martaalise

Hei og velkommen til min lille verden. Mitt navn er Marta og jeg er en jente på 24 år som blogger fra Arendal. I "Best of" på hovedmenyen kan du lese min historie og de beste tekstene mine som jeg har hatt her på bloggen. Det er også mulig å bruke "søk"-menyen for å finne ulike innlegg :-)

For kjærlighetsbrev og samarbeid: martaalisee@gmail.com

blogg

LAURA

26.10.2017 20.00 Personlig

Før jeg kom hit, så tenkte jeg så mye på om jeg kom til å finne meg en jente som meg selv. En jeg kom til å trives med og finne på ting med. En som satt pris på å bare være oss to i blant, men også ha det gøy med resten av gruppen. En som liker shopping, soling og kan slå av en spøk og si ting som de er. Jeg var redd for at alle skulle være hippier og være litt "halleluja - vi har vann, la oss være takknemlig for det", haha. For mens flesteparten av oss er irritert på det kalde vannet, så har vi de som bare er takknemlig for vannet. De setter oss andre i dårlig lys. Haha. Men fy faen så deilig det er å klage i kor av og til!!! Og alt dette fant jeg i Laura. Vi kan klage og le, tulle og spøke med alt. Vi er alltid i godt humør og om vi er litt sliten en dag - så sitter vi bare sammen og ser ut i luften, uten å føle for å si noe. Det er så fredelig og deilig. Sjeldent jeg føler at det går an med andre mennesker uten at det blir kleint. Om noen lager noe drama eller sier noe upassende her i huset, så ser vi alltid på hverandre. Det er så vanskelig å forklare kjemien og hva vi har funnet i hverandre på så liten tid, men det jeg vil frem til, er at vi er så like!! Og jeg kan ikke skjønne at det går an å bli glad i noen så fort. Laura tok meg med storm <3

Allerede søndagen når jeg kom hit fra Cancun. Jeg var litt smånervøs, visste ikke hvordan ting var, hvem som var der, huset - etc. Og der satt Laura. Hun var den første jeg hilste på i hilserunden min. Hun var så hyggelig, så jeg satt meg med henne og allerede etter 2 minutter så følte jeg meg trygg og lettet! Lettet for å ha funnet Laura. Jeg skjønte med en gang hvilken type jente hun var. Og det høres kanskje rart ut, men jeg føler noe "hjemme" i henne. Vi har på mange måter samme oppdragelsen og jeg kjenner min egen mamma igjen i det hun forteller fra sin oppvekst og hvordan hun har lært ting. Slike ting finner jeg sjeldent i mine norske venninner. Selv om jeg er en miks, så har jeg ofte følt meg annerledes i oppveksen. Ikke mye, men littegranne. Og jeg har alltid hatt et savn etter jenter som henne. Bare det at hun kjenner til musikken vi spilte hjemme i huset når jeg var liten. Ingen kjente til Alejandro Sanz, Maná eller Paulina Rubio i lille Ålesund. Og bare det å få snakket spansk så mye jeg ville. Herregud. Dette er ikke bare Laura da, men nesten hele huset snakker spansk. Til og med de som ikke er fra noe latinsk land. Alle har interesse for spansk, så det blir rimelig bra med det. Men det var gøy at jeg fant en jente som jeg kunne praktisere spansken min med og som var så herlig som henne. Vi har så mye likt <3

I dag tidlig reiste Laura, så vi hadde vår siste kveld i går sammen. Vi var alle samlet, men meg og Laura tett i tett hvor enn vi gikk - nesten som et kjærestepar. Siste uken har vi også gjort plass til en annen jente, som bare er helt konge! Hun skal få et annet innlegg en annen gang. Men nå handler det om Laura, for hun dro i dag og jeg kjente jeg ble så lei meg når jeg innså at hun ikke kommer tilbake.. Vi hadde en kjempe gøy kveld i går, men dansing og shotting - men det er trist det ble siste gangen her i Mexico :-(

Laura rakk å fortelle meg en del om henne selv. Og det mest interessante var om hennes familie. De er fra Medellín i Colombia. Samme by som Escobar for dere som har sett Narcos. Faren hennes var veldig fattig når han var ung og moren hennes var foreldreløs allerede når hun var to år. Foreldrene hennes døde i samme bilulykke og da tok tantene seg av henne. 3 tanter som aldri giftet seg eller fikk andre barn. De viet hele livet sitt til moren til Laura. De var lærere, så de hadde en ok lønning men var forsatt fattige. Men i Colombia er ikke fattig det samme som vi mener er fattig. Har du jobb og et hus så er du mer enn god nok rustet. Så moren vokste opp der, gikk skole, var nanny i mange år for å spare penger, tok utdanning og ble radiolog. Faren hennes ble dommer. Litt ironisk mtp vår situasjon. For han er på en måte på andre siden. Men det var bare for en periode. Hans jobb ble livsfarlig og de måtte som politiske flyktninger komme seg til USA. Og være dommer i Colombia, i Medellín hvor narkotikaen er så ufattelig stort problem var ikke bare bare. Han var en dommer som ga de ulike narkokartellene og baronene så og så mange år. Så familien til Laura, måtte flykte fra alt. Faren hennes ble presset for penger helt til det ikke var noe igjen, og det var da de skjønte at de måtte vekk. Laura og søskene begynte også å bli større og kidnappinger er hverdagslig der borte. Jeg skal ikke nevne hva de gjør med unge jenter, men dere kan jo bare tenke dere. Så, familien til Laura kom seg til statene og de måtte bygge seg opp fra alt. De mistet hele det gode liv. Laura forteller meg at i Colombia vokste hun opp med 2 tjenestepiker og et svært hus med basseng. Når de kom til USA, var de som fattig. De hadde ingenting og foreldrene kunne ikke engelsk. Så ingen av de kunne jobbe med hva de hadde strevd og utdannet seg som.. I dag er moren nanny og faren importerer kunst fra Colombia til statene, men livet de har nå, kan ikke måle seg med hva de hadde og bygget seg opp sammen - men de er i livet og de er forsatt sammen <3 Det er vel det som betyr noe.

Jeg syntes alt med Laura var så fascinerende og jeg kunne ønske jeg kunne fortelle dere alt. Men det er ikke alt jeg kan fortelle. Jeg forteller det jeg får lov til og jeg håper det kan kanskje på en måte inspirere dere. Det er jo også interessant. Hvordan de ikke hadde noe, men likevel - i kjøre og fattige Colombia - klare å ta utdanning - bygge opp et rikt liv, men så miste alt og likevel klare å holde sammen <3 Og tenk på de 3 fine tantene til moren hennes <3 de er som 3 bestemødre for Laura..

Det blir så rart å være uten henne. Hun er den som ordner og styrer for oss alle. Om noe som ikke har vært planlagt skjer, at noe ikke går vår vei - så klikker hun og fikser. Men hun klikker på en morsom måte og er så flink til å snakke for seg. INGEN får pille henne på nesen og hun sier i fra til alle som prøver å "såre" en av oss. Hahaa. I steder der jeg ville svelgt en "kamel", så stepper hun opp og sier NEI! Ikke greit. Haha. Så morsomt. Noen prøvde å gjøre narr av engelsken min på en sånn teit måte, og da sa hun i fra. Jeg bare ristet på hodet, for jeg brydde meg ikke. Men Laura klikka! Haha. Hun sa også i fra til han i huset som alltid råkjører med oss i bilen. Hin dagen ble vi stoppet over 2 ganger av kontroll og hun klikket som bare det. Vi andre reagerte for politi i sentral og sør-amerika er ikke til å spøke med. Men hun bare rister på hodet og sier hun er fra Colombia, så hun har vært borti verre. Hahah. På kontroll nr 2 ville de gi henne en alkoholtest som allerede var åpen, men da stod hun og kranglet med labdamen i 2 minutter. Hun skulle ha en ny test der Laura skulle se at hun åpnet. De påstod at hun hadde drukket også, så hun var rimelig forbanna! I situasjoner der andre kanskje hadde sagt "ok" og ikke turt å sagt noe annet, står hun opp. Hun er en tøffing. Vi ble også stoppet hele gjengen for en uke siden og da stod hun å fulgte med hver eneste bag som politiet så oppi. Jeg gadd ikke det, for jeg så ikke vitsen. Men hun bare "er du helt gal i hodet? Klart vi må følge med. De kan ta dop i vesken din og kreve deg for 1000 dollar om du ikke følgte med. Dette er Amerika, darlig!" Haha. Hun er jo bare så morsom. Blir lei meg av å tenke på at vi ikke har hennes energi i huset mer.. Trenger en slik som henne..

Nå skal jeg sørge litt for å ha mistet en så god venninne her i huset. Glad jeg har Kristy <3 Vi kommer til å savne Laura så mye.. Men er evig takknemlig for at jeg fikk bli kjent med henne!

Mi amiga, te voy a recordar para siempre <3 Muchas gracias por todo!