Dette skrev jeg egentlig for Aftenposten

Håper dere alle har lest innlegget mitt for Aftenposten. Om du ikke har det, kan du trykke HER. I sted fikk jeg mail fra journalisten jeg har samarbeidet med og hun kunne fortelle meg at saken hadde blitt lest over en halv million ganger + at det var en av 2015 mest leste saker på nett. Er ikke det helt sykt? At mine ord, mine setninger blir lest av så mange? At så mange har tatt seg tiden til å lese akkurat mitt innlegg? Jeg er så takknemlig! Og så glad for at de spurte meg :-D

Fra jeg ble spurt til jeg skrev en tekst tok det en halv uke ca. Jeg synes det var veldig stas, som dere sikkert har skjønt. Det tok ikke lang tid for meg å uttrykke disse følelsene, for det er jo de jeg kjenner på hver dag. Men teksten min som ligger ute nå var ikke den første teksten jeg skrev. Vi måtte gjennom noen utkaster blant annet fordi at vi har anket dommen og da betyr det at dommen ikke er rettskraftig, så de måtte ta vekk der jeg setter spørsmål ved straffeutmålingen blant annet. Og i tillegg så ble teksten min for lang og måtte kortes ned. Men her er i hvertfall det første utkastet som jeg sendte til Aftenposten uten at noen redigerte det;

Kjæresten min skal i fengsel

"Jeg heter Marta, er 23 år gammel, og kjæresten min snart skal i fengsel. Gjennom bloggen min martaalise.blogg.no har jeg vært åpen om hvordan det er å leve med og være forelsket i en mann som lenge har gått og ventet på en rettssak som vi begge har visst sånn noenlunde utfallet av. Jeg har selv aldri gjort noe straffbart og selv om mange støtter meg - og også ham, er det jo også mange andre som dømmer meg nesten like hardt som ham når de først går ut mot Audun. Jeg har derfor en del tanker om hvorvidt folk egentlig vet hvorfor vi har fengsler og hvordan stat og mennesker stiller seg til det allmennpreventive ved avstraffelse, tiden før soning, tilbakeføring til samfunnet etter soning og livet videre. Har mennesker som har gjort straffbare ting som vold eller mer åpenlyst ondskap ikke er del av, rett til å bli elsket, få barn og leve et "vanlig" liv i etterkant? Har man krav på respekt og forståelse selv om man elsker et menneske som har gjort noe straffbart? På en del mennesker som kommenterer høres det nemlig ikke slik ut. Føler til tider å bli betraktet som en av disse som skriver til drapsmenn og gifter seg med livstidsfanger - i alle fall dratt over samme kam.

Historikk

Høsten 2013 ble Audun tatt med et stort parti med cannabis. På den tiden var han ikke kjæresten min, men jeg visste jo godt hvem han var og hans bakgrunn. Et halvt år senere ble vi nærmere kjent, og ikke lenge etterpå ble Vi kjærester og flyttet sammen. Jeg visste hele tiden at Audun gikk og ventet på en rettssak og jeg visste også at det ikke var snakk om samfunnsstraff eller bot. Skøyen-saken regnes som en av de største narkosakene i Norge og derfor kunne vi vente oss minst 3 år i fengsel.

Det som gjorde det lett for meg å forstå var at Audun var så åpen om livet sitt. Han forsøkte aldri å unnskylde seg, men han ga meg en forklaring. Han er ikke som mange andre som har gjort noe galt eller straffbart; han prøvde hverken å bagatellisere det, nekte for det, unnskylde seg eller skylde på andre, og jeg ville at han skulle stå frem med en forklaring på hvorfor akkurat han valgte den veien han hadde gått. Jeg lærte raskt i samtale med Audun at det ligger mye mer enn bare "raske penger og spenning" bak valgene han har tatt. Audun har sittet inne og har hatt god tid til å tenke på både årsak og konsekvenser. Han tok et oppgjør med seg selv og bestemte seg for å tilrettelegge for seg selv og livet utenfor murene. Han begynte på utdanningen sin, men ble fort oppsøkt av miljøet han hadde vanket i. De ville helst ikke miste en de hadde rekruttert da han bare var seksten. Trusler mot ham og familien hans har blitt brukt som pressmiddel.

Ventingen

Audun har ventet på rettssaken siden han ble pågrepet høsten 2013, men sammen har vi ventet siden våren 2014. Og den kom endelig nå i høst. Det var satt av 6 uker til rettssaken, men heldigvis slapp vi unna med bare 4. Det var veldig spesielt å se kjæresten sin på tiltalebenken sammen med advokater og de fem andre tiltalte som var pågrepet i saken. Selvom jeg har vært klar over det hele tiden, så var det litt surrealistisk å sitte der og tenke på at han en dag skal i fengsel. 16 september var siste dag i retten og vi skulle motta dommen 19. oktober. Men vi måtte vente til 23. oktober; noe som var helt forferdelig for oss begge. Å ikke vite - men samtidig vite at det som kommer ikke er noe bra, var helt grusomt. Beskjeden fra helvete kom og det ble 5 år i fengsel for Audun. Dommen er utrolig streng i forhold til hva Audun har gjort, men han har resttid fra forrige dom på 1 år og 4 mnd som gir et stort utslag på denne dommen. "Bare å akseptere", sier vel mange, men det er så hardt for oss andre rundt Audun.

Jeg er pårørende, men jeg har enda ikke fått oppleve eller smake på hvor dårlig eller bra systemet fungerer, sier mange. At jeg ikke kan uttale meg. Jeg som blogger så fritt om dette emnet har kommet i kontakt med rundt førti kvinner som er i samme eller i verre situasjon enn meg. De som har det verst er jo dem med barn, selvsagt. Inntrykket jeg har fått av dem er at kriminalomsorgen kjører over dem totalt og de føler at de blir behandlet ut i fra det faktum at de elsker en som har begått en straffbar handling. "De er jo bare kriminelle tross alt, og fortjener ikke å bli behandlet som mennesker", sier noen at de får i kommentar.

Foreløpig så er jeg selv veldig misfornøyd med at vi måtte vente så utrolig lenge på rettssak, og så er jeg veldig misfornøyd med dommen. Nå har det gått så lang tid og vi kunne kommet i gang med soning for lenge siden. Dersom hensikten med soning av straff er ment å være preventivt mot nye lovbrudd, så burde vel straffen kommet i farvann av handlingen? Det er som barnet som skal straffes når "far kommer hjem". Da har barnet vært snilt i noen timer, men må allikevel ta straffen "kald". Og ingen trenger å minne meg på at Audun ikke er et barn, men at rettsvesenet skal bruke to år på å få utmålt straff og enda lenger på å gi soningsplass, så er jo faren for at folk fortsetter i samme tralten utrolig stor.

I dommen står det at Audun har blitt truet og det er funnet bevis på at han ble presset. De tror på ham, men det har likevel ikke gjort noe utslag i selve straffeutmålingen. Da er spørsmålet mitt, hvorfor ikke? Jeg forstår at mange kan tenke at dette er som å legge skylden over på noen andre, men i Auduns tilfelle er det med trusler og press veldig sentralt og det er bevist for retten at både han og hans nærmeste er blitt utsatt for dette. Om domstolen tror på han skal det vel også taes hensyn til dette i straffeutmålingen. Jeg setter som sagt også spørsmål ved at rettssaken og fengselsstraffen kommer så lang tid etter at lovbruddet er gjort. På to år kan mangt forandre seg og mennesker kan endre helt kurs i livet. Audun er et godt eksempel på dette. Når han nå skal inn og sone blir det ny kontakt med et miljø han har forsøkt å unngå. Jeg har stor tro på Audun at han skal klare dette, men vi har jo alle våre svakheter og fristelser vi lett faller for. Og som kjæresten til Audun vet jeg nå såpass mye om det miljøet til å si at det er nesten helt umulig å komme ut av et slikt liv, selv om jeg selvsagt ikke gir opp håpet. Audun betyr alt for meg og jeg ønsker ikke å svikte ham fordi livet kanskje kunne vært lettere uten dette; det er ham jeg elsker og jeg har bestemt meg for å støtte ham.

Forholdet vårt

Vi to passer sammen som hånd i hanske. Jeg vil si at forholdet vårt er tilnærmet perfekt; lidenskapelig og intenst. Men så er det dette med at vi snart ikke skal få mulighet til å dele livet vårt sammen. Jeg er bevisst at jeg ikke har forutseing til å helt forstå hva det innebærer. Det høres kanskje rart ut, men vi sitter oppå hverandre til alle døgnets tider. Vi trener sammen, spiser sammen, dusjer sammen og sover sammen. Når jeg blogger sitter han ved siden av meg og jobber med sine ting. Vi har vært fra hverandre en gang og det var da han var i Irak i fjor i ti dager. Ellers har det bare vært ett døgn her og der som vi har vært borte fra hverandre. Det er et utrolig fint forhold, noen vil kanskje kalle det usunt siden vi er sammen 24/7. Men vi er ikke bare kjærester, vi er også bestevenner og derfor føles det helt rart å ikke skulle være sammen.

Nå er det så lett å si at vi skal klare det og være sterke, men innerst inne har jeg jo også mine tvil. Jeg håper vi overlever dette, men fem år er lenge. Jeg er fast bestemt i det ene øyeblikket, og så er jeg usikker i det andre. Jeg kunne på en eller annen måte ønske at jeg kunne flytte inn i cellen hans og sone med han. Jeg kunne jo aldri forutse at jeg noen gang skulle måtte gå igjennom noe sånt - ihvertfall ikke i en alder av 23 år, men jeg visste heller ikke at jeg skulle være så lykkelig og så forelsket. Jeg er en veldig ung jente, men jeg har bestemt meg for at dette skal vi klare; dette skal jeg klare. Selvom jeg ikke hadde en anelse at livet mitt skulle bli sånn, så vet jeg at dette er rett for meg.

Mest sannsynlig skal Audun anke denne dommen og vi håper på 4 år. Ett år har mye å si; i hvert fall for oss. Regner med at det blir ett år hvor jeg ikke kan besøke ham like mye, men i mellomtiden får vi bite tennene sammen og skrive masse brev. Jeg er jo godt i gang med bloggen og for meg har det vært terapi å skrive og dele med alle. Mitt mål er jo å nå ut til dem som trenger det mest. Til dem som er i samme situasjon som meg. For meg har det aldri handlet om å skamme meg over vår livssituasjon. Jeg er en veldig åpen person og det føles veldig naturlig for meg å beskrive det jeg føler og hvordan livet er på godt og vondt. Men jeg vet at det er mange der ute som skammer seg, og det synes jeg er trist.

Jeg har jo også fått oppleve utrolig mye hets siden vi kom ut med dette og det forklarer vel hvorfor andre skammer seg så mye. Det er tabubelagt tema som man helst ikke skal snakke om. Og har man meninger rundt emnet som gjerne er litt kontroversielt, så kommer det en drapstrussel eller drittslenging med en gang. Det vondeste jeg kan høre er at Audun fortjener å gå i fengsel. Jeg synes ikke han fortjener det for jeg vet hvilken mann han har blitt nå. Jeg vet hvor mye han har kjempet mot dette livet og jeg vet hva han står for og hvem han er.

Jeg stiller meg ofte mange spørsmål til hvorfor folk er så harde mot hva Audun har gjort. Jeg vil ikke si at cannabis ikke er farlig, for jeg tror at det er inngangsportalen for mange narkomane. Men jeg vet jo at alkohol er minst like farlig, det er ingen som fengsler eller straffeforfølger Vinmonopolet fordi de selger det som ødelegger livet for mange. Jeg har selv en bestefar som har kastet bort hele livet og flere andres, fordi han elsker flasken - hvorfor er dette lovlig og det andre ikke?

Det er mange som forsvarer narkomane og si at de ikke hadde et valg fordi de gjerne hadde en mor som lå på sofaen hele dagen og en far som slo dem. Når man har en sånn oppvekst så er det lett å bli offer for feile valg som ødelegger livet ditt. Men skal man si at dersom en gruppe ikke har et valg, så gjelder det for alle. Selvom Audun ikke er narkoman, så har han jo også tatt feile valg - han har også hatt med seg ting fra oppveksten som har gjort det slik at han som 16-åring valgte å si ja til noen tusenlapper for å smugle fra Spania til Norge. At han ikke brydde seg tilstrekkelig om seg selv til å takke nei.

Jeg har troen på at vi alle har et valg, men at noen har vanskeligere for å gjøre det rette på grunn av ting de har opplevd, særlig om barndommen deres har satt spor av tunge og triste ting. Derfor synes jeg ikke at vi skal dømme før vi vet. Jeg har et veldig godt eksempel i nærmeste familie der et søskenpar er helt totale motsetninger til hverandre. De har begge vokst opp i et vanlig norsk hjem på 70- tallet sammen med en alenemor. Med trygge og gode rammer og mat på bordet. Der har den ene levd livet sitt fult ut, reist, bodd i utlandet, fått barn og tatt utdanning og er en del av samfunnets såkalte maskineri, mens den andre aldri har utført et dagsverk, dro på fest og har egentlig aldri kommet tilbake til edru tilstand. Var det noe i barndommen som rystet den ene og som ikke betød noe for den andre - er vi flinke nok til å forstå? Hvordan kan to genetiske søsken som vokser opp i samme miljø bli totalt forskjellige? Var det ting som den ene opplevde og som ingen så?

Jeg synes det er viktig å nevne at 90 % av all tilbakemelding vi har fått, har vært positiv og det er tydelig for meg at vi alle setter mer og mer pris på åpenhet. Vi har fått utrolig mye støtte, men det er dessverre dem som skriver det som sårer deg mest, som du husker aller best. Selv om jeg får ni fine meldinger, så klarer jeg alltid å tenke lengst på den ene stygge.

Jeg undres mens jeg tenker på mye vondt fra Auduns barndom; ting som burde vært tatt fatt i og som en liten gutt ikke skulle ha opplevd. Samtidig er jeg glad for at Audun er i stand til å vise en slik kjærlighet som han gir til meg hver dag, stor nok til at jeg lett velger ham og et liv som sikkert ikke blir lett, men allikevel verdt å leve. Mange setter nok spørsmål til hvorfor jeg er sammen med Audun, men dem som er som jeg og setter kjærligheten først; de forstår også at jeg styrer mitt liv etter nettopp den. Den vil alltid veie høyest hos meg."

Marta Alise

Liker

Kommentarer