storytelling: hvorfor jeg hatet Bergen

Storytelling på bloggen! Jeg fikk tipset fra dere og synes det var et godt tips til et innlegg her inne. Jeg tenkte; hmm.. Hva kan jeg fortelle om.. En reise? Et barndomsminne? Når jeg traff Audun? Hmm. Det meste har jeg fortalt om, føler jeg. Men det var en ting jeg ville snakke om. Og det er hvorfor jeg har vært så utrolig negativ til Bergen etter at jeg flyttet derfra i 2011. Jeg har hele tiden sagt at jeg hater byen og at jeg aldri skal flytte dit igjen, og endelig nå føler jeg at det er en fin by jeg må være stolt av, og som jeg gleder meg til å besøke hver gang.

I 2009 fikk jeg min første seriøse kjæreste. Han flyttet raskt til Bergen og inn hos oss. I vgs i 2011, siste året, gjorde vi det slutt. Så når jeg endelig var ferdig med vgs, så var jeg ferdig med han også. Selv om vi drev hverandre gal og hadde det mest usunne forholdet ever, så ble jeg knust når det ble slutt. Jeg var dritlei meg og hadde skikkelig kjærlighetssorg. Jeg hadde så vondt, at jeg flyttet til Oslo for å studere 2 mnd etter at vgs var slutt. Jeg visste ikke hvilke studie jeg gikk til, hvor jeg skulle bo, jeg kjente ikke byen. Ingenting. Jeg ville bare bort. Og dette bestemte jeg meg for under 2 uker før studiestart. Jeg søkte i august og begynte på skolen 10.august med fadderuken. Alt gikk sykt fort. Fra jeg i det hele tatt bestemte meg, til jeg sendte inn søknad, til jeg plutselig satt i en leilighet i Bogstadveien og var klar for et liv i Oslo. Jeg er så glad jeg gjorde det, men på den tiden så hadde jeg det så vondt.

Oslo behandlet meg bra, meget bra. Jobb, studier, venner - alt var perfekt. Men så gikk jeg med en forferdelig sorg i kroppen som varte lenge. Den var seig. Og det var ikke før jeg skjønte at jeg var forelsket i tanken om å være forelsket - og ikke han, at jeg klarte å komme meg videre. Men det tok sin tid og det ble mye frem og tilbake med eksen før det ble slutt. Han besøkte meg, og jeg besøkte han. Han bodde heldigvis i en annen by. Men jeg var bare 19 år, og jeg visste ikke bedre. Så da ble det sånn.

Når det nærmet seg ferier, begynte alle å planlegge å dra hjemover. Jeg ville ikke hjem, men ville gjerne se mamma og de. Så jeg dro til Bergen og alt var så vondt. Å være på rommet vi pleide å bo i, dra på senteret der han jobbet, gå i gatene der vi pleide å leie hender, gå på tur der vi hadde gått på tur. Jaa.. Alt var bare vondt. Så kom juleferien og jeg kjente forsatt på at det var vondt å være hjemme. Hele huset vårt og byen var i en slags forbannelse i mitt hodet. Høres veldig rart ut.. Jeg hadde heller ikke særlig venninner å ringe til. Ettersom at jeg hadde ditchet dem til fordel for han i 2 år. Så turene til Bergen var ganske ensomme, men når jeg dro hjem igjen til Oslo så ble det hele mye bedre og da var det bare "hater Bergen ass". Bergen ble bare noe negativt og noe dritt...

Ikke før jeg møtte Audun "tok" jeg byen tilbake. Jeg tok huset tilbake også. Og nå husker jeg nesten ikke hvordan det var før jeg møtte Audun. Synes det er teit å tenke på at jeg hatet alt det greiene før. Men slik var det, og jeg er glad jeg er over det. Det er vanskelig når man står midt oppi det, og man tenker at man aldri kommer seg videre. Men så går tiden og plutselig er man over det. Livet er rart, men fint på mange måter <3 Nå drar jeg til Bergen med godt humør og gleder meg til å være der. Selv nå uten Audun, så har jeg det kjempe koselig hjemme og jeg har endelig fått litt av mine gamle venninner tilbake. Gleder meg til jeg og Audun kan dra tilbake dit, for han elsker å være der. Han kunne ha bodd der, sier han. Men det er et hakket for langt for min del. Veldig koselig å være der, men veldig koselig å dra også :-) Haha!

Marta Alise

Liker

Kommentarer