Da har jeg vitnet og slik gikk det...

Ingen tidlig oppdatering på meg i dag.. Men takk for at dere er innom likevel!❤ Jeg har akkurat vitnet, og med akkurat, mener jeg for 15 min siden. Det var helt sinnssykt skummelt og jeg skalv når jeg skulle fortelle navnet mitt, alder og love at jeg skulle snakke sannferdig. Tror alle merket at jeg var nervøs. Gikk litt over når jeg fikk satt meg ned i stolen og advokaten til Audun stilte meg spørsmål.

Jeg er så lettet for at det er overstått men som alltid så følte jeg ikke at jeg gjorde det godt nok. Det gikk bra altså, men jeg føler at jeg kunne gjort og sagt mye mer. Jeg hadde forberedt meg litt, men ikke godt nok - jeg var livredd for at det skulle høres ut som et manus.

Min rolle i vitneboksen var egentlig bare å fortelle hvordan Audun har forandret seg siden vi ble kjent i 2011-2012 og frem til i dag og om vårt liv fra 2014 til nå. Audun er jo veldig vanlig, som dere sikkert har fått med dere her på bloggen. Og det var viktig for meg å få frem. Det var også viktig for meg å få frem at han har allerede gått gjennom en del av rehabiliteringen (som er halve meningen med å sone) og hvor langt han har kommet med tanke på jobb, avstand fra tidligere miljø, kommet nærmere familie og " vanlige" venner og hvor motivert han er til å leve normalt. Han har tross alt klart seg i snart 3 år.. Det var hardt å snakke om det og jeg gjorde alt for å holde tårene tilbake. Det klarte jeg heldigvis selv om jeg gråt og skreik inni meg..

Jeg vet at mine minutter i boksen ikke fikser alt men likevel følte jeg det presset om at jeg kunne lett drite meg ut eller glemme å få med noe viktig. Og dette er ikke bare Auduns fremtid, men min og vår.. Jeg håper og ber om at jeg gjorde en liten forskjell..