jobben min i Mexico

lørdag, 28. oktober, 2017, 5:00 a.m.

Jeg håper så inderlig at jeg kan inspirere noen der ute til å gjøre det samme. Dra ut på eventyr, hjelpe andre og oppleve ting man aldri hadde opplevd i Norge. Etter bare noen uker her i Mérida, så har jeg lært så mye. Ja, jeg har sett fattigdom før - vi har det ganske tett på faren min sin side av familien. Men disse små barna har ikke foreldre, en gang. Hverdagen deres er å stå opp i et rom fullt av andre, sove i køyeseng helt til de blir 15-18 år, passe på seg selv. Ingen spør dem om dem har pusset tennene eller husket å ta på sokker. De har det mest grunnlegende som seng, vann og varme - men de har ingen som favoriserer dem, som venter de som individuell person. Når barnehjemmet venter dem, så venter de på barna som en gruppe. Man er bare et "nummer".

Om mange tusen barn har det slik, så kan jeg forstå all krimialitet i de fattigste landene. Jeg forstår så utrolig godt at slike barn aldri vokser ordentlig opp og lærer hva som er rett og galt. Og om eldre menn tar de inn i varmen og lover dem å være en del av noe, så skjønner jeg godt at de takker ja til et liv med kriminalitet. Jeg tenker på det hver gang jeg drar fra skolen. Hvordan skal det gå med de senere i livet? Hvilke fremtid har disse barna? Når jeg lukker døren og forlater skolen for siste gang om to uker, hvordan skal det gå videre med de? Vil de klare seg? Vil de finne noen som bryr seg i fremtiden..? Nok til at de får seg et vanlig liv? Har det noe å si at de treffer voksne som bryr seg en liten periode av livet deres? Jeg har på denne tiden lært å kjenne de fleste lærerne på skolen og det er stor forskjell på dem. Man merker godt om det er en lærer som bryr seg eller ikke. De som bryr seg har også en klasse som lærer fort, hører fra første beskjed, er mer disipliner og glade barn. De kan også mye mer. Det er så rart. Men jeg skal fortell et godt eksempel, jeg har to førsteklasser: 1a og 1b - de to klassene er så forskjellig! Jeg er forsatt på farger og dyr med 1a, og det er veldig vanskelig å lære dem noe. Av og til så føles det som at de ikke er hjemme. De er tilstede med blikket dems er tomt. Lurer på hva de tenker på og hva de har opplevd, istedenfor å irritere meg over at alt tar så langt tid. Men igjen, man må jo være tålmodig med barn. Med 1b har jeg kommet meg over på måneder, dager, telle til 30, og litt "how are you?" - "im good, thank you". De kan også alle farger og dyr som finnes. Vi kan leke mange flere leker og ha nesten hele timen på engelsk.

Så når jeg underviser, så kan følelsen i meg og humøret gå veldig opp og ned. For jeg blir veldig glad på vegne av de flinke, men så blir jeg litt opprørt over de andre. Det er også mange på skolen generelt, som aldri skulle ha vært i den klassen de er i. 6-klassinger som er på 3-klasse nivå, osv... Men jeg håper jeg kan gjøre en forskjell. I noen timer, sitter læreren til klassen der , og de spør meg som om de skulle vært en elev, selv. Så det er tydelig at de ikke vet så mye. Hehe. Er hyggelig at jeg får lært bort noe til dem også. Spansktalende land er ikke de beste i engelsk.

Jeg er så glad jeg tok denne avgjørelsen. For jeg kom for å gjøre en liten forskjell for noen, men jeg føler jeg selv har fått så mye ut av det også. Barna gir meg så mye, og selv om det er mange nedturer, så er det mest oppturer. Og jeg må prøve å sette en stopper på hvor påvirket jeg skal bli av deres liv og bakgrunn. Jeg kan gå sånn i kjelleren av og til, når jeg tenker på alt i samme slengen. Også utvider jeg tankene på alle andre barn jeg ikke vet om, som er der ute et sted og som kanskje har det enda verre. Så ja, jeg må bare kutte ut de negative tankene.

I går hadde jeg alle klassene, for slik er det på fredager - og shitt så fint jeg hadde det. Vi er av og til to stk, men jeg liker meg best alene. Jeg føler jeg kommer mer gjennom til de ulike sjelene som sitter i klasserommet og jeg føler det er lettere for dem når de har én person å høre på.

Han som er på dette bildet, må jeg fortelle dere om. Han er så morsom, og SÅ glad i å spise. Hver engelsktime begynner med et spørsmål fra han om han kan ta opp maten sin. Nei, sier jeg hver gang, men med en gang jeg går og neste lærer skal komme, så drar han opp maten. Haha. Han er så morsom. Jeg prøvde å lære dem hvorfor verb på engelsk blir bøyd med en "s" på slutten av ordet når det er he/she/it. Altså, she walkS og ikke "I walks" eller "they walks". Og da hadde jeg en setning for å teste dem. "the girls dance" - og da spurte jeg om det var riktig eller ikke, og da skriker han ut "the boy eatS". Haha. Også sa jeg; " I like to dance" - spurte om det var riktig eller ikke, og da kommer det fra morroklumpen: "I like to eat"! Uansett hvilket verb jeg prøver å teste dem på, så begynner han å snakke om spising. Hahah. Også spør han igjen om han kan ta frem matpakken sin. Hahah. Sa tilslutt at han fikk lov, men KUN fordi han hadde sagt det så fint og korrekt på engelsk! Han er så morsom og herlig. Han er en av de som bråker mest, men han bråker på en gøy måte, om dere skjønner. Må av og til kjefte litt ekstra på han, men han lager god stemning og vil alltid delta i undervisningen. Han blir også helt gal når jeg tar frem klistremerkene jeg har kjøpt. Og om jeg sier, «at den som svarer riktig, skal få et stoooort klistermerke», går han helt bananas og får med seg de andre. Et klistremerke er så stort for dem!

Åhh, jeg kommer til å savne de når jeg drar :-( <3 Jeg håper jeg får besøkt barnehjemmet de bor i, før jeg reiser.. Kanskje jeg kan bidra der noen ettermiddager. Vi får se <3