Det begynner å bli noen personligheter som har fått sitt eget innlegg her på bloggen min. Den siste blir Cheyenne, som tok meg med storm siste uken min i Mexico. Jeg skulle pakke til Oslo for noen dager siden, og da fant jeg denne fine lappen som jeg aldri kommer til å glemme. Tårene spratt selvfølgelig ut og nå savner jeg henne enda mer. Siste dagen min brukte hun hele torsdagskvelden på å hjelpe meg å pakke. Hun kom innpå rommet mitt og så hvor dårlig jeg lå ann også sa hun bare "Marta, dette går ikke!". Haha. Så tok hun alt utav og begynte å brette klærne min. Først laget hun faktisk en liste over ting som måtte gjøre. Ta pose rundt skoene, sortere klærne, ta mål av kofferten?? Haha. Hun var så morsom, men denne jobben tok hun dønn seriøs. Jeg og mine 42 kg med klær skulle hjem til Norge. Og slik var hun. Hun brydde seg om alt som hadde med meg og gjøre. Siste uken hang vi sammen hele tiden, jeg, Cheyenne og Maria som var fra Puebla i Mexico. Cheyenne var fra Australia og snakket en utrolig fin engelsk. Av og til synes jeg det ble vanskelig å høre på, for hun snakket en intellektuell engelsk, om dere skjønner hva jeg mener? Men jeg ble god av å være rundt henne. Hun var den smarteste i huset og den som alltid var med på noe. Når alle de andre var slitne og bare ville slappe av med røyken, så ble hun med meg å finne på ting. Det var også slik vi ble kjent. Hun kom på dagen, på en søndag - min siste søndag. Hele huset var i Holbox og kom ikke hjem før søndagskveld. Så da hadde hun vært i huset hele dagen alene og ventet på oss. Hun hadde sikkert mange forventninger og grudde seg til å møte alle på en gang. Hun hadde også hatt en utrolig lang tur fra Australia. Men det folk presterer å gjøre når vi kommer hjem fra Holbox, er å gå å legge seg. Klokken var ikke 2100 en gang. De tok med seg maten opp og gikk å la seg. Jeg var supergira på å gå på søndagsmarked, så jeg stresset litt med å få tingene mine inn i huset pga tiden. Alle i bilen jeg hadde kjørt med hjem sa det ikke var vits å dra dit, for alle bodene kom til å være stengt når jeg kom frem, men jeg måtte bare få det med meg.
Jeg gikk inn med tingene mine i huset, gikk rett forbi henne, tok mat og satt meg ned med henne. Så sa jeg "hei, jeg er Marta". I det hun så at jeg satt meg ned ved siden av henne og snakket med henne, så lyste hun opp. Vi snakket litt, også sa jeg at jeg måtte gå, for å rekke marked. Hun bare kastet seg på "kan jeg plis få være med?" - "ja, klart du kan!" - svarer jeg. Jeg tok forgitt at ingen ville siden det snart var stengt. Hun hadde også vært på lang reise og sa hun var sliten, men neida - hun skulle være med!
Når vi kom frem til Mérida sentrum var bodene i ferd med å stenge, noen drev å pakket ned allerede og jeg så flere steder der det hadde stått boder. Var bare noe rester igjen. Så de andre hadde rett. Men selv om jeg ikke fikk oppleve et ordentlig søndagsmarked, så var det likevel verdt det. For det var denne kvelden jeg ble skikkelig kjent med Cheyenne. Hun hadde vokst opp i Filepinnene og kommet til Australia når hun var liten. Hun var lærer og hadde en kjæreste. Jeg måtte bare spørre henne "du må ha gått veldig mye skole? For engelsken din er så perfekt?!". Det synes hun var morsomt, men ja, hun hadde gått mye skole og var veldig opptatt av språk og at det skulle være korrekt. Jeg elsket det!
