"Det skulle bare mangle. Du er jo en av oss."

I skrivende stund er vi på vei inn til kjære, gamle og fantastiske Oslo. Audun skal på intervju med VG i forbindelse med at han var med på et mislykket livvaktoppdrag i Irak i fjor der mye gikk galt! Det blir nok spennende! Men i den forbindelse har jeg hevet meg på for å få treffe et par av mine venninner og besøke kjære Oslo. ÅH, som jeg har savnet den byen. Den byen ga meg så utrolig mye!! De fleste av mine nærmeste venner som jeg fikk gjennom studietiden min bor i Oslo ennå, og mange ganger tenker jeg hvor leit det er at jeg aldri får sett dem. Jeg er i lille Arendal uten noen venninner. Mine bestevenner her er mine skjønne svigerforeldre som tar veldig godt vare på meg. Men jeg skulle gjerne hatt noen av klassevenninnene og skolevenninnene mine og gamle kollegaer her. Siden jeg er så sjelden i Oslo så har jeg et trangt program i dag, for å rekke å treffe alle. Så viktigst av alt; jeg må få treffe min kjære lillesøster Mariela som bor alene i hovedstaden. Hun er den jeg ser mest av alle mine bestevenninner, men hun er også den jeg savner mest. Planen er å være med henne på lunch og brasiliansk voksing, et overraskelsebesøk på Ullevål, treffe Malin for kaffedate, være litt med Naima i tre-tiden og så middag hos jentene i klassen klokken fem. Puuh... Skulle gjerne rukket og vært med ett par andre også. Men jeg får ta meg en tur oppover snart igjen.

Det skal bli godt å få oppdatert alle jentene om den gale verden Audun og jeg lever i på Sørlandet, og ikke minst få en oppdatering fra deres travle liv i Oslo. Det er så rart fra å gå å være med på alt som hendte og vite alt om alle, til å nesten ikke være tilgjengelig eller med på noe. Jentekvelder, fylla torsdager på Hvelvet og kaffetreff i sentrum. Da jeg bodde i Oslo bodde jeg tre stopp unna sentralbanestasjonen, jeg kunne gå i ti minutter og så var jeg i sentrum. Venninner kunne ringe meg for å treffes, og på neste halvtimen var jeg der. Jeg jobbet hver torsdag på Oslo City på Change til klokken ti, og rett etterpå bar det hen på Hvelvet hvor vi møtte klassekamerater og andre fra skolen for en hyggelig og gal natt. Herregud, så gøy det var! Jentene i klassen og jentene på jobben arrangerte så ofte kosekvelder eller vorspiel hvor jeg alltid ble inkludert, og jeg var med så ofte jeg kunne. Akkurat det, savner jeg aller mest. Å være en del av dem. Å være en del av Oslo-livet.

For noen dager siden åpnet jeg en invitasjon til hyttetur i april, som mine klassevenninner arrangerer. Jeg ble veldig overrasket og så sinnssykt glad for at jeg ble tenkt på, at jeg ble inkludert. Jeg har jo ikke akkurat vært tilstede det siste året. Jeg har jo vært i Arendal og prioritert kjærestelivet. Jeg fortalte venninnen min som hadde sendt invitasjon at jeg satt veldig pris på det, og at jeg har så lyst til å være med. Svaret jeg fikk var: "Det skulle bare mangle. Du er jo en av oss." Jeg ble så rørt.

Det fikk meg til å tenke; jeg har ikke vært den beste vennen jeg kan være. Jeg kan så mye mer. Jeg var så mye mer. I dag skal jeg prøve å gjøre opp for noe av tiden jeg ikke har vært tilstede. Venner er så sinnssykt viktig. Og venninner har alltid vært veldig viktig og meningsfylt for meg. Jeg må ikke glemme hvem jeg er selv om jeg har fått meg kjæreste. Problemet mitt; jeg elsker å være med kjæresten min. Men jeg elsker også å være med venninnene mine. De betyr så utrolig mye for meg.

Marta Alise

Liker

Kommentarer