de verste dagene i mitt liv

Hei dere. Denne uken har absolutt ikke vært noe bra. Men den verste dagen av de alle, var i går. Håper i hvertfall at det var den verste. For om vi er på bunn nå, så kan det bare gå oppover.

Audun kom inn på besøksrommet i går. Tynn, helt sunket inn i ansiktet, bleik, med ringer under øynene. Han var helt dehydrert. Han har ikke villet spise eller drikke i 8 døgn. Hans protest på hvordan han blir behandlet der og at de fortsatt ikke har sendt han videre. Det var ingenting i hele verden han ville, enn å bli i Arendal for at det skulle være lett for oss å besøke han. Men når det er så mye mistrivsel, så er det beste å dra ett annet sted. Jeg besøker han om han så er i Kautokeino. De har flyttet han fra cellen sin inn på isolasjon. Han har ikke vært ute, ikke dusjet, ikke vært med andre heller. For en helvetes uke!!! Og nei, det er ingen som bryr seg av de som kan gjøre noe.

Synet som møtte meg i går var helt grusomt. Han kom inn med en hvit tskjorte, grå joggebukse og flipflops. Han så syk ut. Han klarte så vidt å snakke for han var så dehydrert. Det var så vondt å se på han. Blikket hans var som om det skulle vært en annen person som så på meg. Jeg kjente han ikke igjen. Heldigvis fikk vi i han litt vann og han lovet oss at han skulle begynne å spise. Den kampen han ønsker mot systemet, kan han ikke ta nå. Den får han/vi spare til han kommer seg på beina og ut av fengsel - om de noensinne slipper tak i han da. Akkurat nå føles det som en evig kamp og noe som aldri tar slutt.

Det har gått nesten smertefritt siden han begynte i juni og vi har klart oss fint. Når han har det bra der inne og trives, så er det mye lettere å fungere på utsiden. Tiden går og jeg finner på ting. Men nå, føler jeg at tiden står stille og at det er uoverkommelig det vi har foran oss. Dagene som har vært og dagene som kommer er så mørke og så vonde. Jeg håper ingen av dere må oppleve noe slikt i fremtiden. Det å se, det du elsker mest av alt, ha det så vondt. Uff, nei. Man får virkelig perspektiv på livet og ser hva som faktisk er viktig. Blogg, problemer, ting, mat, trening - alt jeg vanligvis tenker på og bruker tid på - betyr plutselig ingenting. Det eneste jeg bryr meg om nå, er at Audun skal komme tilbake. Jeg vil ha min sterke, friske og gode Audun <3 Ringte inn i dag og han har spist. Så glad for at han holdt løftet sitt, jeg vet det krevde mye fra Audun.

Det er helt sykt, at i et så bra land som Norge - kan slike ting forekomme. Og ingen gjør noe. Ikke vet jeg hva jeg skal gjøre heller. Men dere som har fulgt meg på snap og oppmuntret meg til å skrive om det, har hjulpet meg mye. Audun kan ikke blogge og fortelle, men jeg kan fortelle dere min opplevelse av hvordan alt har vært. Om noen har erfaringer med noe lignende, så gjerne ta kontakt. Legger med adressen til Audun siden veldig mange har spurt etter den. Han svarer alle :-) TUSEN TAKK for at dere er tålmodige med meg, skriver og støtter oss! Dere betyr så mye!

Adresse: Audun Garthe, Parkveien 5, 4838 Arendal

Marta Alise

Liker