Forrige fredag hadde vi en liten avslutningsfest for skjønne Mitra som skal flytte fra oss. En venninne minus for min del altså. Og det suger! Jeg hater at hun ikke skal bo her lenger. Vi har hengt hver sommer som erteris og hatt utallige kosekvelder hos hverandre og ravet på byen etter et glass for mye. Vi har hatt det gøy! Vi har ledd sammen, grått sammen, delt hemmeligheter. Vi har vært der for hverandre 100 % fra start til slutt. Og nå er hun plutselig borte. Det blir så rart og vondt å ikke ha henne 5 min unna meg.

Vi hadde en skikkelig fin jentekveld for henne med muffins, hennes favorittvin og taco <3 På slutten ble det litt grining faktisk. Haha. Fordi jeg er oppriktig lei meg for at hun skal flytte. Det er så typisk nå som jeg er tilbake i Arendal.. Så drar hun. Jeg kommer til å savne henne så mye.

Jeg er veldig glad på hennes vegne og jeg tror hun kommer til å få det veldig spennende i ny by. Jeg prøver å tenke sånn i hvertfall. Prøver å tenke hvor flott det er for henne. Men så snart jeg får tankene over på meg selv så synes jeg det bare er trist. Hun er en av de flotteste personene jeg har blitt kjent med i voksen alder. Jeg trodde aldri at jeg skulle være så heldig: Jeg fikk to i én etter at jeg ble kjent med Samira. Først ble jeg god venn med henne, også introduserte hun meg for hennes søster, som da er Mitra. De to har tatt meg inn som en av de og jeg kan ikke tro at vi ikke skal ha flere spontane jentekvelder hos en av oss lenger. For er det noe vi tre kan, så er det å kose oss <3 Og nå mangler vi en... Ahh. Det kommer til å ta lang tid før jeg kommer over dette. Venninnene mine som jeg er og har vært mye med etter at Audun dro inn, har hatt en veldig spesiell og viktig rolle i livet mitt. Og Mitra har vært eksepsjonell på dager der jeg har vært lei meg eller ikke helt har vært meg selv. Hun er med på alt, volleyball i tre timer på stranden, lange kvelder på byen, sushi i byen. Alt. Ahhh.. Jeg har litt kjærlighetssorg nå.

Det har blitt veldig virkelig at jeg nå igjen bor i leiligheten vår. Alene. Jeg har klart ett år før og nå skal jeg begi meg ut på å stå opp og legge meg i denne leiligheten på nytt. Alene. Hele denne leiligheten har Auduns merker på seg. Hvert eneste rom, hver eneste ting. Vi har skapt liv i denne leiligheten sammen. Møbel for møbel, rom for rom.

Sengen er selvfølgelig der vi har flest romantiske minner. Uten å nevne det mest åpenbare som vi har delt der, har vi også delt mange gode, lange samtaler, irriterende krangler, tårer og det beste jeg vet: hodet mitt på brystet hans. Sengen får meg til å tenke på alle de morgenene han vekket meg med kyss eller frokost på sengen. For om jeg skulle beskrevet Audun som kjæreste, så er det at han er en skjønn, gammeldags romantiker. På de tre årene og fem månedene vi bodde sammen, delte vi nesten hver dusj sammen. Hete, lange dusjer der vi ofte var helt inntil hverandre eller der vi kranglet om temperaturen på vannet. Jeg ville ha det varmt, han ville ha det kaldt. Jeg vant som oftest.

I vår lille stue var vi som to barn. Vi elsket serier og filmer, men vi foretrakk å spille Supermario til langt på natt. Tapte jeg, lo han og gjorde narr av meg. Det var som om vi gikk på ungdomsskolen og ertet den vi var forelsket i. På sofaen satt ofte Audun og ventet spent på maten jeg laget til han. Åh, som jeg savner å lage mat til han! Han er den som har motivert meg og lært meg å trives på kjøkkenet. Han spiste alt. Uansett hvor godt det var.

Jeg kan nevne i en evighet om alle ting i leiligheten som minner meg om han. Barkrakkene som vi malte sammen. Som jeg ville ha svart, men som han egentlig ville ha i trefargen de kom i. Skjortene som jeg pleide å stryke til han som fortsatt henger i walk in closet. Nattbordet hans med hans favorittbok. Gurkemeien i skapet som han hadde ambisjoner om at jeg skulle få i meg hver dag. Og ikke minst; vår store dobbeldyne som vi fikk til jul fordi vi måtte sove helt tett inntil hverandre hver natt.

Det er så rart, men fantastisk fint at vi har klart å skape så mange minner på så lite areal.

Nå skal dere få høre en liten historie. Første gang jeg så Audun gråte, var på dette markedet. Vi gikk gjennom flere gater og hadde det så hyggelig. Plutselig hører han panfløyte og prøver å finne hvor den nydelige musikken kommer fra. Vi finner indianeren som står og spiller på panfløyten. Vi står og hører på og på Audun renner det ned tårer. Det var første gang jeg så han gråte. Første gang jeg så han sårbar. Audun kjøpte to cder fra musikeren og la noen mynter i esken hans. Etterpå tørket jeg tårene på kinnet til Audun og spurte han om han gråt fordi det var vakker musikk. Da fortalte Audun at hans bestevenn fra barndommen elsket indianere og panfløyte. Denne bestevennen er gåt bort og som jeg har blitt fortalt, tok han det valget selv. Veldig trist og jeg vet at Audun bruker mye tid på å tenke på han.

Det var et så fint og trist øyeblikk som jeg fikk dele med Audun. Dette var sommeren 2014 og jeg hadde kjent Audun i bare 3 mnd. Vi var på vår andre ferietur og denne dagen i Sineu betydde mye for både meg og han. Han delte noe så personlig og sårbart og jeg fikk for første gang se at den store muskuløse bjørnen, egentlig bare er en stor og herlig bamse <3 Jeg var forelsket i Audun, men jeg ble enda mer forelsket da han lot seg selv vise en sånn side foran meg. Ofte skal han imponere og vise muskler og vise seg sterk for meg. At ingenting kan bryte han ned og at han skal beskytte meg, men han har også et hjertet og masse følelser <3 Skjønne Audun. Det er sånne episoder som dette, som får meg til å føle at vi er så intime og nære hverandre.