Det blir ikke bedre når man blir voksen - det blir verre!

Som liten tenkte jeg alltid at ting kom til å være SÅ mye lettere når jeg ble voksen. Når jeg ble voksen kom jeg til å slippe å gjøre lekser, grue meg til prøver eller bli tvunget til å løpe runder rundt på en stadion for at noen skulle sjekke kondisen min. Når jeg ble voksen skulle jeg også slippe at noen bestemte innetider og leggetider. Jeg hadde en slags fantasi om at voksenlivet kom til å bli helt fantastisk reise hvor jeg skulle være min egen sjef og ikke ha noen bekymringer. Om jeg ville ha iskrem til middag så kunne jeg det og ingen lærere i hele verden kunne plutselig overraske meg med en idiot-prøve tidlig på morgenen eller bestemme at jeg skulle pugge ting jeg visste jeg aldri kom til å få bruk for...

2011

Men så kom sjokket. Først når jeg flyttet ut som 19 åring og skjønte hvor mye mat koster. 500 kr i mat? Hva faen? Jeg kunne få en veldig fin kjole for det. Husker jeg tenkte det hver gang jeg dro kortet i kassen.. "Kunne kjøpt en fin kåpe..", "kunne kjøpt de røde skoene jeg så på i går..." osv. Å bruke penger på mat var helt grusomt...

Også når studiene startet og alle var så mye mer moden enn meg. Jeg måtte spørre mamma for jeg turte ikke alltid å rekke opp hånden i klassen. Følte meg så dum. Der satt jeg, hadde nettopp fylt 19 år og alle i klassen var 24 +++. Og om noen var yngre, så følte jeg likevel at de var så mye mer klar for å studere enn meg. Hver høst og hver vår i 3 år gikk jeg å bekymret meg for at jeg ikke skulle klare eksamen og innleveringer. Hver sommer bekymret jeg meg for at jeg ikke skulle ha råd til å reise på ferie. Alt løste seg og jeg bekymret meg forgjeves egentlig, men poenget er at det ikke var et bekymringsløst liv som jeg hadde sett for meg.

2014

Når jeg ble ferdig med studiene fikk jeg smellen om at bacheloroppgaven vår ikke var gyldig lengre. Så da gikk jeg høsten etter studiene var ferdig - å bekymret meg for at jeg måtte skrive hele bacheloroppgaven min på nytt.. I tillegg til dette kom bekymringer over flytting til Arendal, hva som skulle skje med min leilighet + at vi gikk å ventet på svar fra når rettssaken skulle starte. Vi var sikker på at det ble i 2014 siden dette med Audun hadde skjedd året før.. Men vi skulle bare visst...

(Marta 13 år og Marta 5 år)

2015

Det blir feil å si at jeg startet å bekymre meg for rettssak og alt som fulgte med, i 2015. Det startet allerede når vi ble sammen året før men dette året bekymret jeg meg ekstra og jeg husker jeg tenkte på de teite tankene jeg hadde hatt når jeg var liten. Jeg kunne seriøst byttet den følelsen jeg hadde i 2015 med 100 eksamener eller tentamener - som jeg hatet når jeg var yngre.. Vi fikk vite at rettssaken kom opp rundt august dette året og det var SÅ jævlig. Bekymringer X 100! Regninger, prøver, oppkjøring, tester, drama - ALT var bedre enn tanken på den jævla rettssaken. Hva faen tenkte jeg på når jeg var liten? Voksen = bekymringsløst liv? No, no, no! Også ble hele året toppet med dommen vi fikk.

2016

Livet ble litt verre i 2016 før det plutselig ble mye bedre når vi fikk ny dom! Men forsatt sitter jeg med bekymringer.. Og det er selvfølgelig innkallingen. Jeg sverger; jeg går 4-5 ganger i postkassen hver dag! Av og til går jeg på kvelden selv om jeg VET at postmannen ikke kommer på det tidspunktet.. Jeg sitter ofte å tenker på "fantasiene" jeg hadde om å bli voksen og jeg bare rister på hodet og ler litt av meg selv. Jeg vet at livet kunne vært enklere om jeg hadde tatt de og de valgene, men da hadde det vært noe annet, ikke sant? Jeg tviler på at noen kan med hånden på hjertet si at alt er plettfritt? Og om det er slik får dere ikke lov å kommentere! HAHA! Voksenlivet er faen meg ikke lett.. Hadde jeg hatt ett ønske så hadde jeg villet dra tilbake til den rosa sengen hos mammaen min hvor jeg måtte være inne til 22.00 og lese til prøver og gjøre lekser slik som alle andre barna... Det hadde passet meg veldig fint nå... Jeg hadde dratt tilbake og fortalt meg selv at jeg måtte nyte tiden som barn/ungdom litt mer og at bekymringene bare blir større og større... Og at en tentamen er ikke verdens undergang.. Det er bare en drittsmule i livet ditt..

​(Aner ikke hvor gammel jeg var her men jeg vet i hvertfall at jeg gikk på barneskolen og at de største bekymringene mine var om jeg fikk nugatti på skiven eller ei..)

Marta Alise

Liker

Kommentarer

Helene
,
Barndommen var egentlig bekymringsløs selvom man ikke tenkte det dær og da haha, utrolig søt du var som liten <3
martaalise
martaalise,
Vet, kunne ønske vi fikk innblikk i hvordan det var å være voksen en liten stund.. Da hadde vi satt mer pris på å være barn..
nouw.com/martaalise
Rita
,
Ett av de bedre innlegget til nå! Love it💋
martaalise
martaalise,
haha, synes du virkelig det! 😃 så grei du er <3
nouw.com/martaalise