derfor er ikke vi venner

Hadde det vært opp til meg, så hadde vi vært venner, kanskje bestevenner - men pga <<han>> så kan vi ikke være det. Alle velger hvordan livet skal leves. Alle velger også hvordan man skal behandle andre mennesker. Men jeg synes det er vanskelig å bli nær noen som gjør så mye som jeg er veldig i mot. Det er vanskelig å ikke dømme, og det er vanskelig å akseptere. Derfor er min løsning å bare trekke meg unna. For jeg takler ikke å være falsk. Og jeg takler ikke å være der, når jeg egentlig ikke er der.

Jeg skal fortelle dere litt mer detaljert, så dere skjønner hva teksten handler om... En som står meg veldig nært har en kompis som han har kjent så og si hele livet. De er gode venner og han kompisen er en veldig kul fyr utad. En som de fleste liker.. Men, så er han sammen med en dame som han ikke er så grei mot. Jeg ble fortalt om denne damen om igjen og om igjen, at jeg måtte treffe henne! Vi var så like! Og vi kom til å bli bestevenner. Men samtidig som jeg fikk høre alt det fine om henne, så fikk jeg høre hvor stygt mannen hennes behandlet henne. Jeg skal ikke gå innpå detaljer. Men det er ikke noe som er tilgivelig og enkelt å glemme. På grunn av dette ville jeg ikke møte henne. For jeg var redd de hadde rett. Jeg var redd jeg kom til å like henne, bli glad i henne og så kom vi til å komme i en situasjon der hun betror seg til meg og omvendt. Jeg så for meg at jeg kom til å sitte der og late som jeg ikke visste. Som at det hun fortalte var noe nytt for meg, når sannheten egentlig var at jeg visste alt. Men, likevel gikk jeg med på å møte henne. Og jada, vi klikket med en gang. Hun var så skjønn, morsom og åpen. En person man bare faller for med en gang. Og jeg kjente jeg ble lei meg. For jeg visste at vi to, kunne ikke være venninner. Skulle vi blitt det, måtte jeg vært falsk, ikke sagt noe og bare spilt en annen person. Og det er ikke meg.

Allerede første gangen vi var sammen fortalte hun meg den dårlige behandlingen hun fikk av mannen sin. Men hun sa det var over. Og jeg satt der.. På badekaret mens hun stelte seg og jeg bare jattet med... Jeg visste at det ikke var over og jeg visste mye mer enn hun tydeligvis. Det gjorde så vondt, men alternativet om å si noe, hadde jeg ikke. For da hadde jeg brutt det andre vennskapet - som er mellom mannen hennes og en som står meg veldig nær. Etter dette har jeg ikke villet treffe henne. Jeg synes det er sykt kjipt, for jeg ble veldig fort glad i henne og jeg vet at hun hadde vært en god venninne for meg. All styrke til henne som har holdt ut.. Men jeg klarer ikke å stå å se på. Jeg skulle gjerne vært der for henne, men jeg er så lite enig i å bli i et forhold som er så usunt og så dårlig. Jeg takler heller ikke å sitte å smile, når jeg egentlig burde fortalt henne hvordan han er bak hennes rygg..