jeg hadde hatt en fin bursdag, og det hadde jeg også. Men på slutten så snakket en av jentene om at de skulle møte kjæresten sin på byen. Og da knakk jeg helt sammen inni meg. Jeg gråt ikke eller noe, men jeg ble veldig lei meg. Det var ingenting hun gjorde galt, ikke i det hele tatt. Men jeg ble skikkelig lei meg, for det er sånn "vanlig" ting å gjøre. Å møte kjæresten på byen.. Men så kan jeg ikke det.. Og Audun er ikke der. Begynte å tenkte vonde tanker om at han var der og hva om han hadde vært der, og da ble jeg så lei meg for det er jo ikke slik realiteten er. Og det å "møte kjæresten på byen", er en sånn greie vi har hatt flere ganger og jeg savner slike vanlige ting som det...

Jeg vet dette høres litt sytete ut, men jeg har hatt flere slike ting siste uken som har gjort så vondt. For eksempel når jeg fikk søsteren min på besøk.. Da måtte jeg skifte sengetøy og det var helt grusomt. Jeg ville ikke skifte for Audun lå der sist.. Endte med at jeg måtte det til slutt, men det var et ganske stort steg for meg... Også når jeg har vært å handlet så tenker jeg på Audun hele tiden. For vi pleide å parkere i parkeringshuset her vi bor, ta ut av varene også gå opp den lille bakken opp til leiligheten vår.. Audun lot meg aldri bære noe. Det var sjeldent jeg fikk hjelpe til. Selv etter 3 år sammen, så skulle han bære alt, for jeg var prinsessa... Nå går jeg opp den lille bakken med 4 poser fulle av tunge ting, også tenker jeg sånn på Audun. Snille Audun, som aldri lot meg bære noe.. Savner han så sykt.

Nå har jeg vært uten han i én uke og én dag. For alle andre har tiden gått så fort. Men for oss så føler jeg at det har gått flere måneder. Jeg vet ikke når jeg får sett han, og jeg vet ikke når jeg får høre fra han igjen. Han ringte meg i går, men nå er det ikke før mandag at vi får snakket sammen... Det hakket og hakket og de 20 minuttene gikk så fort.. Plutselig var det over uten at vi fikk sagt hadet.. Jeg har ikke fått godkjent besøkstillatelsen enda, og jeg er redd den tar så lang tid at jeg ikke får komme før første søndagen i juli... Det er kun besøk på søndager.. Så om de godkjenner min søknad på en mandag, så må jeg vente hele uken med å få komme.

Ahh livet..... </3 Ser liksom ikke helt meningen med det, uten Audun...

Marta Alise

Liker

Kommentarer

Tips
Tips,
Tips fra ei i samme situasjon: del opp de 20 minuttene hvis han får lov å ringe flere dager og følg med på telefon din hvor lenge dere har snakket så får dere sakt skikkelig hade før det bryter <3
martaalise
martaalise,
Han kan ikke dele opp 20 min. Det er kun en samtale.
nouw.com/martaalise
TM
TM,
Hei Marta, leste dette innlegget og kjente meg så utrolig igjen. Jeg var i din situasjon for flere år tilbake. Min daværende kjæreste måtte også inn, ikke like lenge som Audun, men det føltes lenge nok for meg.

Den dagen han dro inn var så tom, jeg husker jeg gråt og gråt, jeg så liksom ikke noe i ende i det hele. Det var så mange dager til han slapp fri. Vi hadde et veldig likt forhold som dere, vi var sjeldent borte fra hverandre, og var sammen omtrent 24 timer i døgnet, og å gå fra det til å ikke ha muligheten til å se eller snakke med hverandre var veldig tøft. Men vi gjorde som dere, vi skrev brev. Hver gang jeg hadde lyst til å ringe han, eller se han så skrev jeg ned hva jeg ønsket å si, og det hjalp hvertfall meg utrolig mye. Har aldri vært så ivrig etter å sjekke posten før.

Men det jeg egentlig ville si var at selv om det ikke føles sånn akkurat nå, så blir det faktisk lettere med tiden. I starten virker alle de hundrevis av dagene så utrolig lang borte, men etter et par mnd så begynner tiden å rulle, og når man han kommet halveis er er man faktisk HALVEIS! Og da går tiden enda fortere.

Et så fint par som dere kommer dere gjennom dette. Selv om jeg ikke er sammen med personen jeg beskriver ovenfor så holdt vi sammen flere år etter at han slap ut. Og vet du, du er faktisk heldig som har han så nærme. Jeg måtte kjøre bil nesten tre timer før jeg kom frem til fengselet. Så prøv å se positivt på det hvertfall 😊

Klem
IP: 82.99.3.229