Bloggen min på godt og vondt - fra start til nå

Tro meg når jeg skriver dette; jeg kunne skrevet en hel bok om mine tanker og følelser rundt det med at jeg skulle begynne å blogge. Det var mest vonde tanker. Alt rundt blogging og meg var negativt ladet. Og enda vondere var det for meg når enkelte venninner snakket nedsettende om at jeg ville blogge og ikke hadde troen på at jeg skulle få det til. Jeg passet selvfølgelig ikke til å blogge... Det er utrolig vondt når man får bekreftet de stygge tankene man har om seg selv av andre mennesker, spesielt fra de man er glad i. Det var nok derfor jeg startet å blogge dagen før vi reiste til Argentina, mitt fars hjemland hvor jeg ikke har vært siden jeg var 8 år og der hele hans fattige familie bor. Dette var en unik sjanse for meg til å komme ut av "blogg-skapet" og skylde på denne reisen for at jeg MÅTTE starte å blogge. Jeg skulle bare dokumentere dagene våre der nede, alle inntrykk og de store kulturforskjellene siden det helt klart var lenge til vi dro ned dit igjen. Jeg har i mange år gått med en blogger i magen, så jeg visste at jeg ville forsette når jeg kom hjem. Men da var alt mye lettere.

Så... Selv om andre synes jeg var teit fordi jeg ville starte å blogge, så åpnet jeg den likevel og dette var min første post;

Det er veldig synd at blogging blir sett så jævlig ned på av enkelte mennesker. Alle som ikke blogger eller kjenner noen bloggere har samme oppfatning; "bloggere er dumme og unødvendige", også er alle millionærer... Ja,ja. Bloggen gikk seg til, og i Argentina hadde jeg mine første bloggdager. Jeg prøvde å oppdatere hver dag selv om internettet sugde og vi hadde mye å gjøre hele tiden. Husker jeg hadde 11 lesere ene dagen og hele 19 lesere andre dagen. Det var stort for meg. Jeg synes det var så kjekt at noen gadd å lese dette, selv om jeg nå forstår at de som var inne, kanskje bare var der fordi de kom tilfeldigvis innpå.. Haha :-)

Etter at vi kom hjem fra Argentina fikk jeg mersmak og oppdaterte bloggen fem ganger om dagen. Da gikk statistikken opp til 200 lesere om dagen og jeg fikk kommentarer og ett par blogg-venninner. Det var utrolig gøy. Jeg ønsket fra starten av å ha en rosablogg med innslag av litt personlige tekster om meg selv, for det er veldig Marta. Men som dere vet, så gikk ikke det helt som planlagt. Det var vanskelig å skjule enkelte ting som definerer livet mitt så utrolig mye, også tenkte jeg; "shitt la gå, jeg må blogge om det livet jeg lever, ikke et liv jeg ønsker å leve". Mitt første personlige innlegg var om karakteren vår på bacheloroppgaven vår som vi først fikk C på, også strøk vi når det ble klaget. Nettavisen plukket det opp og jeg hadde over 20.000 unike lesere innpå her hver dag i en uke. Utrolig mange engasjerte seg og dette var veldig høye tall og mye respons for meg som kun hadde blogget i en mnd.

Jeg var veldig bevisst på at jeg kun ville dele personlige ting som omhandlet meg og ting jeg hadde opplevd. Jeg hadde et veldig personlig innlegg om hva som skjedde daglig hjemme hos oss når jeg var liten. Dette innlegget og ett par andre resulterte i at vi mistet en god familievenn som tydeligvis viste seg å ikke være en så god venn likevel. Vi har alle opplevd fæle ting, enten om vi har blitt utsatt for det eller at vi selv har gjort noe som blir ansett som "dårlig" i samfunnet. Men forskjellen på meg og andre er vel at jeg skriver om det og er ærlig. Og det tåler ikke alle og det måtte jeg bøte med tidlig i min bloggreise.

Mange som ikke forstår dette fenomenet med "å dele på nett" og den "humpen" føler jeg at jeg har måttet kjøre mange ganger. Hvorfor skal vi dele bilder av nyfødte babyer, ferier, lettkledde bilder, kyssebilder, personlige tekster etc? Jeg forstår det veldig godt, for jeg er en som deler selv. Men samtidig som folk ikke forstår hvorfor folk deler på nett, så forstår ikke jeg dem som ikke vil dele sannheten. Jeg hater hemmeligheter og mener det gjør godt for alle å se andres liv enn bare det perfekte. "Ny chanelbag", "hele familien samlet i Spania", "nyter en cosmopolitan i mitt nye perfekte hus med basseng". Jeg spyr! Jeg er heldig som har fått dette med åpenhet med teskje. Fra jeg var liten av har jeg sagt alt til mamma og hun har visst omtrent alt om meg. Om jeg klødde på rare steder, hadde gutteproblemer eller hadde rare spørsmål - alt kom jeg med til mamma for å enten fortelle eller få svar på det jeg lurte på. Det har også vært veldig herlig å ha noen å gå til når man ikke føler seg bra eller trenger støtte. Så, dere skjønner sikkert når jeg sier at min fordel med bloggen har hele veien vært min familie og Audun som har stått bak meg uansett hvordan ting har vært. Mamma sa tidlig til meg at jeg måtte føle meg fritt frem til å skrive hva jeg ville; "Du er voksen og du eier din historie, ingen kan ta den fra deg". Det er kanskje den setningen som jeg har satt mest pris på siden jeg startet å blogge. For den satt ord på det jeg mente om blogging og det "å være personlig".

Når jeg tenker tilbake så vet jeg at vi har hatt mange provoserende innlegg og jeg skjønner at ikke alle kan like meg og bloggen min. Spesielt når jeg har blant annet skrevet at silikon har gjort meg lykkeligere, at jeg er glad i pelskåpen jeg har arvet eller at jeg ble forelsket i Audun mens han hadde kjæreste. Men det er jo sannheten og jeg er garantert ikke den eneste i Norge som har disse erfaringene. Men jeg blogget også om lysets fine sider som har blitt tatt godt i mot av de fleste av dere; Alle reisene våre, vår store kjærlighet til hverandre, mat oppskrifter, fine outfits, den kjedelige og morsomme hverdagen vår og høytider med familiene våre. Jeg har troen på en god mix og dere som er innpå her mer enn en gang i uken er bevis på nettopp det :-)

Jeg bestemte meg også for å begynne å videoblogge i løpet av høsten og min største "suksess" var overraskende en video med doruller. Det var utrolig kult at så mange interesserte seg for noe jeg elsker å holde på med. Kreative Ideér fanget opp videoen, så kom danske medier på banen og etter det steg det til vers. Jeg kom i så mange aviser og jeg satt ekstra pris på at folk ville skrive om meg og det jeg holdt på med, og at det var noe annet enn at jeg bare var en kommende "fengselsfrue".

Bloggen har gjenspeilet livet mitt på godt og vondt. 2015 var en jævla berg-og dal-bane og jeg håper dere sitter igjen med samme inntrykk av det dere har fått servert her inne. Jeg og Audun gikk tusen runder med oss selv om vi skulle skrive om rettssaken og fortiden til Audun... Audun ville det mange måneder før vi faktisk gjorde det. For han er også en tilhenger av det å være åpen og dessuten visste han at mange her på Sørlandet allerede visste hvem han var og hva han hadde gjort. Dette var da en unik sjanse til å stoppe eventuelle rykter og få folk til å forstå omfanget og hva som var rett og ikke. Det var utrolig deilig å være helt ærlig og ha et sted å skrive tanker og følelser rundt denne tiden, spesielt under rettssaken i Oslo i høst. Også tenkte jeg; "står han frem nå, vil han nok få god støtte fra andre som ønsker at han skal klare å komme seg bort fra det forrige livet sitt og da har han også flere å skuffe...". Haha. Vinnvinn! Dette var også da lesertallet steg til nye høyder og jeg ble kontaktet daglig av bedrifter som ville sende meg produkter. Man skulle tro at det å skrive så personlige og mørke tekster ikke skulle være så fristende for samarbeidspartnere. Men de brydde seg kun om foto og tekst og det satt jeg veldig pris på selv om jeg takket nei til de fleste. Jeg har vært og er forsatt veldig selektiv med hvem jeg reklamerer for her inne og det håper jeg dere tar meg på ordet. Bloggen ble først og fremst opprettet for å dele hverdagen vår, få terapi og ta vare på de fine stundene vi hadde. Senere utviklet målet med å ha blogg seg, jeg ønsket noe mer, som for eksempel være en liten stemme for de som er i samme situasjon som meg. Og det synes jeg at jeg har fått til.

Men det største for oss gjennom året ble selvfølgelig innspilling av Insider i høst, et navneløst prosjekt som startet på samme tid som jeg ikke har fortalt dere om enda og debattinnlegget mitt for Aftenposten som ble lest av over en halv million mennesker. Innlegget mitt i Aftenposten var nok det som satt fart på ting. Vi har kommet i gang med bok skriving som jeg nevnte i forgårs og det blir nok ikke det siste vi skal være med på. Ulike medier tok kontakt etter at innlegget mitt ble lest av så mange og vi var litt overalt. Jeg synes det var stort, og satt veldig pris på at så mange interesserte seg for temaet som alt for få tørr å snakke om. Vi brant oss når vi ble intervjuet av VG her hjemme i vår egen stue. Dere husker sikkert hvor rasende og lei meg jeg var for hvordan de vinklet artikkelen.. Men den beste opplevelsen vår alt i alt var når vi stilte i VGTV med Mads og God Morgen Norge.

Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til februar 2017, for da vet jeg at jeg og Audun ikke vil sitte sammen i sofaen slik som nå. Men jeg håper at 2016 vil hjelpe oss i riktig retning slik at det ikke blir alt for vondt å skilles. Jeg vil at vi skal få til noe stort sammen mens vi forsatt kan og jeg håper dere vil heie på oss!