En stor klump i magen

Jeg nevner ofte på bloggen hvor ærlig og åpen jeg er, men likevel er det ting jeg holder tilbake. Av og til for å skåne andre og av til fordi jeg ikke får lov. Denne gangen har jeg valgt å holde noe tilbake for jeg har ikke vært klar for å fortelle det her. Jeg ville også vente til bare "mine" lesere var igjen her. Så... Det jeg vil fortelle dere, forteller jeg med en stor klump i magen. Vi har fått dato på ny rettssak og det er 13 april. Vi anket dommen i oktober for de som ikke visste det.. Jeg tenkte kanskje litt naivt... Jeg trodde vi skulle få dette halvåret "i fred". Altså, at vi ikke skulle behøve å stresse og bekymre oss om ny rettssak, soning og alt som følger med. Jeg har nevnt det i flere innlegg at vi har anket, men jeg får hver dag spørsmål om det. Jeg får også spørsmål om Audun er i fengsel. Ja til første og nei til andre. Han sitter ved siden av meg nå.

Vi er begge veldig lei oss for at alt skjer så raskt. Vi vil nyte livet litt mer, nyte den nye leiligheten, reise og være kjærester. Men samtidig vet vi begge to hva som er best. At dess fortere han starter soningen, dess fortere er han ferdig med det. Men så er det ikke like lett å tenke fornuftig alltid. Jeg blir kvalm av tanken på å sove alene og ikke våkne til det fine ansiktet hver dag. Det er en hverdagluksus som passer meg perfekt og som jeg ikke vet om jeg kan leve uten.

For dere som lurer så har vi anket på resttiden Audun har fått oppå dommen sin. Lovbruddet han begikk i 2013 kvalifiserer til litt over 3 år. Men så har han resttid fra forrige dom som kommer i tillegg, derfor blir det så mye som hele 5 år. Resttid betyr at siden han ikke "oppførte" seg etter at han kom ut fra forrige soning i 2013, så får han de årene eller månedene han slapp da - tilbake som straff. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det bedre. Men man slipper ut tidligere fra fengsel om forbeholdt at man oppfører seg og ikke gjør nye lovbrudd. Det føles kjipt å skulle bli straffet for noe som han gjorde før jeg kom inn i livet hans. Hadde jeg vært kjæresten hans på den tiden så hadde jeg gjort alt jeg kunne for å holde han i nakkeskinnet. Men dette er veldig lett for meg å si, virkeligheten er som oftes en annen.

Hvorfor vi har valgt å anke på resttiden til Audun er fordi det er bevist for retten - og han har blitt trodd på - at dette ble gjort under press og trusler. Det er det lille håpet vi har og det er jeg så glad for. Om vi ikke vinner noe frem med å anke nå, så har vi i hvertfall prøvd. Håper ikke noen tror at Audun eller jeg innbiller oss eller tenker at han ikke skal i fengsel, for tro meg, det vet vi og det har vi akseptert. Vi visste hele tiden at det kunne bli 3 år +. Men vi føler det er urettferdig at han skal få resttid i tillegg til dommen når det ikke ble gjort frivillig. Dette blir selvfølgelig ikke siste innlegg om rettssaken. Jeg skal oppdatere dere og prøve å fortelle det jeg kan. Akkurat nå får jeg vondt i magen av å tenke på at vi skal gjennom alt på nytt, men jeg håper at både jeg og han kan samle krefter til april kommer. Håper dere vil følge oss videre.. Jeg trenger dere..

Marta Alise

Liker

Kommentarer