en av de vanskeligste dagene

Jeg hadde to dager som var ekstra vanskelig for meg. Jeg kan nok si at jeg var heldig som kun opplevde 2 av nesten 45 dager som "harde". Selv om mange dager hadde enkelt hendelser som var tøffe, så vil jeg konkludere med at det meste gikk fint. Det tror jeg også dere har fått inntrykk av, her på bloggen. Men i dag tenkte jeg å fortelle dere litt om dagen min på psykisk sykehuset. Vet ikke om det er det, som er det riktige navnet men i Mexico ble det ofte referert som et "galehus" eller "sinnssykehus", men det høres jo ganske feil ut å si.

Siste tirsdagen min på skolen jeg jobbet på var ganske hard. Så når tirsdagsmøtet nærmet seg, så tenkte jeg mer og mer på å bytte program kun for én dag. Jeg spurte koordinatoren vår og hun sa ja. Hun hadde hørt at vi hadde hatt to vanskelige dager, så da skjønte hun at jeg trengte en pause fra ungene. Jeg kunne velge hvilket som helst program, men det jeg hadde tenkt på en stund var Pastoral - som er et hjem for voksne med psykiske lidelser - drevet av nonner. Ikke noe typisk sted som jeg ville valgt, så jeg skjønte ikke hvorfor jeg fikk et kall dit - før senere.

Neste morgen var det dags for å besøke dette hjemmet og jeg gledet meg. Etter 20 min med bil kom vi frem. Jeg dro sammen med en annen frivillig som hadde erfaring fra stedet, så alt kjentes ganske trygt. Når vi kom frem var det en slags gudemusikk (???) i høytalerne og nonner som gikk rundt i bygningen. Alt var hvitt og ganske rent. Vi går gjennom noen ganger, også kommer vi ut igjen på en stor plass, men under tak. Der gikk alle pasientene fritt. Det tok ikke mer enn 1 minutt før jeg brøt sammen og måtte gå på do. Det var et utrolig sterkt møte og jeg fikk så vondt. Kall meg gjerne svak, men jeg har aldri sett så mange syke mennesker samtidig og alt de gjorde var så forstyrrende. Noen slo hardt på hodet sitt, en annen tygget på armen sin, to stod å gråt i et hjørnet, en satt på utescenen og jukket i været, og noen kom løpende fort mot meg for å klemme meg. Det var veldig mye å ta innover seg for jeg kjente de ikke, og de var ganske aggressiv i alle handlinger. Hun ene kom løpende mot meg og skulle ta på meg. Når de andre sykepleierne stoppet henne, slo hun seg vrang og begynte å gråte. Hun begynte å rive seg i håret og skrek ut ting hun hadde opplevd. Altså, jeg måtte bare snu i døren og gå på do for å samle meg. Etter litt pust-inn og ut- var jeg klar. Jeg hadde nok ikke forberedt meg godt nok når jeg kom inn dit. Det eneste rådet jeg hadde fått var å ikke snu ryggen til dem og å ikke gi etter hver gang de gråt. To ganske vanskelige råd å følge når man ikke har erfaring overhodet.

Etter at jeg kom inn igjen så merket jeg at det gikk litt bedre. De hadde en eldre mann der som stod for underholdning før lunch og han ropte meg inn i sirkelen deres. Når han først begynte å rope, så ropte de andre og det fikk meg i godt humør. Hehe. Så var planen å bevege seg litt og da hadde aktivitetslederen bestemt at vi skulle leke ballspill. Vi spilte en slags meksikansk variant av kanonball og her var det ikke plass for å ha konkurranseinstinkt, haha. Det var jo som å spille med barn, men når jeg så hvor mye glede det ga dem så ble jeg så glad selv. Etter en time ballspill var vi svette som bare det og da slo de på viftene som stod ute. Alle satt seg ned og det var forsatt 40 min til lunch, så da spurte aktivitetslederen om jeg kunne ha en liten engelskundervisning for dem. Klart jeg kunne det! Så jeg spratt opp og prøvde å lære dem ukedagene. De som lærte det var de ansatte, for de andre var det dessverre for vanskelig å skjønne at de skulle lære noe. Men jeg skrev dagene opp på bakken, så kanskje det setter seg etter å ha sett det nok ganger :-)

Til lunch hadde de vannmelon og vann. Dette var kun forretten til lunchen, som en slags apetizer. De som ikke hadde deltatt på aktivitetene fikk ikke. Og det var tre stk som ikke hadde blitt med, så de måtte sitte å se på. To av de tok det relativt pent, men sistemann; Alma... Åhh, hun tok det ikke pent. Dette var samme person som løp mot meg og skulle klemme meg men som begynte å gråte. Hun er ca 50 år. Hun begynte også å gråte nå når hun ble nektet mat. Hun ropte til meg og fortalte hvor stygge de var med henne og at hun ble nektet mat og masse greier. Jeg kunne ikke gjøre noe, men prøvde å roe henne ned. Etter fem minutter begynte hun igjen og da klarte hun å grine til seg maten likevel. Hehe. Men de var ganske strenge på reglene der inne. Vet ikke hva unntaket for Alma var, kanskje hun hadde menstruasjon? Jeg vet ikke. Men hun gråt i hvertfall hele dagen. Alma ble funnet på gaten når hun var ganske gammel. Hun er bipolar og psykisk utviklingshemmet. Når de fant henne var hun gravid og det barnet fødte hun etter at hun ble innlagt på et hjem for psykiske lidelser, også videre til det hjemmet jeg besøkte. Hun er såvidt klar over at hun har en sønn. Han ble adoptert vekk og han var 100 % frisk. Han er i dag voksen mann. Alma var den som ga meg mest oppmerksomhet, både positiv og negativ. Om jeg var alene i et øyeblikk fortet hun seg til meg for å holde meg i hendene, og når jeg var med noen andre så kom hun å slo de jeg var med. Og visst jeg ropte på henne for at hun skulle komme tilbake og si unnskyld så bare laget hun et surt fjes og så vekk som en liten unge. Altså, hun var så sjalu og viste det veldig godt. Jeg lakket neglene til en annen jente, og da gråt hun helt til jeg lakket hennes negler også.

Også var det tid for å være inne litt. Det var mange fellesarealer som var store og fine. Mange leker og sofaer man kunne chille i. Jeg fikk omvisning rundt i hele hjemmet og det var ganske flott synes jeg. Eget stort rom med treningsapparater og fysioterapi. Det var jo flere i rullestol der. Og noen med gåstol. De hadde egen avdeling for gutter og egen avdeling for jenter. I jenteavdelingen lå de i hengekøyer, tre stk i hvert rom. Mens gutterommene er senger. Det var en av nonnene som ga meg omvisning og hun var så morsom. Hun var veldig ung, men eldre enn meg. Hun sa hun hadde en søster som også var 25 år, slik som meg, og hun skulle snart gifte seg. Og da spør jeg helt automatisk: "er du gift?". Glemte helt i et øyeblikk at hun var nonne.. Haha. Men da svarer hun "Jeg giftet meg for lenge siden"- også pekte hun på gullringen hennes. Haha. Så morsom. Skjønte det ikke i første sekund, men så plutselig brøt jeg ut i latter, for nonner gifter seg med Gud eller Jesus. Da lo hun også. En nonne med humor med andre ord! Jeg fikk spurt om det jeg lurte på, og fortalt henne hva jeg tenkte om nonner og deres liv. Det er jo for meg, ganske rart valg for hvordan man velger å leve livet sitt. Å ofre alt av "normalen" og dedikere livet sitt kun til andre mennesker og deres nødvendigheter. Jeg synes det er veldig spennende. Ikke noe for meg, så klart, men det er noe som interesserer meg - å vite mer om andre typer valg av livsstil. Og de gjør jo en kjempe jobb. I hvertfall de nonnene som drev dette hjemmet helt alene. Uten noe mannfolk.. Eller, jo, Jesus var så klart der :-) Haha.

Når vi satt og ventet på den store lunchen, prøvde jeg å bli kjent med flere. Han ene jeg ble mest kjent med het Alex og var 100% klar i hodet. Han hadde polio, stakkars. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er for han, å være innelåst i det hjemmet sammen med de andre som ikke kan føre en ordentlig samtale. Det er så stor forskjell på dem. Alex er slik som oss, det eneste som "svikter" er kroppen hans. Mens alle de andre er det omvendt med. Alex kunne ha vært ett helt annet sted. Han hadde så lyst til å lære engelsk, han kunne allerede en del. Åhh :-( Jeg får så vondt av han. Han lever i et fengsel, bare mye verre - for kroppen hans er et fengsel. Han kommer aldri ut. Han ville så gjerne vite mer om Norge og om noe annet enn Mexico og hvordan det var å reise i fly og være i båt. Han var så nysgjerrig. Selv om han ikke har den sterkeste historien, så er det han jeg blir mest deppa av. For jeg ser gjennom bildene mine og tenker; "hmm hvilken av de her er finest til å legge ut?", istedenfor burde jeg tenke "fy faen så heldig jeg er". Jeg kan reise hvor jeg vil. Alene. Med min friske og unge kropp. Jeg har ingen som bestemmer over meg. Åhh.. Jeg må gråte litt nå. Alex <3 Om jeg kunne, hadde jeg reddet deg <3 Jeg angrer på at jeg ikke brukte mer tid på han der inne. Han var så smart.

Også prøvde jeg å bli kjent med Lorrena. En jente som kun er 14 år gammel. Hun snakker ikke, ser ikke på deg og lever helt i sin egen verden. Hun satt på utescenen når jeg kom inn og jukket opp i luften. Så helt rart ut, for hun drev å dro av seg klærne, også måtte sykepleierne komme å hjelpe henne. Og da skrek hun. Hun prøvde også å ødelegge ballspillene vi hadde. Hun tok tak i ballene, også hadde hun et ondt blikk mens hun bet ene ballen og ødelagte den. Det var så rart å se på. Ballene var tjukke også. Skjønner ikke at hun fikk det til, men hun fikk en stor glede av det. Skummelt å se på. Prøvde å kjefte på hun, men hun bare satt og klappet med hendene og lo høyt. Også jukket hun videre. Hun lå på ryggen med knærne opp, også jukket hun med understellet opp i været. Hun hadde forferdelige tics der hun skrek og slo seg selv også. Jeg måtte jo bare spørre. Hvorfor gjør hun det der hele tiden? Og da sa hun ene nonnen at de hadde funnet henne i et bur. Og der hadde hun bodd helt siden hun ble født. Hun hadde ryggen helt skjev og gikk veldig rart. Stakkars liten. I buret hadde de oppholdt henne nesten hele tiden. Eneste gangene hun fikk komme ut var når faren voldtok henne eller solgte henne til andre menn. I rapporten hennes stod det at hun hadde blitt voldtatt av hundretalls med menn.. Jævlig verden er.. Hun er helt ødelagt i kroppen, nedentil og tilstanden hennes er omtrent ikke eksisterende. Etter at de fant henne i det buret, ble hun gitt videre til bestefaren sin, men han hadde ingen armer. Pga det, klarte han ikke å ta seg av henne og i tillegg med de adferdsproblemene hennes - så måtte han gi henne bort. Han ga henne til nonnene og der har hun vært siden. Hun er den yngste i hjemmet og hadde den historien som var sterkest for meg å høre. Jeg skjønner ikke at det finnes så mange mennesker som er så slemme.. Også mot barn i tillegg.. Uff.. Jeg ble så kvalm. Etter denne historien, så trengte jeg en timeout.

Også ble jeg kjent med Tony. En av guttene. Han snakker heller ikke. Men han ville klemme meg hele tiden, også lo han hver gang jeg sa navnet hans. Hehe. Det likte han. Men han måtte komme til meg. Om jeg kom til han, så gikk han bare. Da kjente han meg ikke. Hans historie er ganske lik Lorrena sin. Bare at han ble født syk og har aldri vært i bur. Men han ble seksuelt misbrukt av tantene sine og solgt til ukjente fra han var liten. Foreldrene hans var ruset og aldri hjemme. Synes det er så merkelig at voksne mennesker går sammen for å gjøre ondskap sammen???? Jeg skjønner det ikke. Åh.. Jeg blir så dårlig av å skrive dette, men det er så viktig å ta opp slike temaer også. Jeg prøvde å være litt forsiktig med bilder og sånne ting når jeg var der. Og før jeg dro, så tok jeg tak i hun nonnen som hadde en slags lederrolle og jeg ville at hun skulle godkjenne de bildene jeg hadde tatt. Men hun sa det var bare fritt frem med bilder og deling av historier for det er så viktig at det når ut. De visste hva blogg hva, hehe. Det var litt artig! Men jeg måtte gjøre det ordentlig og være seriøs når jeg snakket om det - uansett om det var i tale eller tekst. Det lovet jeg henne.

Jeg er sykt glad jeg ble med denne dagen og jeg håper jeg fikk gitt dem en litt gøyere dag med mye morsomheter og engelske sanger. Jeg ble invitert tilbake av nonnene, så jeg skal nok besøke dem igjen. Kanskje med Audun, hehe! Det var mange harde og vanskelige inntrykk, men jeg er glad jeg fikk være en del av deres hverdag. Samtidig er jeg glad for at jeg ikke hadde dette programmet i 4 uker. Det hadde vært veldig tøft. Jeg hadde nok grått hver dag... I mange øyeblikk så glemte jeg litt bort at jeg var voksen selv. Hehe. Så da bare gråt jeg ubegrenset og ville til mamma. Nei, uff. Det gjorde mye med meg, denne dagen her.. Jeg hadde mange gleder sammeb med dem også! 2 av dem husket navnet mitt på slutten av dagen og det gjorde meg så glad!! Menneskene der inne blir aldri glemt <3

Alle navn er byttet ut av hensyn til personene i min skildring.

Marta Alise

Liker

Kommentarer

Åse
,
Og hva skulle d hjelpe at du var der? Uten faglig kompetanse? Bare spør
martaalise
martaalise,
jeg var med å badet 2 stk, matet en som ikke kunne spise og ryddet. deltok også i alle aktiviteter og holdt dem med selskap. man trenger ikke å ha faglig kompetanse for å være der en dag. bare medmenneskelighet.
nouw.com/martaalise
Jeanette
,
kjære kommentator ÅSE.. vis gjerne frem dine faglige kvalifikasjoner som kritiker? I Norge hver eneste dag går det ufaglærte mennesker og gjør en fantastisk jobb. Ofte bare ved og være der. Ved og vise et nytt ansikt utenom de samme de ser hver dag. I tilegg så kommer historiene ut. Og det er viktig. Så det hun har oppnådd uten faglig kompetanse der, er mer enn du oppnår med diin kommentar
martaalise
martaalise,
Tusen takk for at du tok meg i forsvar Jeanette <3 <3 <3
nouw.com/martaalise
Anneli
,
Uff så forferdelig. Det er helt sykt hva folk kan gjøre mot hverandre. Virkelig tøft av deg å dra dit !
martaalise
martaalise,
Ja det var forferdelig å høre om. Stakkars de som har opplevd det <3 takk for det! glad jeg dro <3
nouw.com/martaalise
Beingaldiss
Beingaldiss,
Burde være flere som deg som reiser ut til slike plasser og deler med verden♥️ Det var så tungt å lese om de forskjellige personene... du er fantastisk!
nouw.com/beingaldiss
martaalise
martaalise,
så søt kommentar <3 tusen takk!
nouw.com/martaalise