El que dirán

For de som kjenner meg, så vet de at jeg står rakrygget med hodet hevet når jeg forteller hvem jeg er, og hvem jeg er sammen med. Men om noen har tid til å høre, eller som dere nå - tar dere tid til å lese, så har jeg uendelige eksempler på folk som dømmer meg og som er kritiske til det valget jeg har tatt med Audun. De fleste snur, men da har jeg likevel rukket å kjenne på den følelsen av at folk stiller spørsmål; veldig kritiske spørsmål og tror at jeg er en annen en den jeg er. Av og til kan de ha vanskeligheter med å forstå at jeg er en veldig ordinær jente, med en stabil familie i ryggen, utdanning og vanlige venner som aldri har vært i fengsel før. Og ikke minst, at jeg ikke har bakgrunn eller erfaring med å være i miljøet selv. De får det ikke til å gå opp, at en jente som meg, kan bli forelsket i en med en bakgrunnen som Auduns.

Dere må ikke tro at dette var drømmen min, eller det jeg så for meg som ventet på meg. Men det jeg drømte om, var akkurat en slik gutt som Audun. Skjønn, snill, morsom og raus - og til og med flott å se på! Og akkurat en slik mann møtte jeg, han er jeg sammen med. Derfor går jeg med hodet hevet og er stolt over at Audun er min. Jeg står for forholdet vårt 110 %, kan snakke om han i timevis om noen vil høre på meg, og vil gjerne at hele verden skal vite at Audun har kapret mitt hjerte. Men, jeg lever også i en slags usynlig kamp for at andre der ute skal akseptere oss, akseptere han. Jeg kan ikke ta for gitt at alle skal være like åpne for det - men når folk spør, så svarer jeg ydmykt. Vil folk lytte, så vil de fleste bli overbevist av at vi er gode mennesker. Dette sier jeg ikke bare for å si det, dette sier jeg av erfaring.

Før Audun dro inn til soning i juni, så svarte han på alle spørsmål. Det var sjeldent noen kom med kritiske spørsmål til ham. Jeg føler han blir mer respektert enn meg, så folk tørr gjerne ikke. Kanskje fordi han er en mann, eller kanskje pga bakgrunnen hans og de tror at han er skumlere enn det han er. Men, etter at han dro inn, så har jeg fått disse spørsmålene og da på en veldig negativ måte. Folk vil sette meg ut og nærmest overraske meg med spørsmål som skal få meg til å virke som en annen enn det jeg er. Dessverre for disse menneskene, så har jeg alltid noe å komme med og jeg svarer på alt. Takk gud, for min åpenhet, for ellers kunne jeg lett blitt stemplet som en "bitch". For av og til, hadde det vært ok å gi et svar som "mind your own business". Men det har jeg ikke tatt i bruk og det vil jeg mest sannsynlig ikke gjøre.

Ofte får jeg spørsmål fra lesere om hvordan det er når jeg møter nye folk. Sist, da jeg var i Mexico. Er jeg åpen om at jeg har en kjæreste i fengsel? Eller, tar jeg halen mellom beina og finner på noe? Nei, jeg forteller selvfølgelig sannheten. Noen blir veldig overrasket. Noen mer nysgjerrig, men så har du de som dømmer. Det var ikke mange som var dømmende i Mexico, for de som reiser er vant til å møte mennesker som lever annerledes og har forskjellige historier. De er mer erfarne og kloke. Det er jo det fine med å reise og bli kjent med nye folk. Har man reist mye, er man gjerne mer åpen. Derfor var det naturlig og enkelt for meg og fortelle da det kom opp at jeg hadde en kjæreste i en slik situasjon.

Men her hjemme er det ikke alltid slik. I september var jeg på vorspeil og da fikk jeg noen spørsmål som lett kunne ha satt meg ut. "Hva synes du om det da?" - det var et spørsmål om hva jeg synes om hva Audun har gjort. Og gjerne litt frekk i måten de spør på, nesten som at de allerede har dømt deg og at du er pro hasjsmugling. Da tenker jeg " Går det an å bli så dum?" Og da sikter jeg til den som spør. Det er så nedlatende og lite intelligent å stille slike spørsmål, men jeg er jo en tålmodig sjel. Og jeg skulle gjerne sagt; "Nei, hva tror du jeg synes? Jeg tenker jo mest sannsynlig akkurat slik som de fleste. At det er galt". Men jeg svarer ydmykt, for jeg vil gi folk en sjanse til å vise en litt mer gjennomtenkt side og kanskje få de til å tenke annerledes. Av og til, så virker det som om - pga måten de spør - at, om deres kjæreste hadde måttet sone i fengsel, så hadde de gått fra dem. Ja, værsågod. Men slik er ikke jeg. Man må bare akseptere at man er forskjellig. På samme vorspielet, brøt venninnen min vennlig inn i samtalen, med en gang; "Marta, du trenger ikke å svare, hvis du ikke vil." De backer meg alltid. Spesielt når det er nye mennesker tilstede som er nysgjerrig og som kan være litt harde med måten de spør meg på, og selvfølgelig - gjerne foran alle. Det har en tendens til å bli veldig stille i rommet, når slike samtaler kommer opp. Men, som sagt, jeg er åpen - så jeg svarer jeg. I dette tilfelle snudde denne personen helt og ble plutselig veldig hyggelig. Det hadde nok sikkert gått fortere, om Audun satt ved min side, og personen kunne sett hvor alright Audun er.

Jeg vil også gjerne fortelle dere om foreldrene til venninnene mine. For de kan gjerne ha sett oss på tv og dannet seg et bilde av hvordan vi er. Kanskje de likte oss som personer i beste fall, men at deres døtre skal henge med meg - det kan de være litt negativ til, eller skeptisk til. Fair enough. Venninnene mine er åpne og forteller meg om "skepsisen" til foreldrene sine, og klart, det kan såre. Men da bare tenker jeg, "la det gå litt tid" - også snur de. Ti av ti ganger har det skjedd. Og plutselig ser de, at jeg er en snill jente og ikke minst en god venninne de kan stole på og som aldri hadde funnet på noe tull. Den følelsen er deilig. "Oj, hun var jo en veldig vanlig jente likevel".

Overskriften jeg har valgt å bruke "El que dirán" - er et spansk uttrykk. Det betyr "det de kommer til å sladre om", eller "hva kommer de til å si på gaten". Frykten over hva andre sier om deg, rykter de sprer, ting som blir tatt ut av proporsjoner og kontekst. Min kjæreste sitter inne for smugling av hasj, men plutselig kan den ene faktasetningen utvikle seg til at min kjæreste sitter inne for å ha drept og torturert 100 stykker. Dere skjønner at jeg tar i nå, men rykter er farlige. Og det er av og til farlig å høre på hva som blir sagt rundt om. Heldigvis er ikke jeg den som frykter slikt, for hver gang jeg går ut av huset her, så forteller jeg gledelig at Audun er min kjæreste og jeg er stolt av vårt forhold. Hver gang jeg reiser til et nytt sted, et nytt land eller treffer nye personer så skal jeg være meg og ingen andre. Jeg vet hva jeg representerer og jeg vet hvem Audun er.

I sommer møtte jeg på en viktig person for en venninne av meg. Han kom bort til meg og åpnet seg ærlig om at han hadde vært veldig skeptisk til at jeg hang med henne. Han hadde sett oss på tv og lest nyheter. Men så fortalte han at min venninne hadde blitt sinna, tatt meg i forsvar og forklart hvem jeg var, hvem Audun var og hva vi står for. Han kunne ta de tankene og meningene sine ett vist sted. Det var svaret han fikk, av henne. Dette fortalte aldri venninnen min til meg. Dette fikk jeg høre fra ham. Han beklaget seg for at han hadde dømt oss så fort og han så nå at jeg var et vanlig og godt menneske. Jeg kjente det stakk litt, men så gikk det fort over - for han var så skjønn og ærlig. Jeg er også veldig forståelsesfull og forklarer gjerne mer i slike settinger. Han ville lytte og det ble en god samtale ut av det. Nå tenker jeg at min venninne, som absolutt ikke har tatt det valget jeg har tatt, ble nesten et "offer" for det jeg daglig lever med. Hun måtte stå til forsvar for mine valg mot fordommer. Men hun tok på seg rollen som en god venninne og forsvarte meg. Av og til tenker folk at jeg er den eneste som kjemper mot at andre skal akseptere oss og mitt valg, men alle rundt meg gjør det bak meg. Jeg blir så rørt. Alle mine venninner som har invitert meg og Audun på bursdager og hytteturer. De har hatt andre venner der, som ikke kjenner oss, men likevel tatt det som en selvfølge at vi skal få lov til å være der og at alle skal være åpne for å bli kjent med oss og ha oss rundt seg.

Nei, jeg er bare så heldig. Så dette innlegget er viktig for meg, for jeg får fortalt dere lesere om min hverdag og det er en hyllest til alle som betyr noe for meg som ordner opp og stiller opp for meg - uansett om jeg er der eller ikke. Venninnene mine og familien min som viser velvilje og ønsker å være en del av vårt liv - uansett hva. For det er virkelig ikke noe jeg eller han kan ta for gitt. Ubetinget kjærlighet kan man forvente av sin egen familie, men ikke av andre. Så jeg er ekstremt stolt av dem rundt meg. Nye venner, som gamle.

Marta Alise

Liker

Kommentarer

hayatiim
hayatiim,
jeg forstår deg godt. Har vært i utallige slike situasjoner selv på bakgrunn av mannen jeg forelsket meg i. Jeg som norsk jente forelsket meg i en tyrkisk muslim, og ble sjokkert over reaksjoner rundt meg. Ikke engang nå, når vi er giftt med to barn, slipper jeg helt unna spørsmål. Forventer å bli dømt som naiv og lettlurt resten av livet. Kjærligheten råder man ikke over. Jeg har lest bloggen din lenge, og jeg heier så på deg og Audun. Det lyser kjærlighet gjennom bildene, og tekstene.
nouw.com/hayatiim
martaalise
martaalise,
Ja, folk er dømmende 😟 Tusen takk for at du leser 😃
nouw.com/martaalise
Helle
,
Kjenner meg igjen i alt du skriver. Er ikke i samme situasjon, men i en vanskelig en... Klem til deg.
martaalise
martaalise,
<3 klem tilbake
nouw.com/martaalise
Tina stangstuen
,
Jeg heier på deg, og Audun det har jeg gjort fra dag 1. Er selv sammen med en som har dreve på med litt av vært, vet åssen du har det ❤️
martaalise
martaalise,
Hei Tina <3 Takk for kommentar! Så søt du er <3 sender deg klemmer.
nouw.com/martaalise