Det har blitt veldig virkelig at jeg nå igjen bor i leiligheten vår. Alene. Jeg har klart ett år før og nå skal jeg begi meg ut på å stå opp og legge meg i denne leiligheten på nytt. Alene. Hele denne leiligheten har Auduns merker på seg. Hvert eneste rom, hver eneste ting. Vi har skapt liv i denne leiligheten sammen. Møbel for møbel, rom for rom.

Sengen er selvfølgelig der vi har flest romantiske minner. Uten å nevne det mest åpenbare som vi har delt der, har vi også delt mange gode, lange samtaler, irriterende krangler, tårer og det beste jeg vet: hodet mitt på brystet hans. Sengen får meg til å tenke på alle de morgenene han vekket meg med kyss eller frokost på sengen. For om jeg skulle beskrevet Audun som kjæreste, så er det at han er en skjønn, gammeldags romantiker. På de tre årene og fem månedene vi bodde sammen, delte vi nesten hver dusj sammen. Hete, lange dusjer der vi ofte var helt inntil hverandre eller der vi kranglet om temperaturen på vannet. Jeg ville ha det varmt, han ville ha det kaldt. Jeg vant som oftest.

I vår lille stue var vi som to barn. Vi elsket serier og filmer, men vi foretrakk å spille Supermario til langt på natt. Tapte jeg, lo han og gjorde narr av meg. Det var som om vi gikk på ungdomsskolen og ertet den vi var forelsket i. På sofaen satt ofte Audun og ventet spent på maten jeg laget til han. Åh, som jeg savner å lage mat til han! Han er den som har motivert meg og lært meg å trives på kjøkkenet. Han spiste alt. Uansett hvor godt det var.

Jeg kan nevne i en evighet om alle ting i leiligheten som minner meg om han. Barkrakkene som vi malte sammen. Som jeg ville ha svart, men som han egentlig ville ha i trefargen de kom i. Skjortene som jeg pleide å stryke til han som fortsatt henger i walk in closet. Nattbordet hans med hans favorittbok. Gurkemeien i skapet som han hadde ambisjoner om at jeg skulle få i meg hver dag. Og ikke minst; vår store dobbeldyne som vi fikk til jul fordi vi måtte sove helt tett inntil hverandre hver natt.

Det er så rart, men fantastisk fint at vi har klart å skape så mange minner på så lite areal.

Åh herregud! Jeg kan ikke tro det! Jeg har det villeste å fortelle dere. Haha. Det er helt sykt! Brevet mitt fra Saint Maxime KOM FRAM til Audun. Jeg kan ikke tro det! Jeg mistet det på gaten i Marseille. Jeg og mamma leitet etter det i gatene, men det var sterk vind.. Jeg kjøpte et nytt postkort fra Marseille og fortalte dette i det nye brevet.. Også har noen funnet det og postet det. Er det ikke sykt? Ahh. Jeg har en fransk engel i Marseille <3

Jeg skrev noe helt annet på det nye postkortet og sa til mamma at jeg hadde troen på at noen kom til å poste det. Grunner til at jeg trodde dette: 1. Franskmenn er romantiske og jeg skrev: Je t´aime. 2. Jeg la på et frimerke. 3. Jeg hadde et håp.

Ahh! Det var helt fantastisk når Audun sa: "Tusen takk for de to postkortene fra Frankrike." Det er så sykt!! Ahhh!!! Nå har jeg endret synet på franskmenn for en lang stund! Haha!

Legger ved det nye postkortet jeg kjøpte i Marseille...

Ahh.. På mandag ringer Audun meg alltid. For da er det ny uke, og han får nye ringeminutter. Vi skulle være såååå flinke denne uken; vi skulle nemlig spare. Så vi snakket kun i 11 minutter. Noe som er sykt vanskelig når det er nesten én uke siden sist. Normalt bruker vi alt opp med en gang fordi vi har så mye å fortelle hverandre også er tiden plutselig brukt opp. Minuttene går så fort unna og det er så vanskelig å ha det lille hver uke å snakke sammen. Spesielt når jeg er på reise og ikke kan besøke han. Da er de få minuttene vi får per uke, NADA!

Men ja, vi skulle spare de resterende minuttene. 9 minutter hadde vi igjen. På mandag avtalte vi at han skulle ringe meg torsdag. Så da ringte han meg torsdag... Og det ble hele tre ring før jeg tok tlf for jeg hadde den på "ikke forstyrr"-knappen, som vanlig. Haha. Men da jeg ble obs på det, tok jeg opp tlf og stirret på den helt til han ringte.. Vi rakk å si "hei, savner deg og hvordan går det" før det ble brutt. Ahhhh. Og siden har han ikke ringt opp igjen. Så jeg aner ikke hva det kan være. For man får varsel om ringeminuttene er brukt opp og han hadde sagt i fra om han ikke hadde flere penger igjen. Slike ting som dette, har skjedd så mange ganger. Jeg kan gå å glede meg til å høre fra han kjeeempe lenge, sånn alt fra tre-fire dager til en hel uke, også blir det ingenting. Ahh. Jeg er så dritlei dette livet! Gleder meg til ingen andre bestemmer hvor mye vi skal prate sammen. Og mest av alt gleder jeg meg til å reise med Audun. For det var dette det skulle handle om i dag.

Det er alltid kjekt å reise. Siden Audun dro inn har jeg vært i syden med søsteren min Melisa, sydenturer med venninner, jeg har reist alene til Mexico i 5 uker, jeg har vært på sydenturer med mamma, weekendturer med venninner både til Aalborg og London.. Jeg har ikke latt være å reise bare fordi vi er fra hverandre. Jeg har hatt mange reiser hvert år - slik som jeg hadde før jeg traff Audun. For jeg må fortsette å leve mitt liv og gjøre ting som gjør meg glad. På den måten presterer jeg bedre som kjæreste og kan være der for han 100 %. Om jeg ikke hadde reist, om jeg hadde latt være å gjøre noe som jeg elsker, så hadde det kanskje ikke gått så bra mellom oss.

Men selv hvor kjekt og gøy jeg har hatt det, selv hvor mye nytt jeg har opplevd - skjønne mennesker fra alle verdens kroker, eksotisk mat og badet i deilige bukter langs Mexico Gulfen - ingenting slår å reise med Audun. Jeg har det utrolig kjekt med både venner og familie på tur, men det er fortsatt et lite tomrom der som kun Audun kan fylle.. Å reise med kjæresten min er magisk! Det er bare noe ved han. Han er bare gøy, morsom og sykt fin å se på.

Ahh.. Nå savner jeg det skikkelig. Vet ikke hvor lurt det var av meg å starte på dette innlegget. Blir litt rotete. Haaa..

Når Audun er på tur med meg så er han ekstra beskyttende. Han passer på hvert steg jeg tar. Om vi er på shopping på kveldene og jeg går inn i en annen butikk, så har han ett øye på meg hele tiden. Går en fremmed bort til meg, og da spesielt menn, så er Audun rett bak med en gang. Skriker noen noe til meg, skriker Audun tilbake. Han holder meg i hånden og holder rundt meg - får meg til å føle meg så trygg. Når vi har vært i arabiske land, og selgere har blitt innpåslitne så kommer han med en gang. Han vet at jeg er litt lost i en slik situasjon og Audun er knallhard. Et nei er et nei.

Når vi er ute og spiser sammen, åpner han alltid døren, og han lar meg gå inn først. (Dette gjør han jo på restaurant hjemme også.. Men siden vi går ut mer i syden, blir det til en "syden-ting".) Han drar ut stolen til meg og setter seg når jeg har satt meg. Han er SÅ romantisk og litt gammeldags. På en fin og koselig måte. På mange måter har han fått en veldig spansk oppdragelse. Jeg elsker det! I begynnelsen av vårt forhold, tenkte jeg at dette gjør menn i starten for å sikre seg at jenten blir forelsket og betatt. Men... Han har aldri sluttet med å være en gentlemen.

Det er så mange ting jeg kunne nevnt som jeg savner.. Men for eksempel når vi er på stranden... Ligger jeg på solsengen og svetter, går han og henter iskaldt vann til meg. Gjerne en is. Han oppvarter meg fra jeg legger meg ned. Det er så fint! Sovner han på solsengen, blir jeg så inspirert til å gjøre det samme. Så da fikser jeg slik at jeg har mat og drikke klart til han våkner. Og han elsker corona eller sol med lime i. Meksikansk øl er hans favoritt <3

Han lar meg alltid få den beste plassen. Selv om jeg ikke bryr meg. Så sier han "sitt deg der, der er det bedre utsikt." Eller, "sitt deg der, der er det mer vind". Så skjønn <3

Og om vi er med mange andre folk, så må jeg dele Audun. Og han må dele meg. Det er fint å være på tur med andre også. Men det Audun gjør, for at vi ikke skal være for mye fra hverandre, er at han legger opp til at vi skal være sammen litt alene på kveldene, eller ta en utflukt sammen bare oss to.

Ahhh.. Det er helt topp å være på tur med alle jeg er glad i. Men det er noe helt spesielt med mannen min <3 Det er ingenting jeg ønsker meg mer, enn å reise på tur med han igjen. Håper det ikke blir alt for lenge til...