Dette innlegget har jeg ventet med en stund, men tenker at det er okei at jeg poster det nå. Om jeg hadde postet det den dagen jeg tenkte, så var jeg redd for at kanskje, muligens at vedkommende skulle kjenne seg igjen. Er ikke sikkert bloggen blir lest av akkurat den personen, men det finnes alltid en sjanse for det, så da ventet jeg.For noen besøk siden så kom jeg til fengslet før tiden. Jeg parkerte utenfor og satt og ventet. Jeg sminket meg litt, så på telefonen og hørte på musikk. Gledet meg masse til klokken skulle bli kvart på syv slik at jeg fikk komme inn til Audun. Rett før kom det ut en mamma og to barn. Jeg ble så lei meg og fikk frysninger gjennom hele kroppen. Jeg vet ikke hvilken relasjon de hadde til den innsatte de besøkte, men kanskje det var en far, onkel eller bestefar. Jeg fikk så vondt inni meg.. Gleden jeg hadde gikk raskt over, for å si det sånn. Og da tenkte jeg at jeg er så glad for at jeg går gjennom dette alene, uten barn. Jeg er så glad jeg slipper å se barn som gråter over at faren deres er i fengsel og slipper å besvare hundrevis av spørsmål. Det er trist nok som det er, så å måtte se sitt barn gå gjennom noe sånt i tillegg, tror jeg hadde vært veldig tøft.
Så når jeg får spørsmål om når vi skal få barn, så gir jeg alltid dette svaret; jeg ønsker ikke å bringe barn til verden når ting er som de er. Jeg vet at livet ikke må være perfekt når man skal få barn, men situasjonen vi er i, er vanskelig nok som den er. Barna våre skal få vite alt vi har vært gjennom, og vi kommer nok til å være minst like åpne som vi er nå. Men da skal det være fortid, og ikke nåtid, og ikke fremtid. Det skal brukes så positivt som det går an, når tiden er inne for det.
Sender en god klem til alle som går gjennom dette med barn <3 kan ikke forestille meg hvor vanskelig å tøft det må være.
