Dommedag - dagen vi fikk 5 års fengsel

Dette blir et litt blandet innlegg... Skulle egentlig ha outfitbilder men vil samtidig fortelle dere om i går.. Tenkte jeg skulle fortelle dere hvordan dagen vår var i går fra start til slutt. Det verste var egentlig dagen før dagen. Jeg var så irritabel og hadde så vondt i magen. Gruet meg veldig til vi skulle få det endelig svaret og ønsket vel egentlig innerst inne at det aldri kom. Men når vi stod opp på selve dagen hadde jeg akseptert det litt og var egentlig veldig klar for å få det overstått.

Vi hadde et ganske tettpakket program og pga det stod vi opp ganske tidlig. Vi startet med å kjøre moren til Audun til tannlegen. (I disse mnd har vi lånt bilen hennes for vår bil befinner seg i ett annet land. Men det er en helt annen historie..) I mellomtiden dro vi å tok litt antreksbilder og det er de dere ser her. Så dro vi på bakeri og spiste frokost for å slå ihjel litt tid og snakke litt sammen. Når vi hadde kjørt svigermor tilbake løp vi rett på trening og der var vi i akkurat 20 minutter! Audun var så opptatt av at han måtte få trent før han fikk dommen, enda klokken sa at vi egentlig ikke rakk det. Det tyder kanskje på at han var veldig nervøs og spent selv.. Men men, jeg ble med selvom jeg ikke hadde lyst. Jeg rakk 16 minutter på mølla og når klokken var kvart på ett kjørte vi hjem igjen. Klokken ett skulle vi ta tv opptak og i dette kvarteret skulle jeg rekke å kjøre hjem, dusje, tørke håret, kle på meg og sminke meg. Når dere ser episoden kommer dere til å se at jeg ikke fikk gjort alt dette. Jeg stilte opp med halvveis sminket tryne og vått hår, men jeg ga faen, for jeg var ganske så fokusert på dommen fremfor hvordan jeg tok meg ut på TV.

Når jeg var i dusjen kom tvfolkene og begynte å rigge til. Tror de intervjuet Audun mens jeg var inne å ordnet meg.. Det tok så lang tid for jeg var så nervøs og klarte ikke å slutte å svette... Men jeg la meg ned på walk in closet mitt på gulvet og prøvde å puste og roe meg ned. Etter 15 minutter gikk jeg ut og satt meg med Audun i sofaen. Advokaten til Audun ringte 10 minutter etterpå og jeg hørte på stemmen hennes at det ikke var en god nyhet. Det knøt seg noe jævlig i magen og jeg ville grine men for å ikke miste ansikt lot jeg være. Vanligvis gir jeg faen i hvem som ser meg grine, men akkurat der så følte jeg en blanding av at det ikke var greit og jeg hadde jo akseptert det + at jeg ikke ville at folk skulle se på meg som en svak person. Det var meg, Audun og to andre menn (kameramannen og programleder) i samme rom og jeg følte meg ikke helt trygg for å vise mitt sanne jeg.. Jeg prøver å fremstå sterk på TV, men dere som følger meg på bloggen vet jo hvordan jeg innerst inne føler meg og er.

Skoene er kjøpt HER forresten.

Etter at vi fikk dommen ble vi intervjuet og reaksjonen vår ble tatt opp på film.. Jeg kjente jeg kokte litt inni meg samtidig som jeg var skuffet. Det er så rar følelse som jeg ikke klarer å forklare helt. Også hadde jeg tusen spørsmål. Skal vi anke? Er Audun veldig lei seg? Hva kan jeg gjøre for å gjøre det bedre for han? Kan vi rømme? Visst han godtar dommen, skal vi da anke? Ja.. Så mange spørsmål, men ingen svar. Etterpå dro tv teamet og vi ble igjen alene. Jeg klemte Audun og han bare "faen altså..." med en veldig såret og trist stemme. Jeg fikk tårer i øynene men prøvde å ikke vise det til han, for jeg ville ikke gjøre det verre for han. Han tenker så utrolig mye på alle andre enn seg selv og jeg vet at det han hater aller mest er når jeg ikke har det bra.

Jeg ringte mamma når Audun pakket og holdt på med andre ting og da klarte jeg ikke å holde tilbake tårene.. Hørte at mamma som var på andre siden av tlf ble veldig lei seg på våre vegne. Samtalen varte ganske lenge og jeg fikk grått ut skikkelig... Etterhvert ble jeg litt sterkere og i bedre humør for da begynte vi å snakke om at 5 år er jo ikke så mye om man tenker at han sitter 2/3 av dommen + at han får komme på overgangsbolig før det. Etter at jeg la på med mamma klemte jeg og Audun i lang tid også bestemte vi oss for å pakke ting i bilen å komme oss av gårde. Vi er hos søsteren til Audun i helgen og de bor 4 timer fra oss, så her blir vi til i morgen også går turen videre til København. Vi har vært med ungene i hele dag og det er akkurat det vi trengte. Positiv og koselig energi som man bare kan få fra barn. Tankene har vært på dommen men det har absolutt hjulpet å være her.

Uff, jeg kommer alltid til å huske denne dagen og det er ingen eksamener eller kjærlighetssorger som kan måle seg med den følelsen jeg sitter inne med. Det er ingen som kan trøste den bort eller fortelle meg at det ordner seg, for det er så lenge til. Men det hjelper veldig at Audun er så positiv og med godt mot som han er, og det hjelper også med all oppmerksomhet vi har fått rundt dette. Jeg kan ikke skjønne at så mange tar seg tid til å sende oss meldinger men vi setter uendelig stor pris på det! Håper dere vil følge oss videre og jeg kommer selvfølgelig ikke til å bare blogge om dette temaet. Noe vil det være, men det vil ikke være en ren "fengselsfrueblogg". Jeg vil prøve å ha bloggen som før med litt rosa/personlig og livsstilsblogg. Samtidig må jeg akseptere at dette er mitt liv og jeg vil så gjerne nå ut til de som trenger det mest, for det er dessverre veldig mange som skammer seg for å være i den situasjonen som vi er i, eller jeg er i. Og skam er det siste jeg føler og kjenner på, jeg er mer lei meg og kunne ønske situasjonen var annerledes. Men sånn er det! Håper jeg får bevist til dere som mener at jeg er sterk at jeg er det og knuse dere andre som påstår at jeg bare er ung og dum. Ha en fin lørdag haters and lovers :-)

Marta Alise

Liker

Kommentarer